Å bli gammel må møtes med kjærlighet
KOMMENTAR: Å bli gammel kan være vanskelig å akseptere. Man er gammel i kropp, men ung i hodet. Dette er en krevende reise for mange, som må møtes med respekt og kjærlighet, skriver VI OVER 60s redaktør Anne Marit Hjelme.
Vi har i nesten to år hatt en serie i magasinet vårt om det å bli gammel. Vi har spurt kjente personer som er godt voksne nå om hva de tenker om å bli eldre. Bli gammel. Og svarene vi får spriker i alle retninger; Noen elsker det, andre fornekter det, andre igjen gruer seg. Det gjør noe med identiteten vår å eldes. Ikke bare endrer vi utseende og får mer kroppslige plager. Det skjer også noe inni hodet og kroppen vår.
Vi tenker litt annerledes, endrer vaner og noen ganger holdninger. Og all tenketiden vi plutselig har, gjør at vi reflekterer mer over livet og hendelser, mimrer. Vi tar et tilbakeblikk og skuler mer til fortiden enn fremtiden. Hvordan livet har vært, og om det ble slik vi ønsket oss. Hva vi skulle gjort annerledes, på valg vi har gjort. Alle disse tankene i denne livsfasen setter i gang masse følelser; glede, lykke, skam, sinne, tristhet og sorg. Det å forsone seg med at livet ble som det ble, er en utfordring. Noen klarer det aldri, og blir derfor værende i dårlige og ubearbeidete følelser som ikke er hensiktsmessige for dem.
For det ER mye å ta inn, det å ta et slags oppgjør med hele livet sitt. Akseptere hvor man er kommet i livsløpet. Akseptere endringene som skjer med kroppen. Utilstrekkeligheten. Akseptere at kroppen forfaller, at man ikke klarer seg selv lenger. Det er mye å ta inn, og for de fleste er det vanskelig å snakke om. Sårbart. Nakent – og skremmende. Derfor synes vi de er modige, de som setter ord på sine tanker om å bli gammel. For det er mye frykt og redsel i det uvisse, og alle håper det skal gå bra. At alderdommen skal bli mild og god mot en, men vi vet ikke. Og denne usikkerheten gnager og skaper uro. For det å tåle å ikke vite er en kunst i seg selv. Bare det å forsone seg med resultatene av de valgene man har gjort. Leve med konsekvensene av hendelser man har kunnet påvirke – eller ikke. Det er mye i seg selv. Uten å klandre eller ha dårlig samvittighet, uten å bli bitter og trist.
Jeg ser hvordan gamle mennesker rundt meg sliter med å finne seg selv igjen i alderdommen. De er 20 år i hodet og 80 år i kroppen, sier de. Det høres rart ut, men med alderen skjønner jeg bedre hva de mener. Det er ikke samsvar mellom slik de opplever seg selv og slik andre ser dem – selv med økende sykdom og synlige plager.
Livet kan selvsagt ikke leves på samme måte når en er gammel som da en var ung. Sånn er det viselig laget; kroppens forfallsprosess starter allerede i tredveårene og kan vanskelig stoppes – selv med iherdig egeninnsats med kosthold og trening. Men de færreste av oss klarer å forestille oss hvordan det blir før vi selv er der. Vi blir gamle og syke – og så dør vi. Denne reisen er ofte vanskelig å erkjenne og ta innover seg. Vi vil gjerne være friske, unge og leve evig.
Rent mentalt og følelsesmessig synes jeg vi skal omfavne det faktum at alderdommen for mange av oss kan oppleves som et lite traume. En hendelse der vi mister kontrollen over kjente ting i tilværelsen, mister kroppsfunksjoner, mister venner, mister hjemmet vårt, mister sanser, mister livspartneren, mister selvråderetten, mister helsen … mister, mister. Tapene vi opplever som gamle er så voldsomme, at det faktisk er skikkelig vanskelig for de fleste å sette ord på hvor vondt det er. Det må møtes med respekt og kjærlighet i handling. Og så må vi minne oss selv på at alternativet til å bli gammel heller ikke er noe å trakte etter.
