– Det er ikke rart at jeg gruer meg til å bli gammel
KOMMENTAR: Ansvarlig redaktør Anne Marit Hjelme kjenner på en økende frykt for å bli gammel, syk og pleietrengende. Det treffer henne i hjertet de hjerteskjærende ropene om manglende ressurser i eldreomsorgen.
Til å leve i et av verdens rikeste land, er det mye jeg ikke skjønner meg på. Nå har vi det ene opprøret etter det andre i kommunesektoren. Pengekassen er for liten til å dekke primæroppgaver kommunen har ansvar for. Og spesielt bekymret er jeg over hva som skjer med de helt unge og de eldste av oss.
Greit nok at det ikke er penger til store investeringsprosjekter, nye broer og veier og bygninger. Det er en skam i seg selv, i et land som vasser i penger. Mine og dine og fellesskapets penger. Det er greit å engasjere seg i debatten om bompenger og nye nasjonale veitraseer og annen infrastruktur, eller mangel på sådan. Men det treffer meg ikke i hjertet på samme måte som de hjerteskjærende ropene fra barnehage- og eldreomsorgsektoren, som nå skriker så høyt de kan om manglende ressurser og konsekvensene av dette. Det har de gjort før, det kommer de til å gjøre i fremtiden – men vi kan vel ikke bare overse den alarmerende høye frekvensen på ropene og de følgene dette får for velferdssamfunnet vårt fremover?
Jeg henter mitt lille barnebarn i barnehagen innimellom. Han stortrives der sammen med de andre barna og «tantene/onklene» han er så glad i. Men stadig oftere må han hentes hjem tidligere av foreldrene fordi bemanningen i barnehagen er for liten. Sykdom og sykemeldinger blant de ansatte er et økende problem, og det er ikke penger til vikarer. De er også vanskelige å få fatt i. Barna frarådes også oftere å komme i barnehagen hvis de bare er bittelitt snufsete og trenger litt mer tid og oppmerksomhet. Fordi de ikke kan ivaretas på en god måte gjennom dagen av de ansatte. De er i utgangspunktet altfor få på jobb til å ivareta grunnleggende behov hos barna og må prioritere gjennom dagen. Kan lille Emil gå på toalettet alene, er det supert. Og hurra for alle som slutter tidlig med bleie! Og når solen skinner i Bergen er det strålende; mindre uteklær på ungene og mer tid til andre ting på avdelingene. Hvilket barnehageeksperiment er det vi nå gjennomfører på våre aller minste og som er den oppvoksende generasjonen?
Og jeg kjenner på en økende frykt for å bli gammel, syk og hjelpetrengende. Min mor har nettopp hatt en runde mellom sykehus og korttidsopphold på sykehjem, og hjertet mitt blør. De hvite frakkene løper beina av seg for å ivareta stadig mer komplekse medisinske tilstander. Men det er alltid for lite og aldri godt nok. For det er ikke nok hender på de fleste institusjoner til å ivareta stadig mer krevende og eldre pasienter med flere sammensatte sykdommer. Det er nye generasjoner av eldre som krever mer av velferdssamfunnet, der forventningene ikke blir innfridd. Dette «gapet» mellom det man ønsker å få av oppfølging, og det som faktisk kan gis på grunn av manglende ressurser, er påfallende. Det skaper uro og frustrasjon hos eldre som mener seg fortjent til bedre helseoppfølging, omsorg og pleie.
Men det er ressursmangel alle steder. Penger i banken, ja, men de brukes på andre måter. Det er liten grunn til å anta at det blir stort bedre i årene som kommer. Det gjør meg urolig. For kommunene har på ingen måte tatt innover seg at vi snart er flere eldre enn unge i Norge. Og det kommer «den gamle meg» til å få merke.
