Det enkle og ekte hyttelivet
NOSTALGI: Etterkrigstidens hytter var enkle og primitive, med utedo og brønnvann. Forestillingen om at dette er det ekte hyttelivet, henger fremdeles igjen.
Vi tenker på den enkle og hjemmesnekrede hytta som noe typisk norsk.
Finn Arne Jørgensen, professor ved Universitetet i Stavanger, har forsket på norsk hyttehistorie. Etter å ha gått igjennom årbøker fra Den Norske Turistforening, offentlige statistikker og utallige årganger av bladet Hytteliv, konkluderte han med at drømmen om den nøkterne og tradisjonelle hytta er av nyere dato.
Fram til andre verdenskrig var egen fritidsbolig kun for de velhavende. Men på begynnelsen av femtitallet var økonomien på vei oppover, og med tre ukers årlig ferie våknet drømmen om å få sitt eget lille feriested.
Etterspørselen etter hyttetomter var stor, og håndbøker i selvbygging solgte i store opplag. Men det var stor mangel på byggematerialer og hyttene måtte derfor bli både små og enkle.
Til å begynne med måtte familien bruke offentlige transportmidler som buss og tog for å komme seg til hytta. På sekstitallet fikk flere egen bil, og det både enklere å bygge og reise på hytta. De små hyttene var ofte bygget på dugnad, med hjelp fra venner og familie.
På 1970-tallet og utover ble hytta allemannseie. I dag disponerer hver tredje norske husstand en hytte.
Enkel standard
Det opprinnelige hyttekjøkkenet var lite og primitivt, med vedkomfyr og oppvaskbalje. Etterkrigstidens hjemmearbeidende husmødre godtok at utstyret var enklere på hytta. Men etter hvert gikk kvinnene ut i arbeidslivet og da ville de også ha mulighet til å slappe av i helger og ferier. Kjøkkenet fikk innlagt vann, elektrisk komfyr og kjøleskap. Og utviklingen fortsatte. I dag har mange hytter for lengst passert primærboligen i både størrelse og lettvinthet.
Kosefaktoren er også høy på hytta, og de fleste hytter har egne navn. Søker du på nettet, dukker det opp forslag som Bergbu, Fjellro, Solgløtt, Vidsyn og Fjordglimt.
Hyttehistorie
1868 – Den Norske Turistforening blir stiftet. Den første DNT-hytta ligger ved Rjukanfossen.
1947 – Ferieloven blir innført og alle norske arbeidstakere får rett til tre ukers ferie.
1960 – Bilrasjoneringen blir opphevet og det blir enklere å komme seg på hytta.
1965 – Ny plan- og bygningslov regulerer også hyttebyggingen.
1970 – Det blir bygd 7000–8000 nye hytter hvert år.
1983 – Gjennomsnittlig bruksareal i en ny hytte er 62 kvadratmeter.
2001 – Antall fritidsboliger er nå drøyt 350.000, og mer enn en tredjedel ligger i Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark.
2007 – De nye hyttene er på 101 kvadratmeter, like store som en gjennomsnitts helårsbolig.
2011 – Tre av fire hytter ligger utenfor bebyggede områder.
2015 – 110.000 husstander oppgir at de tenker å kjøpe hytte i løpet av de neste tre årene.
2017 – I 45 kommuner er det nå flere hytter enn helårsboliger.
Fra seter til fritidsbolig
Ifølge etnolog og kulturhistoriker Arne Lie Christensen, forfatter av boken «Ut i det fri. Livet på setra, hytta og landstedet», er dagens hyttekultur en krysning av to ulike tradisjoner: Bønder og fiskeres sesongarbeid i koier, rorbuer og setre og de velståendes sommeropphold på sine overdådige landsteder på 1600 og 1700-tallet.
Tradisjonen med seterbruk strekker seg langt tilbake. I boken skriver Christensen om hvordan budeiene følte «fjelltrang». De søkte ikke mot naturopplevelsene, men mot den friheten livet på setra ga dem. Nede i bygda var det mennene som dominerte, på setra kunne kvinnene i større grad styre selv. Jaktkoiene var mannfolkenes domene.
Å oppsøke fjellet for turgåing og naturopplevelser ble først vanlig på 1800-tallet. Etter hvert ble det vanlig å ta imot turister på setra for bevertning og overnatting. Gradvis ble setrene blitt lagt ned, og bygningene i stedet tatt i bruk som hytter. Gårdene ble modernisert, og de gamle tømmerhusene ble stående tomme. Mange ble flyttet til fjells. Treffende nok heter det første større hytteområdet i Skjåk «Eldhusgrenda».
Det samme skjedde ved kysten: Fisker-bøndenes boliger er blitt sommerhus, og rorbuer er blitt overnattingssteder for turister.
Drømmen om noe annet
Norsk hyttehistorie begynte i siste halvdel av 1800-tallet. Den Norske Turistforening oppfordret bønder til å ta imot byfolk på gården og setra. Mens rikfolk dro på land-stedet, la allmuen seg inn hos bønder og på pensjonater i sine to ferieuker. Eller de brukte hytteområdet som bedriften hadde anlagt for sine arbeidere. Det handlet om lys og luft og tumleplass. Og om å gjøre noe annet enn hjemme. Fiske og snekre og plukke bær. Mange begynte så smått å drømme om et lite sted for seg selv, ikke for langt fra byen.
Fremdeles ligger de fleste hyttene i nærheten av de store byene, med en stor overvekt innenfor en radius på om lag tre timers kjøring fra det sentrale østlandsområdet.
Hyttene brukes flittig, ikke bare til påske, sommer og til en viss grad jul, men også i helger. Den gjennomsnittlige norske hytte-eieren har over femti overnattingsdøgn i året på hytta. Folk som bruker hytta mye, både sommer og vinter, synes at hyttetilværelsen er både behagelig, utfordrende, morsom og avslappende.
Livet på hytta gir med andre ord god helse.
Kilder: Lisa Olstad, NTNU: Finnes den autentiske hytta? forskning.no. Arne Lie Christensen: Ut i det fri: Livet på setra, hytta og landstedet. Norsk institutt for naturforskning, NINA Rapport 39/2005. Syn og Segn, utgave 3-2017: Frå nytte til den moderne hytte.
