Den gang blekket sprutet
NOSTALGI: De gamle skolepultene hadde plass til blekkhus og penneholder. Og i håndarbeidstimen strikket elevene pennetørkere.
Selv om kulepenner og tusjpenner for lengst har overtatt for gamle dagers skriveredskaper, er fremdeles penn og blekk i bruk, for eksempel i kalligrafi – skriftkunst.
Skjønnskrift er for øvrig et fag som gradvis også har forsvunnet. Men på noen skoler i Tyskland må visstnok elevene ta en test før de får et «fyllepenn-diplom». Først da får de lov til å bruke fyllepenner i klasserommet.
Slike krav gjaldt ikke i den norske folkeskolen. Men elevene begynte selvsagt ikke å skrive med penn og blekk før bokstavene var innlært og det var tid for å lære seg løkkeskrift, også kalt engelsk skriveskrift. Alle oppgaver ble kladdet først med blyant, og så innført i en skrivebok med den vakreste skjønnskriften tredjeklassingen klarte å prestere.
Blekksøl og klatter kunne gi trekk i ordenskarakteren. Å skrive med penn var en vanskelig øvelse for små hender, og endte ofte opp med blåflekkete fingertupper. Det gjaldt å ikke dyppe pennesplitten for langt ned i blekkhuset, for da var faren for blekk-klatter overhengende. En vanlig feil var å trykke for hardt ned i arket, med den følge at pennesplitten begynte å sprike og at det nesten gikk hull i papiret.
Hus, patron og splitt
Uten blekk kommer det et eneste ord ned på papiret. Et blekkhus er ganske enkelt en liten beholder som pennen kunne dyppes i. De enkleste blekkhusene var i glass, men de kunne også være laget av keramikk.
Fyllepennen ble oppfunnet for at man skulle slippe å måtte frakte med seg blekkhus i tillegg til pennen. Dagens fyllepenner bruker blekkpatroner som er enkle å bytte og som minimerer søl.
Ulike pennespisser gir forskjellig tykkelse på skriften. Splitten er delen som berører papiret. Den er delt i to på midten, og har to tynne «rør» på hver side som blekket renner gjennom. Avstanden mellom disse «rørene» avgjør hvor tykk streken blir.
Pennesplittene lages av stål eller gull, og blir gjerne belagt med iridium eller et annet hardt metall for å kunne tåle mer. Splitter i stål bøyer seg ikke så mye utover når man skriver, og holder godt på formen så lenge man ikke presser for hardt. De som laget av gull bøyer seg mer, og må behandles mer forsiktig.
Pennens historie
Oldtiden – De første pennene blir laget av sivrør som blir skåret til i tuppen.
Middelalderen – Fjærpenner, laget av vinge- eller halefjærene av gjess eller andre store fugler, blir vanlig. Fjær-stammen blir kuttet på skrå for å danne et hulrom til blekket og samtidig en spiss som også kunne splittes.
1800-tallet – Stålpenner med løse pennesplitter av metall som festes på enkle penneskaft kommer i vanlig bruk.
1884 – L.E. Waterman i USA produserer de første fyllepennene, der blekket oppbevares i en patron eller et hulrom i skaftet.
1910 – Den tyske produsenten Montblanc lanserer en ny type fyllepenn med stempel-mekanisme som gjør påfyllingen av blekk lettere.
1930 – Kulepennen blir tatt i bruk i Storbritannia, og blir lasert for et større marked i 1945. Tyktflytende blekk overføres til papiret fra det tynne pennerøret ved hjelp av en ørliten rullende kule ytterst.
1950 – Den franske produsenten BIC lanserer modellen BIC Cristal, verdens mest solgte kulepenn.
1960 – Penn og blekk er fremdeles vanlige skriveredskap i folkeskolen, og pultene har hull til blekkhus og fordypning til pennesplitten.
2022 – En gullbelagt fyllepenn av høy kvalitet koster i dag ca. 9000 kroner.
Det er forskjell på pennesplitter produsert i Europa og Japan, noe som skyldes at de japanske skrifttegnene er mer kompakte enn våre bokstaver. Til vanlig skrift brukes «fine» eller «medium». For kalligrafi er det vanlig å bruke en bred pennesplitt.
Skrivestell
Trekkpapiret var en nødvendighet for å suge opp overflødig blekk og for at det du allerede hadde skrevet, ikke skulle bli dradd utover. Trekkpapiret kunne også være til god hjelp dersom du var uheldig og sølte en dam av blekk på arket.
På slutten av 1700-tallet var det fremdeles vanlig å strø fin sand over det som var skrevet. Etter at det overflødige blekket var sugd opp, ble sanden blåst av og helt tilbake i en beholder, som også ble kalt sandhus. Metoden var effektiv, men ulempen var at det førte til en del søl. Det ble gjerne liggende igjen sandkorn både på bordet og på gulvet.
Gjennom hele 1800-tallet var det vanlig å bruke større skrivestell. Foruten et blekkhus og en fordypning eller en slags penalholder, hvor en kunne legge fra seg penner, pennetørkere av filt og pennesplitter, hadde skrivestellet også et sandhus. Blekkhuset og sandhuset fikk gjerne lik utforming og var plassert i hver sin ende av skrivestellet for å danne symmetri – blekkhuset til høyre og sandhuset på venstre side.
I skolen ble det i mellomkrigstiden gjerne brukt trekkpapir med påtrykte tekster som skulle fremme fysisk fostring og sunt levesett. På 20-tallet ble for eksempel elevene advart mot alkohol og tobakk.
Penneskrivingens kunst
Å skrive med penn og blekk kan gi håndskriften mer flyt, og du blir mindre sliten i fingrene av å bruke fyllepenn i stedet for kulepenn.
Dessuten er fyllepennen et elegant skriveredskap i seg selv. Spissen har gjerne ha et kunstferdig mønster inngravert, og gamle fyllepenner er samlerobjekter.
I dag brukes kalligrafipenner til å lage hjemmelagde kort, invitasjoner og bordkort, formelle diplomer og priser, håndtegnede logoer, overskrifter, bokomslag og emballasje. Kalligrafiske arbeider blir utstilt som selvstendige kunstverk med større eller mindre grad av lesbarhet.
Kilder: snl.no, wikipedia.no, tudos.no
