Bruksretten til familiehytta smuldret opp
Arvelovens veier kan være uransakelige – og i noen tilfeller gi overraskende resultater. Denne gangen handler det om et eldre ektepar som mistet familiehytta via en arveregel de ikke hadde tenkt på da de overførte hytta til sin datter. Men de kunne unngått det med et enkelt grep.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For mange år siden overførte ekteparet hytta til sin ugifte og barnløse datter. De hadde bare denne datteren. Den gangen var det arveavgift på gaver / forskudd på arv fra foreldre til barn.
Foreldrene betinget seg livsvarig vederlagsfri bruksrett. Bruksretten var i høyeste grad reell. De hadde stor glede av hytta. Siden bruksretten var begrenset til fire uker i året ga den en betydelig redusert arveavgift. Bruksrettsfradragets størrelse var avhengig av foreldrenes alder – jo yngre foreldrene var da de overførte hytta – jo flere år fikk de fradrag for. I forhold til arveavgiften var dette et fornuftig trekk. Ingen kunne på den tiden forutse at arveavgiften skulle falle bort pr 1. januar 2014
Årene gikk, og datteren giftet seg med en mann som hadde særkullsbarn. Datteren og mannen fikk ingen barn sammen. Foreldrene brukte hytta mye – i praksis langt mer enn fire uker i året. Datteren ble syk og døde alt for tidlig. Foreldrene regnet da med at hytta skulle gå tilbake til dem, men slik gikk det altså ikke.
Datteren hadde ikke skrevet testament. Hun etterlot seg ikke barn. Hennes nærmeste slektsarvinger var foreldrene som er arvinger i hennes 2. arvegangsklasse. Arvinger i 2. arvegangsklasse kan ikke motsette seg at gjenlevende ektefelle velger uskiftet bo. Det gjorde svigersønnen. Foreldrene hadde ikke pålagt særeie da de overførte hytta til datteren. Svigersønnen satt i uskiftet bo med alt kona hadde eid, også hytta.
Etter at datteren døde hadde ekteparet fremdeles sine fire ukers bruksrett i behold. Men nå med en svigersønn som hadde den rettslige disposisjonsretten over hytta og de måtte innordne seg ham som «eier». Da han fikk ny kjæreste, som også ble veldig glad i hytta, ble forholdet veldig vanskelig. På tross av den tinglyste bruksretten forsvant i praksis hytta for foreldrene.
Hvis svigersønnen ikke hadde valgt uskifte, men tatt ut sin lovfestede arverett som gjenlevende ektefelle, hadde alle verdier datteren eide da hun døde (inkludert hytta blitt delt likt mellom hennes foreldre og hennes ektefelle. Det er verd å merke seg at svigersønnen også hadde arvet halvparten av hytta selv om hytta hadde vært hennes særeie.
Hva kunne de gjort annerledes? Problemstillingen hadde ikke oppstått hvis de hadde latt være å gi fra seg hytta i utgangspunktet! Når de først valgte å overføre hytta kunne en del av avtalen vært at datteren opprettet testament.
Arv som etter loven skal tilfalle gjenlevende ektefelle eller arvinger i 2. arvegangsklasse er ikke vernet som pliktdelsarv. Datteren kunne i et testament fastsatt at hvis hun døde uten livsarvinger skulle hele hytte tilfalle foreldrene.
