Gjest hos engelske godseiere

Når kirker og døende i Norfolk trenger hjelp, åpner godseierne for betalingsvillige snokere. Og stive smil.

Tekst: Tone Rønning Vike Foto: Robert Bellamy
Første gang publisert i VI OVER 60 mars 2013

Alle forventer antikviteter, historiske malerier og mahognymøbler i slike gamle hus. Men vi kom inn i et der alt var malt hvitt og innredningen var svært minimalistisk. I et rom var et badekar eneste inventar, og på veggene hang et moderne maleri.

Fru Bridget Buxton (73), norgesvenn og pasjonert fluefisker, løfter på sløret til den britiske overklassen. Hun tråkker lett på gasspedalen og bukserer sin lille røde Hunday på Norfolks smale veier, mellom høye trær og vidstrakte jorder. I dette flate landskapet ligger «The secret houses of Norfolk». Hemmelige, fordi de kun er åpne i dag, og kun for de 200 betalende på listen, alle mer eller mindre bekjente gjennom veldedighets­arbeid. Sytten godseiere har sagt seg villig til å åpne sine private hjem til inntekt for «The Norfolk Churches Trust» og «The Norfolk Hospice Tapping House». Slik blir det penger i kassen til pleie av mennesker mot slutten av livet, samtidig som verdens tetteste samling av middelalderkirker, 659 for å være nøyaktig, og alle i Norfolk, får tiltrengt vedlikehold. Staten er ikke rundhåndet i Storbritannia. Da trår heldigvis godseierne til. Og snokerne.

Det krever en hel gartnerskole å ta vare på de enorme hagene. Og tid.

Nysgjerrige
I Mrs. Buxtons veske ligger «billettene», et hefte med presentasjon av dagens 17 hus, alle åpne for snoking mellom klokken ti og fire. Hver og en av godseierne har navnene til de påmeldte nedskrevet til avkryssing, slik at de har kontroll på gjestene. Og please, hunder, barn og høye hæler ikke tillatt.

– Folk er født nysgjerrig. Det er flott at eierne åpner husene sine, og at folk med glede betaler billettene for å se. Vi er heldige som har så mange vakre, store hus i England. Hvilke vil dere se, spør fru Buxton.

Skal vi ta det litt skumle elisabethanske huset? På ytterdøren er huden til en dansk viking naglet fast – for å skremme bort både dansker og djevelen. Eller bestefaren til Anne Boleyns «manor» i tudorstil? Hva med det huset der prestene søkte tilflukt for å unngå bøddelen under kong Henriks tid? Eller der en senere eier blåste hodet av seg oppe i annen etasje?

De 17 «husene» på dagens liste i Norfolk er kun åpne for allmennheten denne dagen fordi de skal være «secret houses». Fra ti til fire gikk 200 mennesker inn og ut av hjemmene til godseierne. Det blir lenge til neste gang.

– I det store og hele tier engelskmenn om de store husene sine. De er stolte av dem fordi de har vært i familien i århundrer, men det er ikke noe de skryter av, forteller Mrs. Buxton.

Hun og hennes pasjonerte fluefiskermann bor selv i en «hall» fylt av minner fra en naturglad familie i generasjoner, med røtter til det britiske imperiet. Oldefar var viceroy of India, det britiske overhodet i India, og grandtanten giftet seg med en østerrisk prins før hun fant kjærligheten hos en syrisk sjeik.

Disse herregårdene er som regel det største huset i landsbyen, forklarer Mrs. Buxton og tar av opp en knastrete vei. I dette «huset» bor noen hun kjenner.

Shropham Hall rager blekrosa i tre etasjer, og med fem store karnapper mot oppkjørselen. Inne er det friske blomster i alle rom. Lavmælte stemmer.

– Så du det ryddige lintøyskapet, sier en dame på vei ut.

Kona i huset har en enorm samling av dukker og dukke­vogner ovenpå, forklarer fru Buxton og blir smilende ønsket velkommen av herr og fru Lynne som har eid huset siden 1999. Han jobber i Londons City, finanssenteret. De øser begge av sin høflighet og belevenhet med spredte «what a lovely day!»

De fleste familier har en som jobber i City for å kunne ha råd til å sitte på disse eiendommene. Hvis ikke blir husene solgt ut av familien, eller overtatt av The National Trust, en slags søster­organisasjon til Den norske Turistforening.

Fruen på Shropham Hall samler på gamle
dukker og gammelt leketøy.

«Hemmelige»
– Ingen fotografering fra innsiden, ber styrelederen i The Nor­folk Churches Trust, Charles Bingham-Newland, under trappen i den imponerende hallen i Shropham Hall. Dette er jo tross alt «Secret houses», kun åpne for offentligheten i dag. Litt av poenget er at de forblir hemmelige.

– Alle elsker å se hvordan andre mennesker lever. Men vi er svært takknemlige overfor eierne. Derfor ber vi om konfidensiell behandling av husene.

Sønnen i Shropham Hall, Charles Lynne (28), jobber i City i ukene og pendler hit i helgene.

– Det er jammen litt av en kontrast. For meg er dette et nydelig sted å søke tilflukt. Det er jeg som gjør det meste hagearbeidet. Det koster litt å holde et slikt hus. Bare restaurering av taket beløp seg til tre millioner kroner, og om vinteren er det iskaldt. Da går vi alle rundt med tykke ullgensere.

Charles Lynne er klar over at mange ikke lenger har råd til å sitte på de gamle, ærverdige og historiske familiehusene.

Stort etter norske forhold, men eierne får ros for sin personlige stil og hjemlige atmosfære.

– De betaler ikke akkurat for seg selv, disse husene, så mange har dem konstant åpne for allmennheten for å få inn litt inntekter. For oss er det greit å gjøre det denne ene dagen, av veldedighet. Det ble jo mye rydding til denne dagen!

Erkebritisk
– Se så pent herretøyet er brettet sammen, bemerker en dame inne på det ene soverommet.

I spisestuen funkler krystallysekronene, blomster er lagt ut på bordet, og på den vesle mahognybarnestolen står en skinnende, nypusset sølvkopp. I biblioteket står familiefotografiene på peishylla. På badene er vakre børster, kammer og speil i elfenben og edeltre lagt sirlig ved siden av hverandre. Fargene i alle rom er lyse og dempede. Her er hverken minimalistisk skandinavisk, eller fransk landstil. Det er erkebritisk. I den ene stuen: tunge blomstrete gardiner, store vinduer, en vakker damehatt, neppe tilfeldig plassert foran de side rose­mønstrete gardinene. Familiens vakreste porselen fra victoriatiden er plassert i en tallerken­hylle som stillbilde i spisestuen, og brenne­vins­flaskene har egne påheng i sølv.

Godsene er avhengig av eiere som tjener godt, ofte i finanssenteret «City» i London, for å greie vedlikeholdet.

I alle rom, i alle korridorer, vandrer menn og kvinner med øyne på stilk, noen lavt mumlende, noen med høylytte snyt, noen med bifallende utbrudd: «Se på alt porselenet!» «How lovely!» «A real home!» Andre står i munter passiar. Alle har sitt syn på familien Lynnes hus.

Klassetilhørighet
Mens adelen for lengst er historie i Norge, og sosialdemokratiet har jevnet ut de store sosiale ulikhetene, er britene svært bevisst sin egen klassetilhørighet. De vet instinktivt om de er overklasse, middelklasse, eller arbeiderklasse. Og skillene mellom klassene er som usynlige glasstak. Mange setter sin lit til at giftermålet mellom middelklassejenta Kate Middleton og prins William kunne bidra til å rive ned klasseskillene på sikt.

– Vi sender ungene våre på privatskoler og kostskoler. Hver generasjon tror klassesystemet skal opphøre, men det fortsetter likevel, forklarer Mrs. Buxton.

Hun har et elskelig vesen og skiller ikke mellom kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Hver og en blir møtt med høflig nysgjerrighet. Slik sår hun en følelse av betydning i hver enkelt.

Vi må videre
Foran et imponerende «hus» i turdorstil står den forholdsvis unge Christo Levantis, ennå ikke fylt førti, og krysser av hver besøkende på listen. Levantis? Er navnet gresk, hviskes det. I denne gruppen hvor alle kjenner alle og mange selv sitter på store eiendommer, er Christo Levantis en ukjent nykommer. Hvordan kan de plassere ham?

Mer hvisking. Han tilhører en gresk familie som har tjent seg rik på franchise av Coca Cola, får vi opplyst. Levantis er direktør i et investeringsselskap eid av samme familiefirma.

– Vi bor i London, dette er weekendhuset vårt, forklarer Mr. Levantis.

Huset på 5000 kvadratmeter ble lagt ut for salg til nærmere 35 millioner kroner for fire år siden, før finanskrisen. Det har åtte skorsteiner, og rom som bærer navnene «Queen Mary», «Queen Elisabeth», «Winston Churchill» fordi de har bodd der.

– Det er jo galskap å kjøpe noe slikt, men i 2009 fikk jeg en god pris og syntes jeg kunne kjøpe det. Det har vært ekstremt mye arbeid og veldig dyrt, sier Mr. Levantis.

De enorme, murte peisene og det mørke eikepanelet, koblet med et svært sparsommelig inventar, sår en tanke om at dette huset er i største laget for en familie på fire.

– Jeg vokste opp 200 miles unna og drømte alltid om å eie et slikt hus. Det var kjærlighet ved første blikk, og det er veldig fint her om sommeren, legger Mr. Levantis til.

Er til for å bli sett
De fleste husene på dagens «snoke»-liste er hus fra Tudor-tiden og elisabethansk tid på 1500-tallet. Disse husene kjenne­tegnes av store vinduer, lange, firkantede fasader, ofte brutt med store, asymmetriske tårn. Noen av husene er fra georgiansk tid (1720-1830) og gjerne bygd i rød teglstein, med utpreget balanse og symmetri i arkitekturen. Som Ditchingham Hall, hos Viscount og vicountess Tamworth.

Viscount Robert Tamworth tar imot i røde langbukser og kortermet skjorte. Han har et åpent, jovialt ansikt og ler høyt på spørsmålet om hva som kreves av en eier med et slikt hus:

– Penger! Å leve av jordene og gårdsbruket her hadde ikke gått. Derfor jobber jeg i City i ukene, og pendler hit i helgene.

De har en gartner og to gårdsansatte. På trappen smiler kona Susanna Tamworth velstelt og vennlig til alle som kommer inn, alltid med en passende, høflig bemerkning i bakhånd.

– Folk er så interesserte og gjør meg oppmerksom på saker og ting. En viste meg første utgivelsen av en bok vi hadde. Nå visste jeg jo at vi hadde den, men likevel, folk er veldig vennlige og interesserte.

– Men nå mot slutten av dagen begynner du kanskje å bli litt lei av alle gjestene?

– Nei, vet du hva, slike vakre, gamle hus er til for å bli sett.

Innenfor åpner det seg rom på rom. Lyset flommer fra ­store vinduer. Vakkert dandert står familiestempel og emaljerte pudder­dåser på grønn fløyel. Det er tunge, men duse gardiner, nøye avpasset rommene, fra tak til gulv. Takhøyden er enorm.

Stuen dufter av rose, store malerier av kong James II og kong Charles II henger på veggene, men mer spennende er å smugtitte på bildene av ekteparet Tamworth på maskeradeball.

– Det var litt av et familietre, bemerker en mann på vei opp den gigantiske trappen til annen etasje.

«Jarlen av Hereford», «jarlen av Essex», «jarlen av Glocester» står det med snirklete skrift.

Så er klokka fire, og en uro sprer seg. De besøkende haster mot bilene sine.

– Et kvarter igjen, vi rekker et til!