Det eneste stedet Gunnar Staalesen ikke graver etter lik, er i hagen på hytten. Han har ingen planer om å pensjonere privatdetektiven sin.
Tekst: Monika Nordland Yndestad, foto: Tommy Næss
Artikkelen sto i VI OVER 60 april 2012
Til høsten er han klar med roman nummer seksten om Varg Veum, og det er en 59 år gammel privatdetektiv du da møter. Egentlig er krimhelten enda eldre, men bøkene ligger litt etter i tid. Året er nå 2002. Veum får vite at han skal bli bestefar. Om han også trekkes inn i kampen mot terror, er det bare forfatteren som vet.
– Jeg angrer litt på at jeg gjorde ham fem år eldre enn meg. Det ble gjort for ikke å skape et speilbilde av meg selv, men jeg skulle heller gjort ham yngre. Da hadde jeg hatt ham i oppegående alder litt lenger, sier Gunnar Staalesen.
Han regner med at det likevel vil gå bra. Det er to år mellom hver utgivelse.
– Med den farten klarer jeg å holde liv i ham i tyve år til. Da blir han 70, og det er sikkert nok for meg også, gliser forfatteren.
Gunnar Staalesen
• Født i Bergen i 1947. Gift med Ellen-Karin. To voksne sønner og to barnebarn.
• Forfatter. Er mest kjent for bøkene om Varg Veum, men har også skrevet romaner, fortellinger, skuespill, barnebøker og tegneserier. Debuterte som 22-åring.
• Utgir høsten 2012 krimroman nummer 16 om privatdetektiv Varg Veum.
Denne formiddagen er det en fuktig Varg Veum som hilser gjester velkommen til Strand Hotel i Bergen. Han står godt under tak. I den ene jakkelommen ligger dagens avis. Det er ikke akevitt som får små dråper frem i pannen på bronsestatuen, men regn. Veum har eget kontor i baren i annen etasje. Gunnar Staalesen er like stuevarm. Han finner et bord med vindusutsikt, og stikker ut i frokostsalen for å hente kaffe. Egentlig skulle han ha sittet hjemme og skrevet på den nye boken.
– Jeg er kanskje litt for mye et ja-menneske, men når jeg jobber med en ny bok, har jeg lært meg å si nei til alt om formiddagen, sier han.
Det er fra sitt hjemmekontor han skriver nye kapitler i historien om Varg Veum. Snart er det blitt en hel livshistorie. Første bok om den rufsete privatdetektiven kom i 1977. Den gang var det ganske nytt for krimforfattere å skape troverdige mennesker. Det svenske forfatterparet Sjöwall og Wahlöö skrev politiserien om Martin Beck og kollegene hans. I den fikk politifolkene privatliv som utviklet seg fra bok til bok.
– De var de første som tenkte i denne retningen. Før det var krimhelter mer stillestående tegneseriefigurer. Sjöwall og Wahlöö viste at det var mulig å bruke krimfortellingen til å få frem viktige ting om tiden og samfunnet. Det var ikke lenger bare ren underholdning, sier Gunnar Staalesen.
Det var også på 1970-tallet krim så smått begynte å toppe bestselgerlisten.
– Nå er krim mer som en klassisk roman. Den har en handling som engasjerer, og som ikke bare er en intellektuell kryssordoppgave.
Det finnes krimhelter det er skrevet flere bøker om enn Varg Veum. Agatha Christies Miss Marple og Hercule Poirot er to eksempler, Knut Gribb et annet. Men dette var romanfigurer som hadde samme alder fra første til siste bok. Privatdetektiven fra Bergen er den eneste som leserne snart har fått følge gjennom et levd liv. I Veums verden blir politifolk pensjonert, og sakene han jobber med gjenspeiler tiden han lever i. For to år siden var vindkraft og naturvern et hett tema.
– Spennende litteratur skal ikke være forutsigbar, og heller ikke gi svar. Leserne skal få noe å grunne over, men de får trekke sine egne konklusjoner.
Gunnar Staalesen bruker ikke Varg Veum som talerør for eget budskap. De to har likevel fellestrekk. Begge har et humanistisk livssyn og er oppvokst i bydelen Nordnes i Bergen.
– Vi har mange holdninger og synspunkter felles, men Veum er litt krassere i kjeften enn meg. Jeg ville jo ikke skrevet 15-16 bøker om en person jeg ikke likte.
Gunnar Staalesen skrev de første krimhistoriene da han var tolv år. Det var skolestiler der han egentlig skulle fortelle om en vanlig dag i sommerferien.
– Det var ikke så mye spennende å skrive fra en sommerdag, så jeg brukte fantasien. Det ble morsommere hvis jeg la inn en liten smuglerhistorie eller noen barnedetektiver. Da kunne jeg skrive åtte og ti sider.
I dag skriver krimforfatteren omtrent det samme på en god dag. PC-en er ikke koblet til internett. Det er det bare den bærbare som er. En krimforfatter har lov til å være litt paranoid. Staalesen tar ingen sjanser på at noen skal hacke seg inn i manuset.
– Jeg jobber fem dager i uken. Målet er fem sider om dagen. Jeg bruker mellom ni og tolv måneder på en roman.
I helgene tar han fri. I all fall fra PC-en. For det går egentlig ingen grense mellom jobb og privatliv for en krimforfatter.
– Jeg har jo hodet med meg hele tiden, sier 64-åringen.
Gunnar Staalesen er en stor leverandør av påskekrim. Begrepet er særnorsk og oppstod for over 80 år siden. Påskehyttene lå gjerne så langt inn på viddene at folk måtte gå en time eller to på ski for å komme frem til dem. I sekken pakket de lett lesestoff, nærmere bestemt pappinnbundne krimbøker. Fine skinninnbundne bøker stod igjen hjemme.
– Det finnes fortsatt fjellhytter fra 1920- og 1930-tallet med klassiske krimbibliotek, sier han.
Selv leser Gunnar Staalesen mer krim enn de fleste, men ikke i påsken.
– Jeg er nok litt motstrøms der. I påsken jobber jeg bare med eget manus. Men jeg leser mye ellers i året. Både for å oppdatere meg og fordi jeg er nysgjerrig på nye navn, sier han.
En utenlandsk favoritt er James Lee Burke, som skriver om en utradisjonell politimann i Louisiana. Han synes også at det finnes mye god norsk krim. Krimkongens favoritt er Kjell Ola Dahl, som han mener er blant de tyngste norske krimforfatterne vi har. De siste årene har han også gledet seg over Hans Olav Lahlum som scorer høyt på originalitet. Andre norske kolleger han setter pris på er Karin Fossum, Jan Mehlum og Chris Tvedt.
– Norsk krim har stor spennvidde. Det er ganske langt fra Jo Nesbø til Unni Lindell.
Men han liker ikke seriemordere. Gunnar Staalesen foretrekker krim som er mer realistisk.
Han er nøye med språket. Slik blir det gjerne når du er en del av en lektorfamilie. Først far, så søsteren. Selv er Gunnar Staalesen også utdannet filolog, men han har aldri jobbet som lærer. Det er i bøkene han viser frem språkkunnskapene. Det sies at det knapt finnes en eneste tastefeil i manusene han leverer fra seg, selv om redaktørene i Gyldendal ikke liker at han skriver engang i ett ord. Det synes de er litt bergensk.
I påsken er Gunnar Staalesen på hytten ved sjøen på Feste i Nordhordland. Han tar gjerne en økt i hagen. Venner forteller at forfatterens urtebed er et syn for guder og nok et eksempel på at når bergenseren først gjør noe, så gjør han det skikkelig. Selv mener han at det er 68-eren i ham som kommer frem. Han har sans for økologiske og miljøvennlige ting. I bedet sitt har han timian, basilikum, oregano, fransk estragon og mye annet. Peppermynte og eplemynte har han i egne bed. De gir ham te vinteren igjennom i tørket form.
– Jeg trives med å grave i hagen, sier han.
Og da er det ikke lik han graver frem i tankene, selv om det har vært nære på.
– Det var et lik i sjøen ikke langt fra hytten i den siste boken min, medgir han.
Han har ikke skrevet seg mørkredd. Den største skrekken han har hatt, fikk han etter en uheldig opplevelse da han var i militæret. Opplevelsen gjorde at Gunnar Staalesen ikke fløy på 30 år.
– Jeg deltok på litteraturmesser både i Frankfurt og Paris, men jeg tok alltid tog. Det gikk greit, selv om det var anstrengende.
Bøkene hans er oversatt til 19-20 språk og solgt i mange millioner eksemplarer. Det krever en viss tilstedeværelse fra forfatterens side. Og har du humpet deg med tog gjennom Europa til en litteraturmesse og tilbake igjen, legger du ikke ut på ny slik tur uken etter.
Flyselskapet Braathens ordnet til slutt opp. Det året han fylte 50, skulle de ha et stort arrangement. To bergensere ble bedt om å underholde. Den ene var Gunnar Staalesen. Den andre var Jan Eggum. Begge like kjent for å ha flyskrekk.
– Da de fikk vite det, ga de oss begge et kurs mot flyskrekk i gave. Livet ble mye lettere etter kurset, ler Staalesen.
Det ble også starten på en reiseklubb. Sammen med fire andre vennepar, har ekteparet Staalesen besøkt storbyer rundt i Europa.
Det sies at på alle feriebildene som ble tatt på turen til Roma har krimforfatteren enten hodet bøyd over en guidebok eller over en latinsk inskripsjon.
– Latinlinjen på gymnaset, vet du. Det var første gang jeg var i Roma.
Men det er Vestlandet han er aller mest glad i å reise rundt i.
– Det er ufattelig vakkert hele veien fra Ryfylke til Romsdalen, sier mannen som også gjerne viser frem sin egen by.
Gunnar Staalesen har mellom 20 og 30 byvandringer i året. Han har også vist frem historiske Bergen til kongelige.
Det er Amalie Skram som har inspirert ham til å bruke det lokale landskapet. Hun er hans store, norske litterære helt. Han kjenner bøkene bedre enn de fleste og brukte to år på å dramatisere Hellemyrsfolket, oppført på Den Nationale Scene i 1992–1993.
DNS er den eneste ordentlige arbeidsplassen han har hatt. Der jobbet han som informasjonssekretær til han våget å satse på skrivekunst alene. Han anbefaler gjerne teaterstykker til sine 1035 Facebook-venner, for skuespill har alltid interessert ham. I unge år var det skuespiller han egentlig ville bli.
– Men jeg forstod fort at jeg var bedre til å skrive tekster enn til å fremføre dem.
Det nærmeste han er kommet en rolle, er i en av Varg Veum-filmene. Der sitter han i en bar uten å si noen ting og er synlig i cirka tre sekunder.
– Jeg hadde nok vært journalist hvis jeg ikke ble forfatter, sier Gunnar Staalesen.
Som krimjournalist ville han heller ikke ha blitt arbeidsledig med det første. Men da ville ikke krim-
elskere lurt på om urtebedet hans noen gang blir et åsted for mer enn grønne fingrer.
