Dora reiste alene til Mongolia

– Det er viktig å gjøre det en blir glad av, selv om en har kommet litt opp i åra, ler Dora Steen Johansen når vi møter henne på pilegrimskafeen Streif i Trondheim. Her renner Nidelva stille forbi, og fuglene synger fra trærne. Det passer bra å møte Dora her, for det er i naturen hun trives aller best. 

Hun er spill levende, med klare blå øyne. Dora har en helse mange kan se langt etter, og det skyldes nok ikke bare gener. Men også en enorm glede over å være fysisk aktiv, og å stikke ut på diverse ekspedisjoner rundt om i verden. I fjor var hun på en tur i Mongolia, og hun forteller engasjert om opplevelsene.

– Jeg ble forbauset, mye var forandret i forhold til hva jeg har hørt om historien de siste 30 årene. Landet har gått fra å være svært fattig til mer velstående.

Det var en fantastisk tur, forteller hun.

– Jeg reiser alltid for å undersøke fire ting: Urbefolk-ning, dyr, habitat og historie. Jeg er ekstremt glad i og interessert i alt dette, og liker også lese om det. Jeg har ofte en god bok i nærheten, og som regel ikke romaner. Nei, det er mer spennende med landskap, historie og dyr. Og jeg er spesielt engasjert i folk som ikke blir behandlet godt av storsamfunnet, sier Dora. 

– Det er mange eksempler på at når makten og pengene får rå, glemmer man opprinnelige rettigheter.

Oppfylte drøm

Hun hadde aldri vært i Mongolia før. Det var en stor opplevelse.

– En dag var vi på en lang ridetur. Jeg har jo ridd mye før og er ganske vant, men denne hesten var halvvill. For meg, som har proteser i begge knærne, var det heller ikke bare-bare å komme seg opp i salen ved egen hjelp. Heldigvis hadde vi en sterk, mongolsk guide, som rett og slett løftet meg opp på hesten, forteller hun.

De red rundt i det fantastiske landskapet der. Det var kupert terreng. Høyder og utsikt. Fjerne åser. 

– En av de andre dagene red vi på kamel i ørkenlandskap. Da kom vi høyt over bakken, det var veldig artig. Vi opplevde også en liten sandstorm. De kalte stedet for Lille Gobi. Senere besøkte vi et naturreservat for mongolske villhester. Det er en utrydningstruet stamme, som nå er tilbakeført til naturen fra dyrehage. De holdt seg på lang avstand, var så sky. Antallet er nå økt til 500. Å oppleve dette var virkelig stort. Jeg ønsket egentlig å ri på reinsdyr også. Ett urfolk i Mongolia har likheter med samene, og lever tett på rein. Men det lot seg ikke gjøre, sier Dora som har fulgt mange av sine nærmeste til graven. Mannen Knut døde i 2012, og flere er borte nå. Selv er hun 84, men sprekere enn mange som er mange år yngre.

– Hvordan er det for deg når mange av dem rundt deg, som du er glad i, visner hen?

– Det er forferdelig trist, naturligvis. Men sånn er det gjerne når en blir eldre. Selv var jeg skikkelig langt nede da Knut døde. Men så fant jeg ut at jeg måtte gjøre det jeg liker. Gyve løs. Og det jeg liker best er å reise. Jeg begynte å reise igjen. 

– Jeg er også opptatt av å lytte til stemmen inni meg. Veldig ofte får jeg en sterk følelse av hva som er riktig for meg å gjøre. Og da lytter jeg til den stemmen, og sover på saken. Det gjør meg glad og trygg når jeg gjør det. Da vet jeg at jeg er på riktig vei. Det er også viktig å lytte til gode råd fra andre, som en må tenke over.

Hver onsdag møtes hun og noen venninner på et konditori i byen. Det er en tradisjon. 

Faste, spreke rutiner

Dora er klar på at hun ikke vil framstå som et forbilde, orakel eller noe lignende, selv om hun er ufattelig sprek, vital og engasjert for alderen.

– Folk er forskjellige og må få være den de er. Jeg gjør mye aktivt, jeg bader i fjorden året rundt, men er jo veldig forsiktig om vinteren når det er strie strømmer. Det er ganske dypt fra trappen der jeg jumper uti. Om vinteren går jeg også på skøyter og er på skiturer. En gang i året er jeg på Gran Canaria, der jeg prøver å svømme 2000 meter om dagen. En gang før frokost og en gang før middag. Og så har jeg noen faste øvelser jeg gjør hver morgen, hele året. Det varer i 40 minutter. Jeg begynner i sengen, og avslutter stående. 

– Når jeg har gjort dem, er jeg klar for frokost. Også det er et fast ritual. Jeg spiser to knekkebrød, ett med rømmesild og ett med ekte geitost. Jeg drikker en stor kopp engelsk te til og avslutter med en tredjedels liter Biola. Jeg har begynt med D-vitamin, B12 og Omega3.

Vil utvikle minnested

84-åringen er meget engasjert i byutviklingen i Trondheim, og er nå særlig opptatt av at Krigsseilerplassen skal bli fredet. Tidlig på 1980-tallet ble et monument over krigsseilerne reist på stedet. 

– Politikerne i Trondheim har foreslått at en ny gang- og sykkelbru skal legges over Nidelva, akkurat der plassen er. Dette er nå avvist. Kommunen har dårlig råd, forteller Dora, som er lettet over det.

Hun ønsker at plassen skal bli fredet. 

– Når politikere foreslår dette på et minnested som har slik en viktig historie knyttet til seg, må jeg ta et skritt fram og si hva jeg mener. Og nå kan det se ut til at jeg blir hørt, sier Dora og mener at det er mange grunner til å frede Krigsseilerplassen.

– Krigsseilerplassen er Trondheims eldste plass. Fra år 997 til 1204 var Øyrating (Øretinget, red.anm.) et allting, altså begynnelsen på demokratiet. Vi trenger et minnested for FN-tjenestefolk som har mistet livet, og jeg ønsker at det skal reises en steinstøtte der. Jeg kunne også tenkt meg en stenstøtte av kommandanten på Oscarsborg, Birger Kristian Eriksen på dette stedet.

Hun er også opptatt av ukrainernes situasjon. 

– Allerede nå ser jeg at Krigsseilerplassen har blitt et viktig sted for ukrainere her i byen, der kan gå til med sine traumer og håp. De vet jo hva som er forskjellen på fred og ufred. På hvor fantastisk friheten er, og på hvordan det er å miste den. Vi trenger slike steder, sier hun.

– Våge å si fra

Selv var hun fem år da den andre verdenskrigen sluttet.

– Jeg husker flyalarmen, og var nok litt redd da. Siden kan jeg nesten ikke huske å ha vært redd noen gang i livet. Jeg føler meg relativt trygg på meg selv. Og så gjør jeg det jeg mener er rett.

– Hva om du har en disputt med noen, eller er uenig? Hvordan håndterer du det?

– Jeg går nok ikke rundt grøten. Da kommer det ut det jeg mener. Tar jeg feil, er det ikke vanskelig å innrømme det, sier Dora som er opptatt av frihet.

– Jeg har ett barn, to barnebarn og tre oldebarn, og jeg sier til dem at de må ta vare på friheten til å ta egne valg. Det er så flott å se når mennesker våger å gå sin egen vei, i stedet for å følge strømmen, sier hun og blir bekymret når hun ser at noen ikke tør å heve stemmen.

– Jeg tenker at mange av oss kvinner kanskje er for mye slik, ennå. At vi ofrer oss for fellesskapet og folk rundt oss, og ikke våger å si fra om noe ikke stemmer. 

Viktig å leke

Hun beskriver sitt eget ekteskap som godt og varmt. 

– Vi var de beste venner, og fikk være gift i over 50 år før han døde. Nå lever jeg videre, med mine drømmer og ønsker. Det er mye å glede seg over og å se fram til. Og så er raushet så viktig. Er man raus mot andre, får man så uendelig mye mer tilbake.

Vi kommer inn på tema robusthet, og hun tror det er viktig at samfunnet legger til rette slik at barn og unge får nok frihet til å leke og utvikle seg.

– En leser jo om at ungdommer har dårligere psykisk helse nå enn før, og jeg tror en grunn er at samfunnet har kuttet ned på leketid. Å utvikle seg selv gjennom fri lek gir robusthet. Jeg sier til ungdommene: Ikke stress! Slapp av. Nyt livet. Gjør så godt du kan. Jeg tenker at så mange mennesker er så innestengte i det de må gjøre, at de glemmer å leve. Gå din egen vei. Føl frihet under ansvar.

Klodens framtid

Dora har også sterke meninger om utbygging av natur

– Mange tenker at vekst er det viktigste, og at vi skal ha vekst inn i himmelen. Men det går jo ikke. Når skal vi mennesker lære? Hvor er fornuften? Hvor korttenkte er vi, egentlig? Kan vi la folketall bare vokse og vokse? Jeg tenker at hvert land har forskjellige forutsetninger for folketall som er bærekraftig. Vi må la FN få en enda større operativ rolle enn nå. Det er viktig å ta tak i problemene vi har her på jorden.

Om Dora har flere spennende planer framover? Ja. 

– Jeg har bestilt meg tur til Albania. Jeg er så nysgjerrig på hva som har skjedd der de siste 30 årene. Landet var jo så lukket, og er mye mer åpent nå. Ellers tenker jeg å reise til Påskeøya. Først vil jeg til Patagonia og Ildlandet i Chile, med besøk av to naturparker. Etter Chile skal jeg ut til Påskeøya. Der vil jeg bo i en uke, for å undersøke historien, kulturen og naturen. Påskeøya er et eksempel på hvordan det kan gå med verden, om vi ikke reagerer riktig, sier Dora som beskriver seg som både en romantiker og en realist. 

– Livet er så fullt av muligheter og eventyr. Men en må ta praktisk tak for at drømmer skal bli virkelighet.