Camilla ble HIV-smittet som ung

– Bak skrivebordet sitter en lege med ryggen mot vinduet. Jeg sitter foran ham i det lille rommet. Bak meg står tre–fire lege- og sykepleierstudenter og stirrer på meg som om jeg var et utstillingsdyr.

Camilla var et unikt tilfelle: en ung, heterofil kvinne som verken var narkoman eller prostituert. Likevel var det ingen tvil om testresultatet: Det var positivt.

Hun var 19 da hun ble smittet med hiv av en ungdomskjæreste. Hun var håpefull. Han var beruset, med en uåpnet pakke kondomer i jakkelommen.

Han var også en del eldre og hadde tidligere arbeidet i Afrika, der han ble smittet med hiv. Og han visste at han var hivpositiv da han smittet Camilla.

– Det øyeblikket på sykehuset sitter dypt i meg. Jeg reiste meg og lot være å oppsøke helsevesenet på over ti år, forteller Camilla om sommeren da hun testet seg for hiv – som en solidaritetshandling sammen med en engstelig venninne. Den gang ble hiv og aids omtalt som homsepesten, og mange trodde man kunne bli smittet gjennom håndtrykk, tungekyss eller toalettseter.

FRYKT OG SINNE

For Camilla var det ikke bare  en pest – det var en dødsdom. Og frykten var ikke ubegrunnet. Mot slutten av 1980-tallet steg dødstallene markant. I stedet for å søke trøst, støtte og omsorg hos sine nærmeste – eller i helsevesenet – trakk Camilla seg unna. Hun bygde murer rundt både hemmeligheten og følelsene sine.

Skam, frykt og sinne ble hennes trofaste følgesvenner  – et slags indre monster som hun først nå, 38 år senere, har begynt å kjempe mot. 

Et sammenbrudd for tre år siden ble vendepunktet. Hjemme i Danmark har hun gitt ut boken Ubeskyttet (utgitt på forlaget 28B, red.anm.), som hun skrev i håp om å gjøre opp med en livslang skam. Der forteller hun åpent om hemmeligheten som til slutt knekte henne.

– Jeg hadde ingen som sa til meg at jeg var god nok, selv om jeg var hivpositiv. At jeg ikke var en pariakaste. At jeg ikke var ekkel. At jeg faktisk kunne bli elsket.

Hun klarte heller ikke å trøste seg selv. Ved siden av skammen boblet angsten for hennes forestående død.

I SJOKK

– Jeg lot som om det ikke fantes, stoppet aldri opp lenge nok til å kjenne etter. Og det er klart at når man lever så mange år som jeg har gjort, så kollapser man til slutt. Kroppen klarer det ikke, hjernen klarer det ikke, og hjertet klarer det ikke. Hemmeligheter gjør oss syke.

Den aller første Camilla tar kontakt med etter diagnosen, er mannen som smittet henne. Når sommer går over, pendler hun mellom depresjon og sinne. I et forsøk på å gjøre det uvirkelige virkelig, oppsøker hun ham.

– Jeg måtte se ham i øynene og spørre: «Har du virkelig gjort dette? Hvordan kunne du?» Kanskje var det også et forsøk på å finne trøst, sier hun.

– Men møtet ga meg ingenting. Han ville ikke engang se på meg. Mer husker jeg ikke.

Åtte måneder etter det skjebnesvangre budskapet – går Camilla forbi en kiosk. En avisforside slår mot henne: «Aids-syk smitter venninne med vilje», med undertittelen: «Overlege anbefaler rettsprosess». En annen tittel lyder: «Har kanskje smittet flere jenter med aids». Informasjonen stammer fra et dansk legetidsskrift.

– Jeg kan tydelig huske følelsen av at bakken gynget under meg. Jeg visste at det var meg det handlet om. Jeg var i sjokk, og jeg var redd. Både for å bli avslørt og for å dø. «Nå får alle vite det, og det er det verste som kan skje», tenkte jeg. 

IKKE SNAKK OM DET!

Camilla var livredd for hvordan hennes nærmeste familie ville reagere, og bestemte seg i stedet for å gå til svogeren. Det var han som fortalte det videre til moren.

– Hun sa at jeg ikke skulle snakke om det. Hun forklarte at det ikke var virkelig, fordi «Guds barn ikke er hiv-positive». Og det handlet ikke om skam, men om at det ikke skulle være min sannhet. Det var hennes måte å vise kjærlighet på, sier Camilla som gjorde seg steinhard.

– Det fantes ingen som kunne nå meg. Jeg skulle aldri være åpen og sårbar igjen – for det var farlig.

ET INDRE MONSTER

Mens Camilla kjempet med sitt indre monster, utdannet hun seg til journalist. Hun flyttet til København, og starten på en 30 år lang karriere i toppsjiktet av TV-bransjen.

På slutten av 1990-tallet lot Camilla seg teste igjen. Da hadde det kommet medisiner som holdt sykdommen i sjakk og bremset epidemien. Den allmenne frykten for hiv og aids var i ferd med å avta. Legen hun møtte, forklarte at verdiene hennes tydet på at hun kanskje ikke ville utvikle aids før hun var 150 år gammel. Immun-forsvaret hennes var fortsatt upåvirket. 

Camillas angst lettet i en periode. Hun gjenforentes med en gammel flørt, som hun senere giftet seg med, og karrieren pekte rett oppover. Noen år senere oppdaget forskere at det blant hiv-smittede fantes en liten gruppe, mellom 0,1 og 2,5 prosent, såkalte «elite controllers», personer der viruset forble svært svakt. Camilla var en av dem. Den beskjeden ga henne en ny ro.

– Men monsteret inni meg var der jo fortsatt. Det var en overflatisk tilfredsstillelse å være en del av normaliteten, av fellesskapet. Men jeg opplevde det også som frustrerende, jeg var suksessrik i karrieren, jeg hadde en mann … så hvorfor var jeg trist? Hvorfor hadde jeg en klump i brystet?

Bortsett fra ektemannen og de aller nærmeste i familie og vennekrets, var det ingen som kjente til hemmeligheten hennes.

SKAMMEN TOK TAK

– Jeg følte meg som en bedrager. I ungdommen snakket vennene mine om aids, spøkte med hverandre og sa «æsj» hvis noen hostet. Midt i det satt jeg, med min enorme hemmelighet, som en farlig pest. Seksuelt overførbare sykdommer er mer skambelagt enn andre, og skammen tok tak i meg. Den festet seg.

Camilla lukket seg igjen og ble stadig sintere på seg selv fordi hun ikke hadde det bedre.

– Når ingen vet hvordan du egentlig har det, er du utrolig alene. Og jeg levde jo på mange måter alene med hemmeligheten min. Det har satt sine spor. Jeg øver fortsatt på å knytte meg til andre på et dypere plan.

ANGSTLIDELSE

Etter 18 års ekteskap gikk Camilla gjennom en skilsmisse. Nå våknet monsteret til liv igjen, sterkere enn noen gang. Stresshormonene påvirket kroppen hennes i så stor grad at immunforsvaret begynte å svekkes. 

Hun ble anbefalt å starte medisinering. Behandlingen var så effektiv at hun i dag verken har målbare virusverdier eller kan smitte ved samleie.

– All den tiden jeg brukte på å være redd for å bli forkjølet fordi jeg trodde jeg da kom til å dø, var bortkastet. Og det er jo ingen sin feil – vitenskapen oppdaget «elite controllers» først mange år etter at epidemien brøt ut. Men angsten min viste seg egentlig ikke å ha noen biologisk grunn, sier Camilla.

Hennes livslange hemmelighet og taushet har hatt stor innvirkning på livet hennes. Generalisert angstlidelse (GAD), depresjon og selvmordstanker har hjemsøkt henne i store deler av livet. Og det var dette som fikk henne til å si opp jobben for tre år siden og flytte langt bort fra København for å kunne være nærmere naturen – og seg selv.

– I virkeligheten er GAD en diffus følelse av frykt. Det føles som om jeg står i en akutt farlig situasjon. Selv om solen skinner og fuglene synger, og alt er stille og rolig, er kroppen min i alarmberedskap.

Camilla sammenligner tilstanden med en motor som alltid går på tomgang. Noe i henne er alltid på vakt og har vanskelig for å slippe taket. For hvis hun gjør det, kan noe forferdelig skje, akkurat som da hun ble smittet.

– Monsteret finnes fortsatt, men jeg er ikke redd for at det skal slå meg i hjel lenger. Jeg setter meg ned med det når det er aktivt. Jeg løper ikke, jeg bare sitter igjen.

– Tenker du noen gang på hvilket liv du kunne ha levd om du ikke tilfeldig hadde blitt testet i 1987?

– Ja, det gjør jeg. Jeg bærer på en lengsel etter hva som kunne ha vært. Samtidig vet jeg at livet neppe ville vært helt problemfritt – det er det ingen liv som er. Og selv om jeg, som «elite controller», trolig aldri ville ha smittet noen, så er det kanskje ikke det viktigste.

– Det viktigste er at jeg kanskje ville ha elsket meg selv mer. Jeg ville hatt et liv med mer kjærlighet. Med mindre hardhet. Og i alle fall med mindre angst. Kanskje ville jeg også vært et mer kjærlig menneske.