70.000 nye nordmenn kom til verden i 1946, et klart symbol på fremtidstro og håp. Billig fossekraft og ny industri skulle sikre folket arbeid. På få år ble bondelandet omskapt til industrinasjon.
Tekst: Solveig Haavik, foto: Istockphoto
Dette er annen artikkel om folketellingene i Norge. Første artikkel finner du her.
Artikkelen er første gang publisert i VI OVER 60 februar 2011
Den planlagte folketellingen i 1940 ble avlyst på grunn av annen verdenskrig. I stedet ble det foretatt en ekstraordinær telling i 1946, og enda en i 1950, for å komme i rute. Flere fødsler, redusert dødelighet og lavere utvandring bidro til at befolkningen økte fra 2,7 millioner i 1930 til 3,1 millioner i 1946. Alt i alt viser de to folketellingene et markert tidsskifte i norsk historie. Gjenreisingen etter krigen var formidabel.
Ny vekst
Folketellingen i 1946 var ikke enkel å få gjennomført. Over 100.000 nordmenn var knapt nok kommet hjem igjen etter å ha tilbrakt krigsårene i eksil, fangenskap eller krigstjeneste. I tillegg var nærmere 100.000 nordmenn fengslet eller under rettslig granskning for landssvik. Det var køer og kaos. Et voldsomt skjemavelde for å få noe gjennomført, og rasjonering selv på vanlige forbruksvarer. Det var politisk forvirring og stor usikkerhet, men likevel håp.
Vi fikk strøm i 1948. Då kan du tru det var ein heil omveltning. Plutseleg var det berre å skru på ein brytar, og det blei lys. Den lampa over kjøkkenbordet, kor ho lyste opp. Det var nesten nifst!
Fra «Feskarbonden og andre kvinnfolk», Orkana forlag
Mange spurte seg om det ville bli arbeid til alle, eller om det nok en gang ville bli etterkrigskrise, slik som i kjølvannet av 1. verdenskrig. Men den tykke, svarte røyken som veltet ut fra fabrikkpipene rundt om i landet, ble symbolet på at industrien skulle sikre landet vår fremtid, trygghet og vekst, skriver historiker og tidligere stortingsrepresentant Berge Furre om gjenreisingen etter krigen.
Fra 1945 var det en jevn og uavbrutt vekst i industri-sysselsettingen fra år til år. Tallet på industriansatte steg fra 160.000 i 1945 til over 330.000 i 1956.
Folkevandring
Befolkningen økte i samtlige fylker. Særlig var veksten stor i Rogaland, Hordaland, Nordland og Troms. Bare i Finmark gikk det sakte. Der hadde så mange måttet flykte i krigsårene, at det ga tydelige utslag.
Folk flest flyttet mer på seg og skiftet oftere yrke enn før. I løpet av de 15 årene fra 1935 til 1950, flyttet 300.000 nordmenn fra grisgrendte til tettbygde strøk.
I motsetning til urbaniseringen i 1920-årene, var befolkningstilveksten høyere på bygda enn i byene. Norske byer var fortsatt små. Bare Oslo og Bergen hadde mer enn 100.000 innbyggere. Etter dem var det kun i Trondheim og Stavanger det bodde flere enn 50.000 personer. Men lokalsamfunnene vokste.
Det likaste av alt var strykjernet. Du kan tru det var ein nytelse om sommaren å stryke klea uten å ha fyr i ovnen!
Fra «Feskarbonden og andre kvinnfolk», Orkana forlag
Veksten på landsbygda skyldtes nemlig ikke at flere nordmenn søkte seg tilbake til naturen og valgte jordbruk, skogbruk, fiske og fangst som levebrød. Tvert imot. Kun 30 prosent av befolkningen jobbet i primærnæringene i 1946. Industrien vant suverent. I økonomisk og politisk betydning fremsto norsk industri nå som den mest verdiskapende næring i landet. Derfor var det forstedene – ikke byene – som vokste. Utenfor selve bykjernen slo de nye arbeiderfamiliene seg ned. Eller på industristedene som hadde vokst opp innerst i fjordene. Nær fabrikkanlegg og kraftverk, nær fossefall og elver – nå innpakket i rør.
Det store hamskiftet
I og med gjenreisingen av landet og den raske veksten i industrien, senere også i de tjenesteytende næringer, ble mye av den undersysselsatte arbeidskraften i landbruket drenert ut. «Tausene,» eller tjenestejentene, forsvant. De tok seg heller jobb i byene. «Tantene,» de ugifte kvinnelige slektningene som stilltiende måtte ta seg av gamle og funksjonshemmede, fant seg også annet levebrød. Men det var ikke bare leiefolk og gratis familiearbeidskraft som forsvant fra jordbruk, skogbruk og fiske. Det store hamskiftet i hele landet vårt var begynt.
På de små kombinasjonsbrukene rundt omkring i landet hadde arbeidsfordelingen vanligvis vært slik at mannen jobbet ute og kona hjemme på gården. De som styrte landet overså det ulønnede arbeidet totalt. En sterkt medvirkende årsak til at så mange småbruk ble nedlagt var den allmenne «avkvinningen» av bygdene. Kvinnene dro fra hjembygda – på grunn av utdanningseksplosjonen, bedre yrkesmuligheter og teknologiske fremskritt. Ofte ble det bare en kvinne igjen til å ta seg av barn, gamle, husholdningen og arbeidet på gården, mens alle andre skaffet seg utdanning eller betalt jobb. Det holdt bare ikke – i lengden. Kvinnene ville også ha sin del av velstandsutviklingen.
Og det ble lys…
Industrien og elektrisiteten var fremtiden. Økonomisk vekst og høyere produksjon var forutsetning for den kommende vekst og økonomisk utjevning som skulle til for å bygge velferdsstaten. Billig fossekraft og offentlig utbygging av elektrisitet – var i den sammenheng et norsk fortrinn. Nå ble elektrisiteten også innført til norske husstander.
I Akershus, Oslo, Vestfold og Bergen hadde alle boligene elektrisitet før annen verdenskrig, mens Nordland, Troms og Finnmark kom dårligere ut med henholdsvis 30, 36 og 28 prosents dekning. Tilgangen til strøm var også temmelig variabel i grisgrendte strøk og på øyene langs kysten. At husstandene hadde innlagt strøm sa ingenting om forbruket og stabiliteten. Strømmen kunne forsvinne i perioder. Elektrisiteten ble derfor først og fremst brukt til lys. Fra 1920 ble det innført elektriske komfyrer og kjøleskap, og strøm ble brukt til oppvarming av innlagt vann, men det var først og fremst for de få. Nå fikk flere tilgang til lys og varme.
Kraftkrise før åpning
Spredningen av elektrisitet til alle husstander var forsinket på grunn av krigen. Strømforbruket i industrien utgjorde over 50 prosent av det totale forbruket frem mot 1940. Husholdningene og jordbruket sto for snaut 25 prosent. Det var den gang, det. Fra 1993 har forbruket i norske husholdninger utgjort 6–7 prosentpoeng mer av totalforbruket enn den kraftkrevende industrien.
Et typisk eksempel på hva utbygging av elektrisk strøm og industri har betydd for et lite samfunn, er Sunndalsøra. Fra 1945 til 1965 ble stedet totalt forvandlet fra bondebygd til industristed. I 1946 ble det registrert 3.622 mennesker i bygda. Halvparten av de yrkesaktive innenfor kommunens grenser arbeidet i jordbruk eller skogbruk. Fem år senere var andelen redusert til en tredjedel.
Den store kraftutbyggingen av Aura-vassdraget og reisingen av aluminiumsfabrikken Sunndal Verk førte til at det i lange perioder var et par tusen mennesker ekstra i arbeid på stedet. Mange ble boende. Men også for fattige småbønder og gårdsgutter var det et stort fremskritt å få godt betalt arbeid og bedre levekår ved å jobbe på fabrikken.
Det første metallet ble tappet ved Sunndal Verk 2. april 1954. Utover høsten viste det seg imidlertid at kraftbehovet ved aluminiumsverket var så enormt at det ikke var strøm nok til forbrukerne i området når fabrikken hadde tatt sitt. Allerede før den offisielle åpningen av Sunndal Verk ble det kraftkrise på stedet.
Støvsugere, sykler og biler
Eksemplene på oppfinnsomhet og initiativ under og etter krigen var mange. Mens tekniske vidundere som støvsuger, telefon og radioapparat gradvis inntok hjemmene, ble sykler og biler stadig vanligere å se på veiene. DBS-syklene fra Sandnes tidoblet salget på fem år, og den samlede produksjon av norske sykler økte fra 10.000 i 1932 til 50.000 i 1940.
SSBs historiske statistikk har eksempler fra Grünerløkka i Oslo i 1946, en bydel hvor alle hadde fått innlagt strøm. Undersøkelsen omfattet 14 leiegårder med 280 leiligheter og 842 personer.
• Totalt var det 123 leiligheter med ett rom og 114 leiligheter med to rom.
• En god del av leieboerne lagde fortsatt mat på vedkomfyr og brukte elektrisitet kun til belysning. Av beboerne som hadde svart på spørsmål om kokeinnretninger, var det 48 i ettromsleilighetene og 30 i toromsleilighetene som oppga at de hadde vedkomfyr.
• Henholdsvis 59 og 67 hadde elektrisk komfyr, og tre av toromsleilighetene hadde gasskomfyr.
Å skaffe seg bil var vanskeligere. Men etter at bilsalget ble frigitt i 1960, ble Folkevognen – Volkswagens populære «boble» – landets mest solgte bil. At «bobla» ble utviklet i Tyskland like før krigen, et samarbeid mellom Ferdinand Porsche og Adolf Hitler, var nok ikke nevnt i markedsføringen.
«Si meg, har du studert?»
I 1950 var folketallet i Norge kommet opp i 3,3 millioner. Kvinneoverskuddet var stort. Særlig i byene. Folketellingen i 1950 var den første tellingen hvor utdanning ble kartlagt. Mange syntes at slike spørsmål var pinlige. Til forskernes forbauselse mer pinlig enn nærgående spørsmål om familieplanlegging. Folk som ikke hadde den utdanningen de syntes at de burde hatt, oppga å ha høyere utdanning enn de faktisk hadde. Andre vred seg unna ved å svare at de ikke husket fordi det var så lenge siden de gikk på skole. Og noen ville ikke snakke om det i det hele tatt.
Mange kom fra steder der det ikke fantes videregående utdanning. I store deler av landet fantes det ikke valg mellom forpliktelser og videre skolegang.
Tellingen viste at bare 35 prosent av mennene og 26 prosent av kvinnene hadde utdanning utover folkeskolen i 1950. Kartleggingen av utdanning fortsatte i 1960. Både landbruksfagskoler, handelsskoler, husmorskoler, universiteter og høgskoler ble regnet som spesialutdanning. Handelsskolen var mest utbredt. 20 prosent av befolkningen hadde spesialutdanning utover folkeskolen i 1960.
1960-tellingen kartla også familiemønsteret. De aller fleste, 76 prosent, tilhørte en kjernefamiliehusholdning. 22 prosent var enslige, eller en av flere slektninger som bodde sammen.
Spørsmål om tilknytning til religion og nasjonalitet viste at bare 3,7 prosent sto utenfor statskirken i 1960. De tre største innvandrergruppene besto av svensker, dansker og norskamerikanere, pluss en og annen britisk kone. De fleste svenskene bodde i Østfold, danskene rundt Oslofjorden eller i jordbrukskommuner som hjelpere på gårdene, og flest hjemvendte norskamerikanere og personer født i USA bodde på Sørlandet eller i Rogaland.
Kilder: SSB: Folketellinger gjennom 200 år, historiske statistikker, Samfunnsspeilet. Alnes: Historien om Norge, Norsk Hydro: Med Norge i vekst, Furre: Vårt hundreår, «Fra bondebygd til industristed», «Feskarbonden og andre kvinnfolk», «Oppe først og sist i seng».
