200 års erfaring, men ikke klar for teppefall

– Man slutter jo ikke med å være sulten om man fyller 67. Det kan være ganske brutalt plutselig å få dette pensjoniststempelet på seg. Det er veldig generaliserende, for vi eldes jo alle forskjellig, og mange eldre i dag er kjempespreke, sier Sunde.

At skuespilleryrket kan være uforutsigbart ble flere av dem tidlig gjort oppmerksomme på.

– På teaterskolen ble vi fortalt at når vi rundet 35 måtte vi regne med at det var slutt. Som kvinner kunne vi ikke forvente at vi da ville få noen flere roller, sier Hoel. 

Men til tross for teaterskolens lite oppløftende syn på sine kvinnelige studenters fremtidsutsikter, later de fire til å være enige om at de beste årene faktisk inntraff etter fylte 35.

– I 40-åra er du fremdeles ung nok til å gjøre det meste, samtidig som du har såpass mye erfaring at du er en bedre skuespiller enn da du var i tjueårene. Det var en rik tid, sier Sunde. 

Hun legger til at det er et faktum i norsk teater at om ikke du blir sjaltet ut, så minker rolletilbudene med alderen, hvilket også har med litteraturen gjøre.

– Dessverre er det skrevet færre gode roller for kvinner, sier hun.

Hadde et bevisst forhold til det

Kollega Tangen legger til at man også er prisgitt den til enhver tid sittende teatersjef.

– Ved Rogaland Teater har jeg hatt tolv sjefer, og føler nok at det har vært perioder hvor jeg har blitt lagt litt på is. Men så tenker jeg at det også er en del av dette yrket.

Østbye forteller at hun har hatt en ganske bevisst strategi i forhold til problematikken.

– Jeg sørget for å holde meg ung og veltrent slik at jeg kunne spille «ungpikeroller» til jeg var i midten av trettiårene. Så fulgte tjue år i sjiktet for de «ordentlige» rollene, og deretter sa jeg til meg selv: «Ta kjerringa, før kjerringa tar deg». Jeg begynte å bruke grå parykker for å kunne spille 60-åringer, og nå er jeg omsider over i det å spille dement, sier hun, og ler godt.

– Men selv da er man avhengig av at hodet fungerer, sier Tangen.

– Ja, et av de viktigste redskapene en skuespiller har, er jo å lære tekst.

Derfor tenker nok vi som har dette yrket mer på faren for å bli dement, sier Sunde.

Skarpe og sultne damer

Da regissøren av «Ensom flukt», Julie Ibenfeldt Lindvik (36), skulle finne frem til de fire skuespillerne – som ifølge manus alle måtte være over 70 – var det viktigste kriteriet at de ikke kunne ha problemer med hukommelsen.  

– Jeg ringte mye rundt for å forsikre meg om det, sier Lindvik, som bare har lovord om sitt «stjernelag».

– Dette er et knippe skarpe og sultne damer, som har fått meg til å se på pensjonisttilværelsen med helt nye øyne. Selv om de har fått det stemplet i panna, og har måttet gi fra seg adgangskortene sine, så har de like mange bekymringer, like mange drømmer, like mange meninger – og en driv som kanskje til og med overgår mange av deres yngre kollegaer.

De fire skuespillerne er enige i at pensjoniststempelet føles merkelig. 

–Det er interessant å oppleve hvordan omverdenen behandler deg den dagen du blir pensjonist. Da jeg plutselig ikke lenger hadde adgang til teateret, hvor jeg har tilbrakt store deler av livet, var det som om jeg mistet litt av identiteten min, sier Tangen.

– Jeg vil jo bare fortsette å jobbe slik jeg alltid har gjort.

– Ja, vi har liksom alltid vært i farta, sier Østbye.

– Men du må være på hugget hele tiden, for som jeg pleier å si; du blir fort satt hvis du setter deg!

Liker å jobbe med yngre folk

Tidene forandrer seg, skuespilleryrket også. De godt voksne primadonnaene som fremdeles var å finne i teatrene da disse fire skuespillerne debuterte på 60- og 70-tallet krevde respekt fra sine yngre kollegaer. Hoel husker at de måtte neie – og gå lange omveier for ikke å forstyrre divaer som Aase Bye.

– Vi gikk aldri forbi hennes garderobe, for der skulle det være stille. Så jeg husker vi måtte opp i tredje etasje, så ned i kjelleren og opp igjen lenger borte, for ikke å passere hennes dør.

Hoel husker også hvordan hun en gang ble irettesatt av den store scenekunstneren Tore Segelcke, etter å ha kommet en halv time for sent til sin aller første jobb i Radioteatret.

– Jeg hadde tatt feil av tidspunktet, så det var ikke med vilje. Men hun var jo et ideal for meg, så reprimanden jeg fikk gikk så hardt inn på meg at jeg faktisk gråt hull i manuset mitt, sier hun.

– Sånn var det den gangen, konstaterer Tangen. 

– Vi skulle bare prøvd oss overfor våre yngre kollegaer i dag. Nå opplever jeg at vi lærer av hverandre, og det er fantastisk å ha yngre folk rundt seg, ikke minst i forbindelse med å takle den nye digitale hverdagen.

– Og å bli kjent med stadig nye ord og uttrykk, legger Hoel til.

Sunde sier seg enig.

– Det å ha unge folk rundt seg, gjør at vi også holder oss unge.

Vil eldes naturlig

Selv priser de seg lykkelige over å ha debutert i en tid hvor det var forholdsvis lett å få seg fast jobb. Det betyr også at de har jobbet jevnt og trutt, selv om de ikke alltid har fått tildelt de største rollene. I dag er konkurransen beintøff, og det er et helt annet press på skuespillere. Det å fikse og korrigere på utseendet er slettes ikke uvanlig – noe som ville vært utenkelig for dette firspannet.

– Mitt mål var jo å eldes på en vakker og naturlig måte, sier Hoel.

– Men når jeg nå ser meg i speilet, hadde jeg jo ikke forestilt meg at jeg skulle bli «naturlig gammel» akkurat på denne måten. He-he.

Skuespilleryrket kan være krevende i perioder, det er de alle enige om. Alle har de satt barn til verden, alle har de pumpet brystmelk mellom prøver og forestillinger, fraktet barn mellom dagmammaer og kveldsmammaer, plassert dem hos familie, venner og naboer, og iblant til og med vært nære på å glemme morsrollen når de har vært på vei inn i en rolle på jobb. 

Østbye husker da hun – sminket og i lang svart parykk – kom inn i garderoben for å amme sin sønn – som ble vettskremt da den fremmede kvinnen løftet ham opp. 

– Stakkars gutt! Jeg så jo overhodet ikke ut som moren hans, så han ble livredd, og bare skrek og skrek.

Kjærligheten til teateret

Selv om ingen av de fire skuespillerne sier de kan sette fingeren på noe de angrer på, er det innlysende at det noen ganger har vært vanskelig å kombinere sceneliv og familieliv.

– Det er nok mye enklere i dag. Tenk, jeg hadde bare seks ukers permisjon da jeg fikk mine første barn, og det var tvillinger, sier Tangen.

– I dag kan du jo ta deg fri et helt år.

– Ja, jeg har masse dårlig samvittighet i forhold til barna mine, som har hatt en mor som hele tiden skulle på jobb om kvelden. Og å være hjemme fordi du har sykt barn var helt utelukket, sier Sunde.

– Men det som gjør at man bærer over med det meste, det er jo kjærligheten til teateret. Det har vært drivkraften, slår Tangen fast. 

Det nikkes og samtykkes, og noe nesten andektig senker seg over veteranene når de snakker om dette kjærlighetsforholdet.

– Det å være med å fortelle historier, det å få lov til å leve i andres virkeligheter, det er magisk, sier Sunde.

Alle håper de at det blir mer av det i tiden som kommer.

– Får jeg et tilbud om en rolle neste år, så sier jeg jo «ja», og føyer til «hvis jeg lever»! Man må jo nesten begynne å tenke litt sånn, sier Østbye.

Forholdet til døden endrer seg

– Døden blir plutselig et personlig anliggende etter hvert som du blir eldre, ikke bare noe du – generelt sett – vet skal inntreffe, sier Sunde.

– Foreldrene dine blir borte, skyter Hoel inn.

– Og kollegaer, ikke minst, sier Østbye.

Det blir stille en liten stund. Så bryter Sunde stillheten: 

– Men den store angsten handler jo om det å bli dement på ordentlig. Ingen ønsker å ende opp som totalt pleietrengende på et aldershjem. Spesielt ikke i tider preget av nedbemanning og aldersdiskriminering.

Hun tenker seg om.

– Men så kobler man tilbake til her og nå, og så sier man til seg selv: ja, men da får jeg leke så lenge jeg kan. Og NÅ er det gøy! Så viktigheten av å leve i nuet, det forsterkes bare. Jo eldre man blir.