Du føler deg rik i Burma

De første du møter i Rangoon er pengevekslere. Du forstår raskt at du er gjest i et av verdens fattigste land.

Tekst og foto: Erik Lie
Første gang publisert i VI OVER 60 august 2012

Du føler deg rik, og er det også når du rusler gatelangs i Rangoons sentrum. På barneplaststoler sitter familier ved ditto plastbord og spiser uforstyrret mens du puster inn en litt emmen eim av mat, ekstrem varme og kloakk.

Ta med dollar
Flyplassen Mingaladon ser altfor liten ut til å skulle betjene byens seks millioner innbyggere. Utenfor terminalbygget står det lange køer av hotell­pushere og drosjer. Overivrige sjåfører under­byr hverandre: – 15 dollar til sentrum! – 12 dollar! – 10!

Det gjelder å ha gjort hjemmeleksen. Du er ganske fortapt hvis du ikke har sørget for å ha med deg nok amerikanske dollar inn i dette lutfattige landet. Her duger hverken Visa eller Mastercard, og du finner ikke minibanker noen steder. Dollarsedlene skal til overmål være uten en skramme. Den indiske pengeveksleren har røntgenblikk på hver seddel før han tilbyr 8000 kyats for en dollar.

Utsikten fra det 20 etasjer høye Sakure Tower avslører en boligmasse som roper på oppusning. Shwedagon i bakgrunnen, stråler i sin gullbelagte skjønnhet.

Taxien er sliten og har voksduk på gulvet. Den holdes sikkert sammen av mange meter med ståltråd. Forfallet i bilparken står i stil med bygningsmassen. De mikroskopiske investe­rin­gene militærdiktaturet har gjort i den for­hen­væ­rende hovedstaden, har vært rettet mot turismen. Høye hoteller mangler ikke i denne byen, boliger derimot…

På firestjerners Park Royal fikk Barbara Morten­sen fra Oslo overdådig service. Hun opplevde enorme kontraster da hun gikk ut fra hotellet og ut i de hullete gatene.

Den fattige moren med den tradisjonelle thanaka-malingen på kinnene, ber om noen kyats til seg og datteren.

– Få meter fra hotellinngangen møtte jeg grup­per av mennesker, lutfattige, og sittende bar­føtt på fortauet. Jeg kjente en slags sjenanse ved å møte blikket deres, men jeg følte meg så velkommen, sier Barbara Mortensen.

Alle hotellene i Rangoon har klimaanlegg. Inter­nett og mobilkontakt er ikke like selvfølgelig.

Gullfisker og bøker
Fortauskantene i Rangoon er ekstremt høye. Dette er definitivt ingen by for rullestoler. Gateselgere tilbyr alt fra grønnsakssuppe til billige plastleker, klokker, gullfisk i plastpose og brukte bøker.

Selgerne fyller de skitne fortauene, men er ikke like masete og pågående som kolleger i for eksempel Sør-Europa. Suvenirene er av tvilsom kvalitet, men silkestoffene er fargerike og solide. Her sitter en og annen skredder, mann som kvinne, med symaskin. Skal det være en dress?

Buddhister valfarter til pagoden Shwedagon, Burmas største pagode, med sitt hundre meter høye spir. Mange mener den er over 2600 år gammel.

Det burmesiske kjøkken er en lapskaus av indisk, kinesisk og thailandsk matkultur. Du er velkommen til en rikholdig meny, for det meste med ris og nudler. Og det er ikke ueffent med noe kaldt i glasset når karrien river i smaksløkene og kvikksølvet nærmer seg 40 grader.

For turister er det fingerspråket som gjelder. Engelskkunnskapene i den tidligere britiske kolonien er like dårlig som gjennomsnitts­inntekten.

Støvete og rødt
Rangoon kan ikke kalles for en romantisk by. Asfalten er hullete, støvet fyker og varmen dirrer. Folk spytter rødt foran skotuppene dine. Det røde er betel, et stimulerende stoff svært mange går og gomler på. Akkurat på det feltet er det full like­stilling mellom kvinner og menn.

Strømbrudd er nesten dagligdags. De smale bakgårdsgatene er utstyrt med kraftige aggregater som kobles inn når hovednettet svikter.

De er fattige, men det er mye smil og omsorg hos folkene på gaten. Gateselgere som nå åpent kan selge bilder og plakater av Aung San Suu Kyi, vil gjerne snakke med utlendingene, men ennå med et øye i nakken. Det pågår fortsatt overvåkning, selv om folk igjen får lov til å putte valgseddelen i urnen. Spørsmålet innbyggerne stiller seg, er hva som skjer videre.

Kolonial stil
Arkitekturen i sentrum symboliserer den generelle stillstanden. Her er det en rekke byggverk fra den koloniale perioden, ispedd nyere, billige, og nå etter hvert malingslitte, møkkete og utrangerte bygninger. Det er her i de nedre delene av Rangoon du møter dem som befinner seg nederst på omtrent alt av levekårsstatistikker. Med klesvasken som pryd på fasaden.

Rangoon
• Burmas største by. Av militærmyndighetene omdøpt til Yangon. Hovedstad frem til 2005. Rangoon er hovedsenteret for landets handel, industri og turisme. Står alene for omlag 25 prosent av BNP og har trolig rundt seks millioner innbyggere.
• Valutaen er kyat. En US dollar tilsvarer pr. august 2016 mellom 1180 og 1190 kyat, en norsk krone ca. 145 kyat.
• Rangoon var opprinnelig en mindre landsby kalt Dagon. I 1841 ødela en brann det meste av byen som ble ødelagt for annen gang av britene i 1852. Under gjenoppbyggingen konstruerte de et rektangulært gatenett og anglifiserte bynavnet til Rangoon. Byen ble hovedstad for hele Burma etter at britene forente de nedre og øvre delene av landet i 1885. Britene ble til 1948.
• Rangoon har det største antall koloniale bygninger i Sørøst-Asia. Mens mange av de gamle offentlige og kommersielle bygningene er blitt pusset opp de siste tiårene, har de fleste drabantbyene og sentrum generelt forfalt.
• Gjennomsnittstemperatur fra 18 grader (januar) til 25 grader (juni). Flest regndager i juni, juli, august og september.
• Blant attraksjonene er pagoden Shwedagon, innsjøen Inya med huset til Aung San Suu Kyi og det yrende folkelivet i Yangon Downtown.
• En rekke reiseoperatører tilbyr pakketurer til Burma. Hotellovernatting i Rangoon kan fås ned til 20-25 dollar døgnet.

I stedet for å ruste opp byen, har generalene etablert sin helt nye hovedstad, Naypyidaw, 35 mil lenger nord. En by med få innbyggere, men brede og nesten bilfrie gater. Og Rangoon har blitt til Yangon i generalenes dekreter. Men for folk flest er det dette som er byen med stor B, enten de er burmesere eller trekkfugler fra nord.

Fra toppen av Sakure Tower er det enda lettere å se at byen trenger en real make over. Nye byggeprosjekter kan telles på en hånd.

Det gamle ekteparet har fast tiggerplass på fortauet i sentrum.

Den slitne jernbanestasjonen ble bygget av engelsk­mennene før de ble jaget på dør i 1948. For et par dollar kan du ta en tre timers runde i hovedstaden. Togsettene er gammeldagse kuvogner. Trebenkene er harde.

– Svært sjarmerende, men hva om jeg må på toalettet? undrer svenske Harald Andersson.

Fra kupeen uten WC har han orkesterplass til burmesere som kommer og går, noen fullastet med innsamlede plastposer, andre med kurver med egenprodusert kål og løk som skal selges på det lokale markedet på et av de 37 stoppestedene.

Pensjonisten fra Øland trives blant sykkeldrosjer og ujålete mennesker. Men det rimelige backpacker-hotellet han fant seg, måtte han raskt flytte ut fra. Trappene ble for steile.

– Bena tåler ikke så mye som før, smiler svensken.

Opp i høyden
I høyden er det mer grønt. Kan Daw Gyi-dammen ligger i et idyllisk område med flere parker og åpne plasser. Her er det kjærlighetsstier og fasjonable hoteller. Det er også utsikt til Singuttara-høyden med formidable Shwedagon.

– Du blir jo helt målløs i møtet med Shwedagon. Det er så mange samlet her, og du skjønner raskt hvor sentral buddhismen er i dette landet, sier Barbara Mortensen.

Byggestarten var for hele 2600 år siden. Shwedagon har spir som rager 112 meter over bakken og sies å inneholde syv av Buddhas hår. Den er kledd med 20.000 gullplater med en samlet vekt på 60 tonn. Her kan du rusle barbent rundt i det praktfulle anlegget med talløse pagoder, templer, spir og buddhakopier som er reist på den 47 dekar store tomten.

Burmeserne valfarter hit, kneler, øser vann over, og setter ut mat til småbuddhaene. De mange rødkledde munkene svinser omkring med paraplyskjold mot solsteken og med allmissebolle i hånden. De innfødte plikter å gi, enten penger eller mat.