Den grå skilsmissen

(Kilde: Sanna Sarromaa fra «Skilsmissebarna – Historiene som ikke er fortalt») 

Sanna: Noe av problematikken som er knyttet til de grå skilsmissene oppstår av at godt voksne mennesker ofte tror at deres skilsmisse ikke påvirker deres voksne barn. Ikke sjelden tar de for lett på det og regner med at de voksne barna har nok med sine egne liv og samliv. Men eldre foreldres brudd kan likevel oppleves strevsomt, sorgfullt og forvirrende. Samtidig opplever voksne barn at det ikke er rom eller aksept for deres følelser. Informantene jeg har intervjuet i forbindelse med den siste boken min kunne fortelle at det å være lei seg over eldre foreldres brudd nærmest var tabubelagt. Voksne skilsmissebarn ble møtt med liten forståelse fra omgivelsene. Få skjønner hva de går igjennom, og de føler seg alene i omveltningen. Enkelte kan føle at deres identitet blir rystet, men fra omgivelsene er det er lite empati å spore. I stedet blir de møtt med holdninger som at de er voksne og bør klare seg selv. 

For enkelte kan det oppleves som en stor krise når foreldre, som kanskje har levd sammen i 40 år, går fra hverandre. Det kan føles som svik, skuffelse og skam – og som om tilhørigheten deres forsvinner. 

Eva: Eldre som skiller seg, som har voksne barn og kanskje barnebarn, er nok ikke alltid bevisst konsekvensene. Hos de voksne barna kan det oppleves som at fundamentet rakner, men deres opplevelser av tap blir ofte bagatellisert. I tillegg blir de møtt av kulturelle forventninger om at de eldre foreldrenes skilsmisse defineres som problemer som de bare må tåle. Eldre foreldre skal slippe å ta hensyn til barna. Det er foreldrenes liv – og deres rett til valg. Og de voksne barna har sine egne liv. Dessuten hva andre folk skal tåle defineres ut fra egne erfaringer som er mye verre og vondere – og mer legitimt med tanke på sorg. 

Det kan være mange grunner for at folk velger å skille seg på eldre dager. Årsaksbildet er sammensatt. Kanskje har parene sklidd fra hverandre eller vært ulykkelige i årevis – og med tiden har de blitt mer villige til å innse forskjeller når det kommer til emosjonelle behov, interesser og økonomi. Eller det kan skyldes utroskap, og psykisk og fysisk mishandling. Uansett, etter mange år i ulykkelige ekteskap kan de endelig ta skrittet. 

Grå skilsmisser har sammenheng med at folk også lever lenger. Kvinner er mer selvstendige og uavhengige, og kanskje ser både kvinner og menn på de resterende tiårene av livet som en mulighet for å finne personlig lykke.   

Sanaa: Jeg har full forståelse for at folk som har levd sammen i 30–40 år i dårlige ekteskap får nok til slutt – og at de tenker at nå som de voksne barna for lengst er ute av redet og har sine egne, liv er tiden kommet til å ta hensyn til seg selv. Likevel er det ikke til å komme fra at skilsmissebarna kommer i alle aldre, og de vonde følelsene er ganske like. Voksne skilsmissebarn kan også ha det tungt iblant. De ønsker medfølelse, og fremfor alt at de ikke blir sett ned på for følelser av smerte og tap. 

Voksne skilsmissebarn må dessuten ofte ta mange hensyn. For eksempel kan det gi seg utslag i rene kaos ved høytider og feiringer når familien splittes. Det finnes nok av eksempler på voksne barn og barnebarn som verken kan feire eller markere en eneste høytid eller familiebegivenhet med begge foreldre og besteforeldre til. 

Den vanligste historien blant voksne skilsmissebarn jeg intervjuet i forbindelse med boken handlet om besøk i jul og høytider. Alle skal besøkes for at ingen skal føle seg glemt og forbigått, eller risikere å bli triste, bitre eller lei seg. En kvinne fortalte for eksempel at hun aldri kunne fortelle om besøkene hos faren fordi moren holdt regnskap. 

Enkelte har både skilte foreldre og besteforeldre – og skal man ta hensyn til flest mulig blir familietreet nærmes et familiekratt, der alle grenene skal pleies og besøkes. Det kan fort oppstå situasjoner er vanskelig å håndtere.      

Eva: Problemer når eldre foreldre skilles er mye avhengig av konfliktnivåer mellom partene. Men noe av det vanskeligste er når de voksne barna blir dratt inn lojalitetskonflikter, og hvor det forventes at man skal ta parti for en av foreldrene. Skjønt det finnes også eksempler på foreldrebrudd som foregår uten dramatikk, der alle kan møtes sammen slik at familietilhørigheten ikke opphører. Til og med der foreldrenes eventuelle nye partnere kan delta uten å skape problem. 

Noe av det vanskelige med eldre foreldres brudd er at man som voksen blir kastet tilbake til barndommen. Det gjør vondt. Man synes at man må holde masken, selv om man kanskje føler seg som et såret barn. Lagene av barn finnes alltid inni oss, og de kan bli aktivert i en periode når det skjer noe dramatisk og dyptloddende i våre nærmeste relasjoner. Gamle smertefulle opplevelser kan velte opp. Dessuten kan mange voksne barn miste troen på trygge og varige parforhold. 

Folk i den vestlige verden lever lenger og er økonomisk mer selvstendige enn før. Det har også skjedd en endring i det moralske landskapet. I 2001 betraktet 45 prosent av amerikanere skilsmisse som moralsk akseptabelt. I 2014 hadde tallet steget til 69 prosent. Tallene er neppe særlig annerledes her til lands. 

(Kilde: «Skilsmissebarna» og Psychology Today)

Sanna: Å ta stilling til foreldrenes eventuelle nye partnere kan også være krevende. Selv om de voksne skilsmissebarna ønsker at mor og far skal ha det bra, kan det for eksempel være utfordrende når nye partnere tar over barndomshjemmet, tar seg til rette og gjør forandringer. Selv om de forstår at mor eller far vil bygge en ny tilværelse med den nye partneren, kan det likevel kjennes sårt. Jo mer det blir den nye partnerens hjem, desto mindre føler de voksne skilsmissebarna seg hjemme. 

Ved de voksne skilsmissebarnas egne familiebegivenheter kan det også bli mange hensyn å ta. Hvem skal få invitasjon til brylluper, barnedåp og konfirmasjoner? Det er ikke alltid ok at mor eller far bringer sine nye partnere. Spesielt kan det være vanskelig når far har funnet seg en ny dame som kanskje er på alder med den voksne sønnen eller datteren. Det rokker ved deres posisjon som barn og ved selve livsforståelsen. 

Tall fra SSB viser en økende tendens i skilsmissestatistikken blant den eldre delen av befolkningen de siste 3 tiårene. Blant kvinner mellom 55 og 59 år var det 3, 2 skilsmisser per 1000 gifte i 1990, mens tilsvarende tall for 2020 var 7,3. Blant kvinner mellom 60 og 64 var tallet 1,8 i 1990. I 2020 var tallet steget til 4,2. 

(Kilde: SSB)

Eva: Generelt er de voksne skilsmissebarna og deres sorg et underkommunisert fenomen, og derfor på tide at det blir mer belyst. Samfunnet bør ha mer respekt for sorgen og tapsfølelsen – og man bør ha mer åpenhet og kunne snakke om det. Generelt bør man også passe seg for å rangere sorg – og ikke avfeie med at man må komme seg raskt videre. Tap og sorg kan ta tid, og den tiden det tar en individuell. Noen ganger kan det også være på sin plass å søke hjelp, for eksempel ved terapi. 

Som voksen har man et ansvar for å ivareta egenomsorg og bearbeide det som er vanskelig. Samtidig skal man passe seg for å bli samlivsterapeut for sine foreldre. For eksempel for en far eller mor som er lei seg på grunn av samlivsbrudd. Foreldrene bør heller søke støtte blant venner eller profesjonelle. 

Når det er sagt, er det viktig å snakke om følelser. Jo mer ærlige og usminket, desto bedre. Et ordspråk på engelsk sier: «To be heard – is to be healed». Det stemmer i praksis og gjør at man ikke blir stående i smerten. 

Sanna: Min konklusjon er at vi bør ha mer aksept for at de grå skilsmissene har konsekvenser for voksne barn. Skilsmissebarn kommer i alle aldre – og de vonde følelsene er ganske like. 

I tillegg er det en del man bør ha i bakhodet om du skiller deg og har voksne barn. Del for all del ikke intime detaljer, og husk at foreldre alltid er foreldre, selv om barna dine er voksne. 

Egentlig er det ikke så rart at skilsmisser øker blant folk 50-60+. Det handler mye om at folk blir yngre og sprekere – og at de er aktive. Men skilsmisse kan komme svært overraskende på de voksne barna, kanskje etter at foreldrene har levd et langt samliv. Å forholde seg til en far på 60 som for eksempel finner seg en kvinne noen år eldre enn dem selv, eller en mor som blomstrer opp etter å ha forlatt et ekteskap som har vært dødt, kan være vanskelig å ta inn over seg. Enn si å snakke om skammen, sorgen og tapet overfor kollegaer på jobben eller venner. 

Eva: Et råd jeg gir, på basis av klinisk erfaring gjennom flere tiår med pasienter fra 13 til 83 – enten det er enkeltpersoner eller par – er at når et par ønsker et brudd er å ta det med ro og å vente. Om de har barn vente til de er voksne og flyttet ut av hjemmet. Men ikke sjelden har en av partene, som regel den som vi ut av ekteskapet, allerede ventet på overtid – og to av tre ganger er det kvinner som vil skilles. 

 Kan hende mener de voksne barna at de burde holde ut, nå som de har blitt såpass opp i årene. De frykter at skilsmissen vil føre til oppløsning av barndomshjem og familietradisjoner. Men når bruddet er et faktum, er det viktig å skjære gjennom. Omkostningene er der uansett, både for partene, de voksne barna og familien. 

Sanna: Likevel er det visse ting som skiller voksne skilsmissebarn fra barn når foreldre går fra hverandre. Det er modenheten og den kognitive og emosjonelle kompetansen til å sette seg inn i foreldrenes situasjon. De kan være sinte og lei seg, men som voksne har de begrepsapparat til å forstå.