Ellen Horn: – Viktig å ta vare på vennene sine!

– Jeg er veldig opptatt av tid, og synes tid er veldig merkelig å relatere seg til. Jeg er veldig god til å trives der hvor jeg er, i den fasen jeg er i, og i den jobben jeg er i. Nå blir jeg faktisk 73 år gammel i morgen, og det er veldig rart å tenke på, sier Ellen Horn når vi møter henne en grå januardag, dagen før hun har bursdag. 

– Men jeg føler meg jo som den samme. Og jeg er mer glad for å bli 73, enn å ikke bli det, for å si det sånn. Det er kanskje litt banalt å si det, men det er en lykke å leve og ha god helse – og leve livet til det fulle. 

Feirer du bursdager fortsatt?

– Å, ja! Jeg er veldig glad i å feire bursdager så jeg regner med at jeg får noen barnebarn på besøk til frokost og sånn. Og så skal jeg være med på å åpne en utstilling på Historisk Museum der jeg er styreleder. På kvelden skal jeg ut og spise torsk på Lorry med noen nære venninner. Så jeg har fullt program. 

Er det noe du ville gjort annerledes i livet du har levd?

– Å angre på noe synes jeg er bortkastede krefter. Men jeg har på en måte vært veldig god til å ta risiko. Jeg har gjort ting jeg i grunnen burde hatt vett til å si nei til, ler hun.

Som hva da?

– Nei, for eksempel over natten å si ja til å bli sjef for Nationaltheatret, eller å over natten si ja til å bli kulturminister da Jens Stoltenberg ringte. Sånne ting. Men jeg føler jo at det å tørre å ta risiko, det å være modig og ikke bremse før du har prøvd, det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært. Og så er jeg i godt humør. 

– Jeg er glad i livet, og i venner og i mennesker. Og jeg er nysgjerrig på mennesker, og trives med det. 

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Nei, det er jo både og. Det må man jo si at man har sett noen skrekkeksempler på. Det er ikke så artig hele tiden. Men det kan være bra. Jeg mistet mannen min for noen år siden. Han var jazzmusiker. Og han var i eldreomsorgen og var på pleiehjem. Derfor har jeg opplevd mye som gjør at jeg har utrolig stor respekt for alle de som jobber med eldreomsorg og står på for å ta seg av de gamle. 

– Men jeg håper jeg får bli boende hjemme. For noen år siden flyttet vi over fra en stor leilighet på Frogner til en generasjonsbolig på Sagene. Nå bor jeg sammen med den ene datteren min og hennes barn, og jeg håper jeg kan få bli boende der. Jeg vet at det er et veldig godt klima på Sagene, for eldre. Det er en kulturbydel med mye varme og omsorg for eldre mennesker. 

Hvordan vil du si at forholdet ditt til venner og familie har forandret seg etter hvert som du har blitt eldre?

– Jeg har jo vokst opp i en ganske stor familie. Jeg har fire søsken, som alle er eldre, og jeg har følelsen av at alle blir litt mer av det de engang var når man blir eldre. Det synes jeg absolutt jeg ser tegn til at vokser. 

– Og så har jeg fått meg en kjæreste, og jeg er veldig fornøyd med at det går an å dyrke kjærligheten også når man blir voksen. 

Hvilke særegenheter ser du vokser hos deg selv?

– Jeg er så heldig at jeg har vært med på mye. Jeg tok trikken hit i sted og da var det en mann som kom bort og sa «Jeg elsker «Neste sommer». Kan jeg få ta en selfie med deg?». 

Siden 2014 hun vært å se i Discovery og TVNorge-suksessen, der hun spiller rollen som Ingrid. 

– Det å for eksempel spille Ingrid har gitt meg litt trening i å spille en dame som har veldig kontroll og vil bestemme. Og selv om jeg selv synes at jeg er veldig snill og god, så er jeg nok også veldig irriterende og skal ha ting på min måte. Og det blir sikkert mer av det etter hvert også. 

– Som skuespiller må man jo være bevisst sine egne særegenheter. Jeg har jo ikke noen annen utdanning enn at jeg er skuespiller, men jeg har hatt ganske mye ansvar og fått svære lederoppgaver. Det å være skuespiller er egentlig en mye bedre base for å gjøre andre ting enn hva skuespillere selv tror, sier hun. 

– Det å være skuespiller betyr jo at du må kjenne deg selv, og kunne leve deg inn i hvordan andre mennesker har det. Lese andres tanker, og forsøke å tolke andres tanker. Forsøke å snakke på en slik måte at de rundt deg forstår hva du sier og hva du vil formidle. Det å si en replikk er ikke bare å huske den, men å si ting på en måte som gjør at de som hører på skjønner at jeg mener dette. På ekte. Først da blir ting morsomt, eller trist. Hvis det er på ekte. 

Tror du at du kommer til et punkt der du tenker at du ikke gidder å jobbe mer?

– Tja. Jeg er jo på en måte kommet dit allerede. Jeg nyter mer og mer å kunne sove lenge, lese bøker og gå på kino. Jeg har en halv stilling som kunstnerisk leder på Peer Gynt på Gålå. Den har jeg hatt i snart seks år. Og så er jeg pensjonert fra teateret. Jeg er veldig glad for at jeg ikke skal ned og spille hver kveld, forteller hun. 

– For det er noe folk glemmer. At når man er skuespiller på et teater så er det beinhardt, for du må på jobb. Du kan ikke være syk. Du skal ned og gjøre det du skal, huske det du skal og ta deg sånn noenlunde. Du må være i trim. Sånn sett er det et sunt yrke både fysisk og psykisk. Hvis du klarer å holde det gående. 

Har du levd annerledes etter det?

– Jeg ble nok kanskje i litt mindre god form. Jeg har jo levd et liv der jeg har vært veldig sprek og trent og holt på. Så min ambisjon er at jeg nå, i min neste fase, skal ta meg litt sammen på det igjen. Gå litt mer turer, og gå litt mer på ski og komme meg ut. 

Hva lærer du til dine barn og barnebarn, og hva er viktig for deg at de tar med seg i sine liv fra deg?

– Kjærlighet. Og kjærlighetens kraft. Det å være kjærlige mot andre og åpne opp og ta imot kjærlighet. Jeg er veldig glad i mange mennesker, og uten kjærlighet dør vi. Det lærte jeg av mine barn, og det er viktig for meg. og så er jeg samfunnsengasjert og opptatt av å snakke med dem om ting. Jeg er ikke så redd for å snakke om krig, for jeg synes det er mye verre at de fanger opp sånne brakker av djevelskap rundt oss. 

– Og så må jeg si at jeg er utrolig stolt av jentene mine. Jeg har to døtre med hver sin pappa. Den ene går nå i mine fotspor og blir teatersjef på Det Norske Teatret. Hun heter Kjersti og er regissør. Hun har jeg sammen med Per Horn. Og så har jeg en datter med Jon Christensen. Hun heter Emilie, og synger i det veldig populære bandet No.4. De har gitt ut fire album og turnert over hele landet. De har blant annet spilt konsert i Oslo Spektrum, forteller hun entusiastisk. 

– Mitt mantra er også, «ta vare på vennene dine!»

Hvordan gjør du det?

– Jeg har ganske stor kapasitet, synes jeg selv. Til å invitere rundt bordet og lage mat, gå ut sammen, gå på teateret og invitere inn. Det er viktig for meg. Jeg ble født i Canada, men har vokst opp i Tønsberg, og jeg har både venner jeg har hatt hele livet, og venner jeg har fått opp igjennom årene via teateret. 

– Teateret er jo egentlig et sted der man får spesielle venner. Man er utrolig intime når man står på scenen sammen og spiller sammen. Man kliner og krangler og alt, og så er det plutselig over. Det er noen få man blir ordentlig venner med, og så er det veldig mange man kjenner veldig godt. En av mine gode venner er Sverre Anker Ousdal, som jeg spilte med i den første TV-serien jeg var med i. Den het «I grenseland». Vi har fulgt hverandre i alle år, og har mange felles referanser og et godt vennskap. 

Tenker du mye over at du er takknemlig?

– Ja. Det gjør jeg. Jeg er veldig takknemlig over valget av jobb. Jeg kunne gått en helt annen vei. Selvfølgelig burde jeg kanskje konsentrert meg mer om andre ting enn å bare spille teater. Men jeg synes jeg har fått mange bein å stå på. Og jeg er veldig glad i å sette i gang andre, og få andre talenter opp og stå. Og så er jeg takknemlig for at jeg har fått være med på å skape noen ting for publikum. 

– Og selvsagt er jeg veldig takknemlig for at jeg har fått en hel haug med flotte barnebarn. Det er jo en stor gave i livet. Det er livets dessert. Nå har vi en gutt som nærmest begynner å bli en ungdomsstjerne. Han spiller på Oslo Nye. I helgen skal vi opp til Gålå, der han er med som frivillig skuespiller. Han var med i fjor, og blir sikkert med til neste år også. Vi skal kjøre sammen opp, og det er veldig gøy. 

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Jeg er redd for å bli dement. Moren min fikk Alzheimer. Det håper jeg at jeg slipper. Men det er jo veldig mange som får det. Men jeg håper inderlig at de vil forske seg frem til noe der. Det er jo en rivende utvikling i forskningen, så vi får håpe. 

– Jeg tenker også mye på nedtellingen mot døden. Jeg gjør det. Jeg har mistet gode venner, og mister gode venner hele tiden. Og selv om det er bedre å bli gammel og leve lenge, enn å ikke leve, er det jo tungt å se så mange venner som forlater oss i disse tider. Senest nå både Ole Paus og Lillebjørn Nilsen. Men jeg har funnet trøsten i noe Jon Fosse sier. «Gud er våre døde venner». Jeg tenker at vi møtes igjen, og at kraften mellom oss lever videre på en måte.