Dag Steinfeld kjemper mot krig

Etter 37 år som skrankeadvokat, pakket den profilerte bergenseren bort advokatkappen i 2019. Han ville bruke resten av livet til å kjempe for menneskerettigheter og fred – mot krig.  

Fikk terningkast seks 

I 2022 utga han boken Fedre og sønner, den dramatiske fortellingen om sin egen jødiske families historie gjennom fire generasjoner. Fra tsarens Russland på 1800-tallet, via de nazistiske jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig, til oppvekst og konflikter mellom far og sønn i etterkrigstidens Bergen. 

– Det er en historie om generasjonsmotsetninger, overvåking, likvidering, dobbeltagenter og antisemittisme, forklarer han. 

Boken fikk svært god mottakelse og flere anmeldere ga debutanten en sekser på terningen. Nå har han solgt nær 20.000 bøker. Det er bortimot fire ganger mer enn det som skal til for at en bok skal regnes for en bestselger her i landet. 

– Veldig hyggelig og ikke til å tro. Mange flere enn jeg hadde drømt om, sier han ydmykt.

Faren ble torturert 

Den pensjonerte stjerneadvokaten er bekymret. Krig i Europa og en ny fascisme som er på fremmarsj. For mye ligner på tiden før den andre verdenskrigen. Nå bruker Steinfeld all sin tid på å vekke oss.  

– Det kan skje igjen, gjentar han. 

Det har også vært hovedbudskapet i de rundt 50 foredragene han har hatt etter at boken kom ut. Faren, Herman, var akkurat fylt 19 år da krigen startet, og overlevde tross grusom tortur, blant annet i det skrekkinngytende Gestapo-huset i Bergen sentrum.  

Sønnen ble i 2020 initiativtaker og en av drivkreftene bak å få omgjort det til museum og minnesmerke over bestialitetene som skjedde der.  Han var også med å finansiere det. 

– Det var helt forferdelig. Far ble utsatt for de mest grusomme torturmetoder. Han var så ødelagt at han ikke var i stand til å hoppe ut vinduet, slik flere andre gjorde for å slippe unna grusomhetene, sier Steinfeld. 

Da Gestapo var ferdig med faren, var han mer eller mindre bevisstløs og i en «annen verden». I fullstendig forkommen tilstand ble han brakt til Ulven Fangeleir. Her ble han stadig utsatt for simulerte henrettelser. På vinteren måtte han noen ganger overnatte bur han verken kunne stå eller sitte i. Da freden kom, var det ikke så lett å etablere et normalt familieliv for den torturerte mannen. Faren fikk etter hvert store traumer, og gikk et par ganger inn i rene krigspsykoser.  

Ble rapportert av faren 

Herman Steinfeld giftet seg med Aagot og fikk tre barn: Torill ble litteraturprofessor, Hans Wilhelm ble historiker og profilert NRK-korrespondent fra Moskva, mens minstemann Dag ble advokat og en kjent drivkraft i kulturlivet i Bergen. 

Etter opplevelsene fra krigen synes ikke Dag Steinfeld det var rart at faren ble svoren NATO- og USA-tilhenger.  

Men det var mindre forståelse for et halvt hundreår siden.  For allerede som 15-åring engasjerte Dag seg i det som skulle bli Vietnam-bevegelsen og SUF (ml) (Sosialistisk Ungdoms-forbund), forløperen til AKP (ml). Han fikk fort ledende posisjoner. 

– 15 år gammel hadde jeg mitt første innlegg i Studentsamfunnet. Debatten handlet om Libertas´ overvåking av venstresiden sammen med Haakon Lie, Aps mektige partisekretær. Far var til stede og tok replikk mot meg. Jeg svarte at det «rant en argumentasjon som brun kloakk» gjennom lokalet. Jeg burde ikke sagt det. 

Ikke rart Dag Steinfeld fikk et svært dårlig forhold til sin far i disse årene. 

– For far var jeg og «sufferne», med sin krigerske retorikk, å likestille med nazikrapylet fra før og under krigen. I ettertid kan jeg langt på vei forstå ham. Han hadde jo til de grader følt på kroppen konsekvensen av et totalitært regime. 

Han lar det henge litt: 

– Jeg husker far sa at det var greiere under krigen da du visste hvor frontlinjen gikk. «Her hjemme hos oss går den nå midt i stuen», legger han til. 

Senere fant Dag ut at faren hadde sendt rapporter om ham – og andre ml-ere – til overvåkningspolitiet. 

De to ble ikke forent før sønnen tok et dramatisk brudd med ml-bevegelsen og begynte på jus.  

– Erkjennelsen av at jeg ikke hadde noe i ml-bevegelsen å gjøre kan nesten sammenlignes med en religiøs krise.  Jeg innså at engasjementet mitt i enkeltsaker hadde ledet meg i en retning hvor jeg sverget troskap til autoritære krefter og partier, skriver Dag i boken. 

– Ukrainerne kjemper vår kamp 

– Hvordan er det å fortelle din egen dramatiske familiehistorie for fulle saler? 

– Det går som regel bra, men jeg kan fort bli beveget når jeg er litt sliten. Det gjelder å være uthvilt.   

Han er aktiv i freds- og menneskerettighetssenteret Stiftelsen Lenken, som driver den gamle Espeland fangeleir og Gestapohuset. 

Men han er også aktivt med i Fritt Ukraina, som han deltok i fra organisasjonen ble stiftet. 

– Vi må åpne øynene, komme oss opp av sofaene og se at dette også er vår kamp. Viktigere enn å mene mye er å gjøre litt. Dersom Ukraina faller, er flere naboland i fare. Det kan også gjelde oss. Ukrainerne kjemper for livet for demokratiet og for en regelstyrt verden, erklærer han. 

Derfor var Dag Steinfeld med å gi fødselshjelp til Fritt Ukraina. Han har også brukt av egne midler for å skaffe klær, biler, overvåkningsdroner og strømgeneratorer til det kjempende landet.  

6. mai i år var han selv med i en kolonne av biler fra Bergen. Til sammen besto kolonnen av verdier for rundt fem millioner kroner fra folk i Bergen. 

– 7. mai var vi i Polen og 8. mai – på vår frigjøringsdag – kjørte vi inn i Ukraina. Vi synes det var en fin symbolmarkering, sier han. 

Da hadde de lagt igjen mobiltelefonene sine i Polen, slik at de ikke kunne spores av russerne. Nå var det andre måter de måtte kommunisere på. De kjørte til Lviv, som ligger helt vest. På veien fikk de en dramatisk beskjed. 

– Byen hadde blitt rammet av 32 raketter natten før. Fire av dem hadde de ikke klart å skyte ned.  

Skriver på ny bok 

– Var du redd? 

Dag Steinfeld ser litt forundret på meg. 

– Redd? Nei, det var ikke tema. Vi merket heller ikke noe særlig redsel på gatene i Lviv. 

– Hva sa familien? 

– De var skeptiske, ja, men nå det går greit. De er innforstått med at jeg drar. Vi har også hatt en svigersønn i Afghanistan. 

Han avviser at dette dreier seg om krigsturisme.  

– Vi kjører 2000 kilometer. Det er ganske anstrengende. Med i kolonnen har vi tidligere norske spesialsoldater, for sikkerhets skyld, sier han.  

Han har fått flere ukrainske utmerkelser. 

Når han ikke holder foredrag, jobber med Gestapohuset eller med Fritt Ukraina røper han at han har startet på en ny bok. Den handler også om krigen og det som skjedde før og etter. 

– En biografi. Mer får du ikke vite.