Arven var verdiløs – gamle tante Hjørdis hadde rett og slett ikke peiling!

Tidligere i år bisto jeg en familie med et arveoppgjør hvor den ene arvingen kom ufortjent dårlig ut.

Tante Hjørdis var barnløs og ugift, men hun hadde søsken og flere nevøer og nieser. Hun hadde et godt forhold til alle sine «tante-barn», men det var niesen Anne som stod henne nærmest.

Hjørdis eide en gjeldfri leilighet og hadde litt penger i banken. Gjennom et tidligere arveoppgjør i familien hadde hun arvet noen pene gamle «slektsting» som møbler, malerier, tepper og sølv.
Hun skrev testament og informerte familien om dette. Hun fortalte ikke hva som sto i testamentet, men opplyste det lå i en lukket konvolutt i hennes lille safe.

Noen år før hun døde, opprettet hun fremtidsfullmakt med Anne som fremtidsfullmektig. Hun ga da også familien beskjed om at hun hadde snakket med Anne og at Anne skulle ha hovedansvaret for begravelsen når den tid kom. Tante ønsket at familien skulle møtes i hennes leilighet etter begravelsen og at de sammen skulle hente testamentet fra safen. Konvolutten skulle åpnes og testamentet leses høyt av Anne.

Familien – og særlig Anne – fulgte opp tante Hjørdis i alderdommen. Da Hjørdis døde ble begravelse og testamentåpning gjennomført slik tante hadde ønsket.

Testamentet var enkelt: Begravelsen, de siste regningene, oppholdsbetalingen på sykehjemmetosv ble dekket av bankinnskuddet. Leiligheten ble solgt. Alt av penger (inkludert salgssummen for leiligheten og resten av bankinnskuddet) gikk til «misjonen». Hver av nevøene / niesene fikk en gammel familieting. En fikk alt sølvet, en annen fikk maleriene og en tredje fikk teppene.

I testamentet var det et eget avsnitt om arven til Anne: Som en særlig takk til Anne arvet hun det store spisestuemøblementet. I tillegg til det store bordet med fjorten stoler var det også to lampetter, en lysekrone en stor og en liten skjenk – alt i den mest glødende flammebjørk. Resten av innbo og løsøre skulle tilfalle Frelsesarmeen.

Anne hadde ikke plass til spisestuemøblementet hjemme hos seg. Ikke likte hun det heller. Anne kontaktet først en antikvitetshandler som høflig opplyste at denne typen møblement for tiden ikke var enkelt å selge og at verdien var lav. Han anbefalte henne å ta kontakt med en brukthandler. Men heller ikke brukthandleren lot seg friste. Han anbefalte finn.no.

Nå begynte det å haste med å få møblementet ut fra leiligheten. Eiendomsmegleren anbefalte at møblementet ikke var med på bildene til prospektet eller under visningen. Etter noen dager på finn.no var det bare å bite i det sure eplet. Anne leide en varebil og fikk det hele kjørt på fyllinga. Anne måtte selv ta jobben og utgiftene til bortkjøringen.

Tante Hjørdis hadde ment det så godt. I hennes øyne var møblementet både flott og verdifullt. At smak, økonomi og behov endrer seg med tid og alder ser vi som arvelatere ikke alltid like klart.