Fattige eldre er det nye klasseskillet

Gerd Eva: Den høye prisutviklingen og nedgangen i kjøpekraft rammer spesielt eldre og folk med lave pensjoner og trygdede. Vi hører stadig triste historier om folk som ikke har råd til å fyre og som fryser i boligene sine. Tanken på at det er tusenvis som har mellom 230.000-270.000 kroner å leve av i året, og skal klare seg med det – er ikke landet vårt verdig. De med lavest inntekt må ofte velge mellom å betale regninger eller kjøpe mat. Med dagens regulering av pensjon er pensjonister, spesielt minstepensjonister og trygdede, de store taperne. 

Ikke minst av den grunn er det viktig at pensjonister og eldre fortsetter å bruke de stemmene de har. At man engasjerer seg og jobber for medinnflytelse og forhandlingsrett. Selv om man ikke lenger er yrkesaktiv, er meninger og engasjement viktig. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp.

Jan:  En av de viktigste grunnene til at eldre, pensjonister og trygdede sakker akterut, skyldes at de løpende pensjonene ikke reguleres på linje med lønnvekst og prisstigninger. Pensjonister, og særlig minstepensjonister, lever stadig i mer uverdige forhold. Vi er allerede langt over tålegrensen – i verdens rikeste land. 

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor vi tåler at det er fattigdom blant landets eldre. Spesielt med tanke på at Statens Pensjonsfond nå ligger over vrimlende 18.000 milliarder kroner, og at inntektene fra olje og gass er forventet til å være rekordhøy også i år og neste år. Bruken av pengene i pensjonsfondet er imidlertid rekordlav, sett i forhold til fondets størrelse. 

Alt koker ned til tall. Da den nye pensjonsreformen ble innført i 2011, ble det forhandlet frem en avtale om en økning av pensjoner på tre prosent årlig. Men dette var før den enorme pris- og lønnsveksten vi har vært vitne til siden den gang. Likevel la regjeringen opp til bare 2.76 prosent økning av pensjoner i år – noe som mildest talt var skuffende. 

Selv om man brukte fire milliarder ekstra fra pensjonsfondet til pensjonistene, for å kompensere for den høye pris- og konsumveksten, ville det knapt påvirke desimalene på oljepengebruken – det ville fortsatt bare være 2,7 prosent av fondets verdi, og det til tross for at handlingsregelen tillater en bruk på 3,0 prosent årlig. 

Et løft av minstepensjonen over fattigdomsgrensen vil være et historisk grep – og et anstendighetens løft. Men dessverre deler ikke alle våre folkevalgte dette ønsket. Utvalget som har evaluert personreformen, anbefalte å ikke gi noe ekstra til minstepensjonistene i år. 

Minstepensjonistene har vært helt avhengig av ekstraordinære økninger over statsbudsjettet siden pensjonsreformen ble innført i 2011. Uten de ekstra økningene ville situasjonen vært enda verre. Ved det siste trygdeoppgjøret i mai i år ble det bestemt at man ikke lenger skal gi noe ekstra til minstepensjonistene – trass i at lønninger steg med 5,2 prosent og prisstigningen ble beregnet til 3,6 prosent økning – ble pensjonene avspist med kun en økning på 2.76 prosent. I kroner og ører gir det minst til dem som har lite fra før, og en minstepensjonist fikk kun 591 kroner ekstra i måneden å leve for. 

Gerd Eva: Riktignok må det sies at det er store individuelle forskjeller når det gjelder pensjonisters økonomi. Noen har det bra. De har solid økonomi og gode pensjoner, de kan nyte livet. Andre har knapt til mat og må ty til hjelp fra frivillige organisasjoner for å klare seg. Folk med lave lønninger, uføretrygdede og minstepensjonister sliter med å få dekket akutte og grunnleggende behov. Ting som andre tar som en selvfølge, for eksempel trygge boforhold, slippe å fryse eller ha mat nok i kjøleskapet, enn si ha råd til ferier og fritidssysler – er ikke en realitet for mange i dagens Norge. Skal vi komme den nye fattigdommen til liv, er det viktig at eldre og pensjonister bruker sine stemmer, skaper bevissthet og organiserer seg.   

  Som tidligere i ledelsen av Fagforbundet gjennom ti år, og som nåværende leder av pensjonsorganiseringen i Fagforbundets pensjonist- og uføreutvalg, har jeg erfart hvor viktig det er å jobbe organisert om man vil oppnå endringer. Blant annet samarbeider vi med Pensjonist-forbundet i en rekke sammenheng, for eksempel i forbindelse med fokus på de økonomiske forholdene for dem som har minst å leve av. Det gjelder ikke bare minstepensjonister og trygdede, men også de som befinner seg i det økonomiske mellomsjiktet får det stadig dårligere i dagens Norge.

Fagforbundets pensjonistarbeid er viktig på flere områder. De som er medlem, gir forbundet blant annet verdifull innsikt i hvordan samfunnet oppleves av en stor del av befolkningen som pensjonister og uføre faktisk utgjør. Jeg oppfordrer alle pensjonister og eldre, som er friske og har ressurser til det, til å samarbeide på tvers av organisasjoner – og til å engasjere seg. Det ligger makt i å være mange som står sammen, og våre stemmer må bli viktigere og viktigere. 

Samtidig må vi komme vekk fra beskrivelsen av at pensjonister bare er gamle og syke mennesker som trenger omsorg og pleie. En pensjonisttilværelse er så mye mer. Mange eldre er ressurssterke og spreke, og de gjør en innsats blant annet i frivillig arbeid. Pensjonister og eldre har også mulighet til å påvirke eldrepolitikken. Etter over 50 år i ulike politiske verv har jeg stor tro på at engasjement kan føre til forandringer.

Jan:  Når utviklingen er som den er, at trygdeoppgjøret gjør minstepensjonister og uføre til tapere, er det med på å føre oss rett tilbake til et klassesamfunn. Derfor er det svært vesentlig å mobilisere pensjonister og eldre til å forstå at de økonomiske endringene gjelder deres hverdag – ikke bare i dag, men også i årene fremover. Og det dreier seg ikke bare om pensjoner, men alt i samfunnet som for eksempel helsevesenet, boligpolitikk og digitalisering. 

Pensjonistforbundet legger ikke skjul på skuffelsen over regjerningens siste budsjettforlik, som ikke ga mer til de med lave og middels pensjoner, og at de ikke bruker litt mer penger til rettferdige fordelingstiltak og til å styrke kommunene, helsevesenet og frivillig sektor. Og at eldre er glemt.

Ved siste trygdeoppgjør fikk alle pensjonistene en økning som var lavere enn prisveksten, og det ble ikke gitt noe ekstra til minstepensjonistene. Regjeringen valgte i stedet å prioritere økt barnetrygd, billigere tannleger for 25-26-åringer og satsning på havvind. Selvsagt er vi ikke imot at man satser på yngre, barnefamilier og studenter, men at det fortsatt mangler konkrete tiltak for den eldre delen av befolkningen er nedslående – og vi må minne om at både enslige og samboende minstepensjonister har en inntekt som er 30.000 kroner lavere enn EUs fattigdomsgrense.   

Skal vi få våre folkevalgte til å bruke litt mer av oljepengene til å styrke konkrete tiltak med eldre og pensjonister som målgruppe, må de eldre og pensjonister selv være med på å øve innflytelse. De må ikke gi opp kampen for å bli sett og hørt, eller håpet om endringer.

Gerd Eva: For å bekjempe fattigdommen er noe av det viktigste å forstå at ingenting ordner seg av seg selv. Vi må fortsette å synliggjøre de som lever i uverdige forhold gjennom eksempler og skape bevissthet rundt problemene.  

Samtidig har det skjedd store samfunnsendringer de siste 30-40 årene. Aldri har vi hatt en befolkning med større andel eldre, slik som i dag, og folk lever stadig lenger. 

I 2024 er minstepensjonen for enslige ca. 260.000 kroner. Den endelige summen for den enkelte pensjonist er avhengig av trygdetiden, om man bor alene eller sammen med samboer/ektefelle, og når man er født: Før 1953, etter 1963, eller mellom disse årstallene. Minstepensjonen er skattepliktig, men hvis du kun mottar minstepensjon vil skattefradraget sikre at du ikke skal betale skatt på pensjonen. (Kilde: fiken.no)

Jan: At eldre i dag lever lenger, og at de stadig blir flere, innebærer at de må bruke sine stemmer. De kan være med på å skape bevissthet rundt tilstanden vi er i nå, og at justeringer av pensjoner og trygdeytelser må til. Men ofte blir jeg overrasket over mangel på empati og innlevelse blant våre folkevalgte. Noe av grunnen tror jeg er at de som sitter på Stortinget er folk i 30- og 40-årene. De er godt lønnet og har vokst opp med god økonomi og overflod. De er ikke selv blant dem som rammes nevneverdig av prisstigninger og dyrtid. 

Fattigdom betyr at man mangler ressurser som trengs for å leve et fullverdig liv. Det handler om mer enn å ha nok penger til grunnleggende behov som ernæring og tak over hodet. Sett i lys av at mange av dem som sliter med å få endene til å møtes har jobbet for å bygge landet, betalt skatt og gått i bresjen for opprettelsen av velferdsstaten, er det urimelig og uverdig å ende i fattigdom – i et rikt land som Norge. 

Pensjonistforbundet, som i dag har om lag 257.000 medlemmer, jobber for å bedre pensjonistenes vilkår. Vi er mange, men ønsker oss flere. Jo flere vi blir, desto større gjennomslagskraft vil vi kunne oppnå.

Gerd Eva: Veien å gå er opplagt å engasjere seg og bygge sterke organisasjoner. Når vi er mange stemmer og står sammen, kan vi øve innflytelse og skape rom for endringer. 

Jan: Én ting er i hvert fall sikkert: Vi må ikke la politikerne slippe lettvint unna med prat og lite handlinger. Vi må fortsette å kjempe! Det er vel og bra at eldre sosialiseres på kafeer på kjøpesentre. Men man kan samtidig være med på å mobilisere til påvirkning. I dag er det om lag en millioner pensjonister i Norge. Om flest mulig av dem organiserer seg og bruker sine stemmer, vil det kunne utgjøre en enorm politisk kraft som kan løfte mange ut av fattigdomskrisen. 

Statistisk sentralbyrå har beregnet at det vil koste omtrent 4 milliarder kroner i året for å fjerne fattigdommen blant eldre ved å øke minste pensjonsnivå til over fattigdomsgrensen. Til sammenlikning anslås Statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomhet til 673 milliarder kroner i 2024. Statens pensjonsfond markedsverdi utenlands økte til sammenlikning med 1.980 milliarder kroner til 17.745 milliarder kroner i første halvår 2024. (Kilde: norskpetroleum.no og Norges Bank Investment Management)