Elisabeth Andreassen: – Jeg er glad for at jeg får lov til være frisk

– Jeg har solgt leiligheten min på Frogner for å kvitte meg med gjeld. Det var et mål jeg hadde for fem år siden, at jeg skulle bli gjeldfri. Jeg er nå over 60 år og kan ikke ha gjeld, det gidder jeg ikke, så da solgte jeg den for å bli kvitt gjelden min og flytte til et veldig koselig sted. 

– Jeg husker jeg satt i sminkerommet på musikalen Chess da jeg fikk beskjed om at hun som ville kjøpe den hadde bestemt seg. Det var litt av en følelse, kan jeg love deg.

Er det viktig for deg å ha den økonomiske friheten og tryggheten nå?
– Ja, det er veldig viktig. Jeg har egentlig alltid tenkt på andre før meg selv. Og jobben min tok mye plass og fokus. Men jeg har aldri prioritert meg selv, på samme måte som jeg nå kan gjøre. Min mann Tor var fantastisk og tok seg av det som skjedde hjemme og tilrettela for at jeg kunne reise rundt og tjene penger. Det var en drømmesituasjon. Vi trengte ikke noen au-pair eller barnepasser som bodde hjemme hos oss og passet barna, for det gjorde Tor. I elleve år gjorde han det, uten at jeg trengte å ha dårlig samvittighet. Og så var jo familien med på mange reiser og turer. Vi koste oss skikkelig, og hadde et deilig liv sammen. 

– Nå bor jeg for meg selv og for første gang på mange år klarer jeg å tenke på meg selv litt. Dagene mine går nå med til å trene, ha det bra og konsentrere meg om jobben. Jeg inviterer hjem på middager, og har søndagsmiddager med barna og kan bestemme min egen tid. Og det er helt fantastisk, sier hun med stor entusiasme. 

– Og så er jeg glad for at jeg får lov til å være frisk, og slippe å proppe kroppen med medisiner. Jeg er så glad for det. Jeg prøver å bruke tiden på ting som gir meg energi. Jeg har ikke tid til å bruke energi på ting jeg ikke blir glad av lengre. 

Har du alltid tenkt det, eller er det noe som har endret seg med alderen?
– Jeg har vel alltid tenkt at jeg ikke vil ha dårlig energi rundt meg. Jeg gir mye av meg selv og vil gjerne være snill og raus. Jeg liker å bruke tiden min på de svake i samfunnet, for det tror jeg kommer tilbake som god karma. Det har gått bra med meg, så jeg vil gjerne gi god energi til andre. 

Elisabeth giftet seg i 1994 med Tor Andreassen. Sammen fikk de døtrene Anna og Nora. I 2016 gikk Tor brått og uventet bort, etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt på familiehytten på Brønnya ved Oslo. 

– Han var bare 64 år. Det er altfor tidlig. Han var verdens beste mann. Verdens snilleste og verdens beste pappa. Herregud så mye vi har ledd og hvor mye morsomt vi har hatt det. Han var verdens beste fyr. Etter at han gikk bort har jeg kommet nærmere mitt eget indre følelsesliv, det er ikke noe å lure på engang. Jeg er nærmere meg selv og det er viktigere på en måte. 

– Samtidig er jeg veldig takknemlig for at jeg har de to jentene og at vi har det så bra. For livet er jo fantastisk, og vi må leve det på en god måte, og finne vår egen måte å sørge på. Det skjedde på Brønnøya, på hytten vår, som jeg fortsatt har. Noen spør meg hvordan jeg orker å beholde det, men for meg er det vårt sted med de beste minnene. Så jeg vil si at jeg har en positiv måte å sørge på. Jeg velger å tenke at det er veldig mange vakre blomster langs livets vei hvis man bare velger å se dem. 

Hva har du lært mest av dette?
– Jeg er nok mer takknemlig for at jeg er frisk, og for at jeg har døtrene mine. Og jeg hadde jo ikke noe valg. Jeg måtte jo være der for dem. Og måtte opp om morgenen og sette på kaffen, og få livet til å gå videre, forteller hun om den tøffe perioden. 

– Jeg tror vi artister, som jobber mye med uttrykk, har litt lettere for å komme inn til følelsene. Det er veldig kort vei inn til hjertet mitt, for å si det på den måten. Og jeg måtte bare vise at vi skulle klare dette sammen selv om det var et kaos inne i meg. Jeg er jo vant til å uttrykke følelsene mine gjennom å formidle sanger, og det jeg gjør på scenen. Jeg er kanskje også derfor på en måte mer rustet til å stå i en sorg når den kommer. Det er mange som har sagt til meg at jeg har mer følelser i det jeg formidler etter at Tor gikk bort. 

– Bare tre uker etter at det skjedde stod jeg på scenen og sang «Danse mot vår», og fikk en enorm respons fra scenen. Så sang jeg «Besvergelsen» av Oskar Danielsen, der jeg synger en sang fra en forelder til sine barn. Da satt jentene mine i publikum og jeg så at mange var veldig preget. Jeg var jo så knust på den tiden at det var helt forferdelig. Men jeg klarte å gjennomføre det. 

Når du ser tilbake på livet så langt, er det noe du ville gjort annerledes?

– Nei. Jeg angrer ikke på noe. Veien fram til målet har jeg alltid likt. Jeg liker prøver og repetisjoner, å jobbe målbevisst mot et prosjekt. Jeg er veldig fornøyd med at jeg både har fått til å ha et bra privatliv og en god karriere. Jeg har prioritert både familielivet og karrieren. Jeg ville både ha barn og en snill mann samtidig som jeg ville få til ting profesjonelt. Og så er jeg veldig stolt av at mine barn har blitt to kloke og selvstendige og trygge mennesker som har egne meninger om sitt liv. De ville utdanne seg og ta egne yrker. Jeg er veldig, veldig stolt av at Tor og jeg ga dem det grunnlaget til å bli som de har blitt. 

Hva tror du er det viktigste fra ditt eget liv, som du har videreført til dem?

– Jeg tror jeg har gitt dem mye selvstendighet, trygghet og frihet under ansvar. Det at de også tenker på andre mennesker, ikke lyver og tar problemene med en gang er veldig bra. Jeg har prøvd å lære dem at man ikke må overse problemer i relasjoner eller overtenke ting. Ta diskusjoner med en gang og gå videre. Jeg tror man får ro i sjelen av å løse problemer så fort som mulig. 

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?
– Hvis jeg hadde vært ung i dag hadde det nok vært mye jeg hadde vært redd for. Verden er så mye mer usikker i dag enn den var da jeg var ung. Vi har aldri hatt så alvorlige ting så nært på oss. Det er som om man bare sitter og venter på at det skal komme noe enda verre. Så jeg tenker litt på døtrene mine som skal inn i en fremtid som er veldig usikker. Det er ikke noe hyggelig å tenke på, og jeg blir litt stresset av det. Når de skal få barn og ha en framtid som er mange, mange år framfor seg. Hvordan skal verden bli? Men man må jo bare tenke positivt, sier hun. 

– Men for meg å bli gammel? Ja.. jeg er jo redd for den pensjonisttilværelsen som er når man blir syk, som ikke frister noe særlig. Det kommer vel fram en skandale èn gang i året rundt eldreomsorg og slikt, og det er helt forferdelig å se. Min mor og far er nå døde, men pappa var på et forferdelig sykehjem utenfor Gøteborg som var under all kritikk. Og jeg tenker, «herregud, er det sånn jeg skal få det?». Tanken på å bli liggende på et eller annet hjem og ikke bli tatt vare på, skremmer meg veldig. 

– Men jeg tenker helt ærlig ikke så mye på det. Jeg tar på meg jeansen og glitterblusen og setter meg i bilen og drar og spiller og holder på.

Hvordan vil du si at forholdet til venner og familie endrer seg med alderen?
– Jeg vil ikke si at det endrer seg så veldig. Ikke mine beste venner i hvert fall. Det er kanskje noen få jeg har opplevd en annen, og mer distansert relasjon til, etter hvert som livene våre har utviklet seg forskjellig. Men ikke mine beste venner og nærmeste. Jeg har en del vidunderlige venner jeg opplever ting sammen med. Vi reiser og gir hverandre god energi. Vi prater om alt mulig og skaper gode minner sammen. Og så er det veldig deilig å ha folk som ikke bare snakker om ting i bransjen. 

– Det er veldig viktig for meg at man er raus mot folk. Det du gjør kommer tilbake til deg hva enn du gjør. Jeg synes det er fint å tenke på at man må være gode mot andre folk hele tiden. Og unngå konflikter. Jeg vil ikke ha noen situasjoner på gående der folk er sure og sinte på meg for ett eller annet. Det tror og håper jeg at jeg klarer ganske godt. 

Du ser ikke for deg at du blir pensjonist, at du slutter å reise rundt og synge?
– Nei aldri. Så lenge noen gidder å høre på meg skal jeg fortsette å synge. Jeg har blant andre Lill Lindfors og Lill-Babs som mine store forbilder. 

Hvor gammel har du lyst til å bli?
– Hundre år!