«Elg» er en fredelig kriger som ofte velger største motstands vei

– Blant det pappa hørte på, var Deep River Boys, Edith Piaf og Billie Holiday. Pappa var også god til å skrive tekster, en skikkelig rimsmed. Første plata jeg kjøpte var med Johnny Cash, og jeg begynte å skrive låter som 10-11-åring. 

– Når skjønte du at du hadde bra stemme?

– Har alltid likt å synge, så det var vel mer at folk hørte det var et talent. De sa tidlig «De e nåkka me hainn».

– Men jeg fikk Ng i musikk på skolen. Læreren likte ikke at jeg improviserte hele tida. Men slik har jeg alltid vært. Går etter følelser, synger aldri en sang likt to ganger.

– Har du hatt sangopplæring?

– Egentlig ikke. Bortsett fra da pianist Grete Helle Rasmussen og jeg spilte inn plate med klassisk musikk. Da ble det noen runder med teknikk. Det viktige er å ha roa, klare å puste riktig. Dessuten har jeg vært heldig og fått gjort mye ulikt. Rundt 1975/76 var jeg i tensingkor med fantastiske «Prots» Hildre som dirigent. Han tok meg under vingene sine, lærte bort mye og ga meg muligheter.

Fin oppvekst uten TV 
Barneårene på Nordlandet i Kristiansund på 1960-tallet omtaler Elg som verdens beste oppvekst.

– Vi var den siste generasjonen som var så heldige å vokse opp uten TV. Vi var ute og fant på ting, satt ikke inne foran en skjerm. Det var 35 unger under 15 år i gatestubben. Alle ble inkludert, de eldste passet på de yngste. Vi sprang inn og ut hos hverandre, mødrene var hjemme. Bestefar var kaptein på Sundbåten. Hadde jeg ikke annet å gjøre, sprang jeg ned dit og var med noen turer. Ei herlig tid!

Da han og kona Svanhild ble foreldre, ble de enige om at hun skulle være hjemme.

– Det var modig av henne! Det var jo i kjølvannet av den store kvinnefrigjøringsperioden og ikke akkurat «in» å være hjemmeværende. Men for oss var det riktig. Svanhild holdt fortet og ga ungene trygghet og ro, mens jeg var ute og spilte, slik at vi hadde penger.

De to har kjent hverandre siden skoletida, ble kjærester i 19-årsalderen og giftet seg da de var 25.

– Vi har samme grunnsyn på livet. Begge er glad i musikk, reiser og opplevelser. Vi tilhører på en måte hippiegenerasjonen, selv om det kom ti år etter for vår del!

Nå er Svanhild alltid med Elg på spillejobber.

– Ho er veldig dyktig til å behandle folk. Vi har organisert oss som et lite familiefirma, og kjører med bilen til og fra alle konsertene.

Når vi møter Elg, er det før en spillejobb utenfor Trond-heim. Turen kombineres med besøk hos den ene datteren, som holder til i trønderhovedstaden med samboer og barn.

– Den siste uka er det blitt rundt 3.000 kilometer i bil. Det er da en merker at en begynner å bli eldre! Men det er en fabelaktig måte å få sett det vakre landet vårt på.

Musikkmiljø i Kristiansund
I ungdomsårene ble Elg en del av musikkmiljøet i Kristiansund, sammen med jevnaldringer som Lynni Treekrem og Frode Alnæs. 

– Da jeg vokste opp, var vi en gjeng som brukte å møtes bak Nordlandet kirke. Der var det vindstille, så der satt vi og spilte gitar og sang. Det var mye akustisk på den tida, og vi var inspirert av Crosby, Stills, Nash & Young og andre i den harmonisterke singer/songwriter-stilen.

Det var likevel ikke bare musikk han var opptatt av.

– I en periode trente jeg mye svømming. Svømte 100-meteren på 1.18. Ikke verst, det!

Elg er en habil gitarist, og etter å ha begynt på gymnaset, satt han også et års tid og spilte piano.

– Så kom det til et punkt da jeg ble lei av skolen. Det tok jeg konsekvensen av og sluttet. Da meldte jeg meg til tjeneste i militæret.

– Jeg hadde sett for meg deg som en pasifist som ikke ville ha noe med militæret å gjøre?

– Noen vil ha letteste motstands vei, men det er når du velger tyngste motstands vei at du virkelig kan lære noe. Jeg ville prøve det verste.

– Hvordan gikk det?

– Har aldri hatt så fin tid! Du vet, en kan være pasifist, men samtidig en kriger. Jeg er for det meste stolt over valgene jeg har gjort. Ordet «stolt» er forresten for lite brukt. En skal se i speilet og si «Gjør en god dag». Det er i grunnen mottoet mitt.

Handyman 
I tre måneder jobbet Elg på Sterkoder-verftet i hjembyen, og han var ei stund sveiser (fjøsrøkter) og altmuligmann i Fræna på barndomsgården til kameraten Mathias Hoem, for øvrig broren til forfatter Edvard Hoem.

– Da lærte jeg håndverk og ble handyman. Har stort sett bygget alt på tomta vår hjemme, og gjort vedlikehold og oppussing selv.

– Så du kunne vært snekker om du ikke var musiker?

– Jeg liker i alle fall å lage ting. Kunne kanskje blitt ingeniør, for jeg var en slik matte- og fysikkfyr på skolen. Hjemme er det alltid prosjekter på gang. Har blant annet bygd meg studio med topp utstyr. 

Det ble mer og mer musikk på Elg. En dag ringte Frode Alnæs og spurte: «Skal vi starte Norges beste band?». 

– Og det ville jeg jo! sier Elg, som dro til Bergen i 1984 og møtte Frode, trommeslager Bjørn Jenssen og bassist Yngve Moe – musikere som allerede hadde gjort seg bemerket i band som Jon Eberson Group, Masqualero og Ruphus. 

– Vi tok en øl og pratet litt, før vi gikk ned i underetasjen for å spille og sjekke hvordan dette kunne fungere. Etter første låten bare så vi på hverandre. Skjønte at her var det noe! Kjemien var på plass med én gang!

De begynte å lage låter, inspirert av amerikansk soul, rhythm’n’blues, jazz og pop. Frode sto i hovedsak for musikken og Elg for tekstene. 

– Vi dro på turné, tjente nesten ingenting, men fikk mange spillejobber. Jeg improviserte tekster hele tida, og med lokalet fullt av amerikanske soldater kunne jo det være nervepirrende nok!

Det var ikke akkurat helsekost og joggeturer på turné.

– Nei, det var et usunt liv å være på turné. Mye børst, sene kvelder og tidlig opp. Men artig og, da!

Første platen 
Dance With A Stranger hadde øvd mye, og på scenen sørget Elg og Frode for å lage show. Bandet ble lagt merke til, både av publikum og av folk i bransjen.

– Barry Matheson ble manageren vår og åndelig rettleder. Vi fant ut at vi måtte være noe eksklusivt, både musikalsk og visuelt, så det var da jeg begynte å la håret gro.

Så kom de inn i bildet, en etter en: produsent Bjørn Nessjø, impresario Petter Sandberg, og Ivar Dyrhaug – som da ingen andre ville satse på bandet, startet plateselskap for å gi ut det første Dance With A Stranger-albumet i 1988.

– «IDP1» – Ivar Dyrhaug plate 1 – sto det på etiketten da den kom ut. Han fikk en bra start der! Alle som kom borti oss ble megasvære etterpå, ler Elg.

Et NRK-opptak fra Tromsø i 1987 viser Dance With A Stranger før gjennombruddet og i utemmet versjon: Musikk med mye improvisasjon i seg, Frode med hockeysveisparykk og Elg med pannebånd, åpen dongeriskjorte og tung øyevippesminke. Bare noen måneder senere spilte de «Everyone needs a friend» på Spellemannprisen, stylet opp med tidsriktige dresser. Frode med blank skalle og Elg med lang manke. Der og da ble de kjendiser og folk sto i kø for å kjøpe debutplata, som solgte over 125.000 eksemplarer.

– Ja, vi ble striglet – og syntes det var helt greit. Vi hadde satset mye, så vi kunne ikke la sjansen gå fra oss. Vi fikk opptre på Spellemannprisen, og den gang var det bare en TV-kanal. Da måtte vi bare tråkke til. Det vil si, de andre i bandet kunne bare mime og kose seg, siden musikken var playback. Vokalen, derimot, var live, så jeg måtte virkelig jobbe! Sang litt feil og improviserte, men det gikk greit! Da Stranger hadde slått gjennom måtte jeg slutte å improvisere. Ble nødt til å pugge tekster, for publikum kunne dem jo!

Fortsatt aktive
I rundt ti år var Dance With A Stranger blant de største norske bandene, og opptrådte også i Europa. Et høydepunkt var da de spilte «Invisible Man» på et show i Monte Carlo. Elg sprang fram til scenekanten, sang «So nice to see you here this evening» og pekte på den første han så – og det var Beatles-trommis Ringo Starr, som svarte det samme! Bandet har i perioder hatt lange pauser, og i 2013 døde bassist Yngve etter en drukningsulykke. Elg, Frode og Bjørn gjør fremdeles sommerturneer som Dance With A Stranger, men nye plater fra bandet blir det ikke.

– Nå lager vi musikk til soloprosjektene, og jeg er veldig fornøyd med det Stranger har oppnådd. Vi hadde med oss kordamene til Michael Jackson, og det ble satset på oss. Manager Barry visste at CD-en ville komme for fullt, og debutplata var den første rene digitale innspillinga laget for CD. Produsent Bjørn var perfeksjonist, og vi kunne gjøre opptak etter opptak i timevis for å få vokallinjene til å sitte som de skulle.

– Ble du ikke lei av å jobbe på den måten?

– Nei, jeg ville det skulle være så bra som mulig, jeg og. Lærte mye av det, og jeg liker fremdeles å lære.

Selv om han ikke er mye sosiale medier, er Elg opptatt av mulighetene nettet og moderne teknologi gir. 

– Et av prosjektene er å bygge opp Elg’s Garage på nett, sier han om musikk- og TV-studioet hjemme i Bolga.

– Her kan firmaer og andre få eksklusive livekonserter online når det måtte passe dem. Slik kan jeg gjøre en spillejobb digitalt i Alta hjemmefra.

Alle vil på TV 
Men Elg er minst like begeistret for å møte publikum ansikt til ansikt. For eksempel er Elgbands «Solsnu»-konserter en tradisjon i Kristiansund. Før jul i fjor hadde de tre slike, alle utsolgt.

– Jeg liker folk, og spiller for alle. Det er derfor jeg ikke har gått ut med støtte til noe politisk parti. En må være ei fri sjel i min jobb.

– Noen artister sier nei til programmer som «Hver gang vi møtes», men du har vært med. Hvorfor?

– He he, en må legge igjen noen spor av og til.

Samtidig er Elg bekymret over narsissismen han synes blir stadig mer dominerende i samfunnet, og som gir seg utslag i at alle vil på TV for enhver pris.

– Jeg er født optimist, men liker ikke retninga verden går i. I alle år har jeg skrevet låter om at ei ny tid skal komme, men det blir bare mer og mer galskap.

– Er det noe du angrer på?

– Det er perioder der jeg ikke var bevisst nok. Da ting i Stranger-tida bare gikk som en motor med turné, plate, turné, plate. Og det har vært mange drittjobber på pub som soloartist … men slik er livet som musiker.

– Hva er du mest fornøyd med?

– Det har gått bra med ungene, de er tolerante og har stor takhøyde. Der skal Svanhild ha mye kred, altså!