Bente er stolt av å være kvensk, men fordommene lever

Norges institusjon for menneskelige rettigheter gjennomførte i 2022 undersøkelsen om holdninger til samer og andre nasjonale minoriteter i Norge. Den viser at mange i befolkningen har lite kunnskap om og kontakt med samer og nasjonale minoriteter. Undersøkelsen viser også at det finnes negative holdninger til disse gruppene og at mange har observert hets eller hatprat mot gruppene. Disse utfordringene påvirker samene og de ulike nasjonale minoritetene i ulik grad. Befolkningens kjennskap til og kunnskap om flere av de nasjonale minoritetene er lav, dette gjelder særlig skogfinner og kvener. Undersøkelsen viser at hatprat og hets observeres oftest mot jøder, samer, romer og romani/tatere. Undersøkelsen viser at særlig romer og romani/tatere er gjenstand for mer negative holdninger i befolkningen enn det som gjelder for de andre gruppene.

Mer synlige

Statssekretær Nancy Porsanger Anti forteller hvilke politiske mål den sittende regjering har for landets nasjonale minoriteter.

 – Politikken overfor nasjonale minoriteter er forankret i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter som Norge ratifiserte i 1999. Politikken går blant annet ut på at nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur, delta i offentlige beslutningsprosesser og få gode og likeverdige tjenester. De fem nasjonale minoritetene i Norge er svært ulike, med ulik historie i Norge og ulike behov i dag. For noen av gruppene er språk den viktigste saken, for andre er kulturelle uttrykk eller antidiskriminering viktigst. 

Regjeringen ønsker å møte de nasjonale minoritetene på de sakene de er opptatt av. 

– Personlig er jeg spesielt opptatt av å legge til rette for at nye generasjoner blant minoritetene skal kjenne sin kultur og sitt språk dersom de ønsker det, og jobbe mot antisemittisme, rasisme, hets og diskriminering av minoritetene. Det er også viktig å øke kunnskapen om de nasjonale minoritetene i hele samfunnet.

 Statssekretæren ser en positiv utvikling.

 – Nasjonale minoriteter er mer synlig i samfunnet i dag enn bare for noen år siden, selv om det fortsatt er mange som ikke har kunnskap om minoritetene. Det er økt aktivitet i flere av organisasjonene til de nasjonale minoritetene, og det pågår blant annet aktiv språkrevitalisering i kvenske/norsk-finske miljøer av kvensk språk. Minoritetene stiller også stadig flere krav til myndighetene. Den styrkede organiseringen blant minoritetene er en god utvikling.

Hemmelighetenes språk

Forfatter Bente Pedersen regner seg som kvensk fordi nesten alle i slektstreet hennes har minst en forelder som kommer fra det kvenske området hvor hjemmespråket var gammelfinsk/kvensk.

– Som barn på 1960-tallet i Skibotn hørte jeg fortsatt språket i daglig bruk, for alle i min besteforeldregenerasjon snakket det. De kalte det gammelfinsk, for kven var fortsatt et noe betent ord for den generasjonen. De oppfattet det negativt fordi det var blitt brukt slik mot dem. De som var født like etter 1900 var på alle måter blitt lært til å tro at alt de hadde med seg av kultur og viten hjemmefra, det være seg kvensk eller samisk, var dårlig. Det skulle avlæres og de skulle bli helt norske. Det norske idealet ble framelsket og var den menneskelige fasiten.

I Bentes bygd var kvensk hemmelighetenes språk.

– Jeg tror at jeg som barn forsto noe av språket, for jeg visste veldig mye av det som ikke var ment for ørene til små gryter. Det var aldri snakk om at min generasjon skulle lære kvensk. Hva skulle vi nå med det? Det var ikke engang skikkelig moderne finsk, som vi på sett og vis kunne hatt nytte av, om ikke annet så på handletur i Finland. Samtidig lærte de eldre i min familie meg til å være stolt av hva vi kom fra. Historiene om dem som hadde kommet fra Tornedalen var mange. De som ikke levde mer, ble jeg likevel kjent med. De var portretter på stueveggen og gullskrift på gravsteinene. Beretningene om dem ble mine første historieleksjoner.

Stolt av sine røtter

Bente er stolt av dem som gikk stiene før henne, samme hvem de var og hvilke folk de tilhørte. 

– Det kvenske i mitt liv er verken symboler eller noe spesifikt. Jeg kan ikke språket, og man mister mye av kulturen når språket forsvinner. I min generasjon var så mye annet viktigere. Jeg har engelsk og tysk og fransk i bagasjen, sammen med mitt norske morsmål. Min oldefar Jakob var første generasjon født i Norge, i 1879. Begge hans foreldre kom fra Tornedalen. Morsmålet hans var kvensk. Han giftet seg med Beret Cecelie som hadde sjøsamiske foreldre. Hennes morsmål var samisk. I deres felles hjem i Skibotn var hjemmespråket kvensk, og de hadde begge lært seg norsk, for uten det språket ble man verken konfirmert eller gift.

Læstadianismen sto sterkt i Bentes trakter.

– Der prediket de langt inn på 1970-tallet på finsk, angivelig fordi Guds ord var sterkere på det språket. I alle fall forsto menigheten dem. Vi ungene i min generasjon har deltatt på utallige samlinger som kunne vare en halv dag. Rytmen i språket har satt seg. Salmetonene ligger i minneboken. Jeg er ikke et religiøst menneske, men jeg kan grine av å høre salmen Armon lapset som betyr Nådens barn. Holdninger, folkeskikk og barnelærdom er farget av generasjonene før meg. Det er røttene mine. Det er jorda jeg har vokst opp i. Det har formet meg til den jeg er.

Vitalisere språket

 – Hvilken er den største utfordringen for kvenene i dag?

– Sett fra mitt ståsted er det å vitalisere språket. Til det trenges det mer enn gode ord fra dem som sitter på pengesekken. Uten kontante og øremerket midler, vil språket langsomt forsvinne. Man ser at det på barnehagenivå er det rimelig stor interesse for å lære språket, men det velges bort i det obligatoriske skoleløpet. Selv om det er vilje på videregående nivå å gi et kvensktilbud, så er det nesten ingen elever som kommer dit med grunnleggende kvensk i bagasjen, og da må det undervises fra begynnernivå, noe som fort kan kollidere med andre fag. Da blir det heller ikke så mange som kan nyttiggjøre seg kvensk på universitetsnivå, og det blir ikke mange som kan tenkes å rekrutteres til lærerutdanning med kvensk.

 Bente har aldri lidd av å være flerkulturell.

– Jeg er ikke bare tokulturell, jeg har også en samisk arv. Det kvenske oppdaget jeg på en måte som tenåring, for det hadde vært en så opplagt del av livet mitt at jeg ikke engang reflekterte over at det hadde et navn. Det var sånn alle rundt meg var. Det samiske kom senere, da jeg slektsforsket litt. Det har jeg ikke vokst opp med, men jeg kjenner meg like mye i slekt med det som med det kvenske. Jeg er ikke fremmed noe sted på Nordkalotten, selv om de kanskje snakker et annet språk enn norsk der. I en samtale kan jeg alltid finne noe jeg har til felles med folk som har vokst opp på mine breddegrader. For meg er det viktig å ha respekt for dem jeg stammer fra, og dem jeg lever sammen med. Det er plass her til oss alle. Vi skal alle bli hørt, og ingen er bedre enn andre. Vi må kunne uttrykke våre meninger uten å håne andre.

Bruker forfatterskapet

Bente debuterte med bokserien Raija, og har siden blitt en av Norges mest leste forfattere. 

– Raija vokste ut av at jeg ønsket å vise fram Nordkalotten, at jeg ønsket å fortelle historiene til menneskene her nord, og dermed også historien om oss. For det ble snakket veldig lite om både det kvenske og det samiske da Raija ramlet ned i hyllene. Jeg er veldig stolt av å ha vært med på å belyse mine folk og verdien av å tilhøre mange folk. Det er vanskelig å spå om framtiden, men vi ser jo en vitalisering av også det kvenske i dagens samfunn. Unge mennesker er veldig engasjerte. De ser hvordan de kan bruke denne arven til noe som gir mening i deres liv, i deres tid. Det er livsviktig. Vi kan ikke bare holde fast ved de gamle historiene og idealisere og romantisere fortida. Vi må se framover. Så jeg har tro på ungdommen, men de trenger forståelse fra majoriteten for at minoritetskultur ikke bare er en hemsko i den moderne verden, alternativt noe artig og fargerikt som kan vises fram som underholdning og nevnes i festtaler.

Diskriminering og fortrykk

Gunnar M. Ekeløve-Slydal er vise generalsekretær i Den norske Helsingforskomité som lenge har vært engasjert i arbeidet for Norges nasjonale minoriteter.

– Fra cirka 1850 ble det norsk politikk å undertrykke minoritetenes egenart og kultur. De skulle smelte inn i den norske majoritetsbefolkningen, bli gode kristne og snakke norsk. På 90-tallet kom det romanifolk til oss og fortalte at de hadde blitt tatt fra foreldrene sine og plassert på barnehjem, hvor de ble utsatt for overgrep. De hadde også opplevd diskriminering iblant annet skolen, i jobbsammenheng og når de skulle overnatte på campingplasser. Vi tok da initiativ til at det måtte forskes mer for å få klarlagt hvem som hadde ansvaret for disse overgrepene. Det resulterte i et viktig forskningsprogram i regi av Forskningsrådet. Siden har Den norske Helsing-forskomité arbeidet aktivt for minoritetene. 

En rikdom for Norge

De siste årene har man hatt særlig fokusert på om personer som tilhører minoritetene opplever negative holdninger og hatprat. 

– Jeg vil si at noe av det tristeste jeg hører er når personer som tilhører en av minoritetene forteller at de ikke ønsker at det skal bli kjent. Fordi det kan gå ut over barna deres, og de kan selv bli diskriminert og ofre for hatefulle ytringer. At det finnes en slik frykt skyldes nok både historien med en norsk politikk som hadde som mål å utviske minoritetenes kultur, men også at det fortsatt finnes negative holdninger i det norske samfunnet. Negative talemåter, holdninger og handlinger gjør at de føler at det ikke er lov å være seg selv og dyrke sin egenart som medlem i et særegent kultur- og språklig fellesskap.

Det finnes også fare for interne konflikter.

– Noen vil stå frem og kjempe for sine rettigheter, andre vil helst leve i fred, uten å bli sett på som en minoritet. Et annet problem er knyttet til minoritetenes språk. På grunn av undertrykkelsen i fortiden har mange mistet språket. Tilbudet til unge som ønsker å lære seg det, eksisterer ofte ikke. Jeg håper og tror at minoritetene etter hvert blir mer synlige og at folk flest skjønner at det er en rikdom for Norge at folk er forskjellige. Så enkelt er det egentlig, sier Ekeløve-Slydal.

Kilder: regjeringen.no, NAFO, NRK, NIM