– Bruk kreftene på å leve et godt liv. Det meste kan du ta når det kommer, sier hypokonderlege Ingvard Wilhelmsen.
Tekst: Gro Berntzen, foto: Vidar Langeland
Artikkelen sto i VI OVER 60 april 2012
Han står på podiet i grå dress og med veltrimmet hår og skjegg, slik det sømmer seg en som fyller 63 år denne måneden. Stemmen derimot, er guttaktig og humørfylt. Smilet er avvæpnende. Blikket er fast.
– Du gjør som du vil. Det gjør vi alltid i livet. Men hva bruker du kreftene dine på? Ingen situasjon er så vanskelig at en liten dose bitterhet og selvmedlidenhet ikke kan gjøre den enda vanskeligere, sier han spøkefullt og har forsamlingen i sin hule hånd fra første stund.
Latteren sitter løst når hypokonderlegen holder foredrag. Han er en slags standup-er som lurer inn et viktig budskap.
– Verden er urettferdig. Det skal vi være glad for. Det er mye vi slipper unna med.
I 45 minutter holder han det gående. Vi ler og ler av hva andre kan bekymre seg for og av offerrollen de tar på seg. På vei ut døren kommer ettertanken. Vi føler oss truffet.
Klar tale
I 16 år har han drevet Hypokonderklinikken på Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. Klinikken er en del av det offentlige helsevesenet og har pasienter fra hele landet. Det er hypokondere som kommer til kontoret hans, altså mennesker med overdreven helseangst.
Det lille rommet ser tilsynelatende rotete ut. Til og med stolsetene er fylt opp med bøker og papirer. Men mannen er avbalansert og forsikrer at han har system i rotet. Og vi tror ham, for én ting er sikkert: Han kan kunsten å hjelpe sine pasienter med å rydde i hodet.
Han er direkte i talen. Mange går litt sinte ut fra kontoret hans, for han stryker dem ikke akkurat med hårene, men stiller dem til veggs. Til dem som venter på medfølelse etter å ha fortalt om alle sykdommene de tror de har hatt, sier han: «Du ser jo veldig frisk ut, da, etter å ha hatt alle disse sykdommene!»
– Det kan være vanskelig å kombinere empati med konfrontasjon og klar tale, men jeg vil være en hjelper som får folk til å tenke. Min erfaring er at jeg kommer lengst med ærlighet og at jeg klart får frem det jeg tror skal til for at pasienten skal kunne komme seg ut av sine onde sirkler og ta ansvar for sitt eget liv. De fleste oppfatter faktisk dette som omsorg, sier han med mild fasthet i stemmen.
Ikke snillisme
De som kjenner ham, sier at han er snill og glad i mennesker. En som får andre til å føle seg vel. Men som psykiater passer han seg for den snillismen han mener enkelte terapeuter praktiserer. De er litt for empatiske. De mener det beste, men pasientene marineres i sin egen elendighet når noen forstår dem i hjel. Han sier i stedet: «Det er ikke mer synd på deg enn andre.»
– Jeg konfronterer vennlig, men tydelig. Vi kan være veldig opptatt av vår fortid, ting som har skjedd og hva andre har gjort, men det kommer ikke alltid så mye ut av det. Egen adferd og egne holdninger er det viktigste. Å ta ansvar for vårt eget liv er ikke vanskelig. Vi må bare bestemme oss. Det er det folk strever med.
Han mener at de som har for mye angst i livet, ofte har et positivt syn på bekymring. De er katastrofetenkere når de ser fremover og grubler over det som har vært og det de har gjort.
– Vi vil alle ha en form for kontroll i livet, men jeg anbefaler folk å ta kontroll over det som er kontrollerbart i stedet for å prøve seg på fremtid og død. Hva andre synes om oss, får vi heller aldri vite. Hvor mange sorger skal vi ta på forskudd? Dette må folk ta stilling til. Skal de bekymre seg for alt, spesialisere seg på noen felter eller oppgi hele greien? Livet er et usikkert prosjekt.
Ble lam
Selv ble han truffet av lynet en høstdag i 1984. Da rammet den sjeldne, men lammende sykdommen transvers myelitt. I løpet av åtte timer ble han lam fra brystkassen og ned. Prognosen var dårlig, men han kom seg ut av rullestolen. I dag er det bare de spastiske beina som forteller hva han har vært igjennom.
Sykdommen gjør ham til et levende bevis for at riktige tanker kan være veivisere som kan bringe oss inn på nye spor i livet. Når en dør er stengt, åpner det seg alltid en ny. Han kunne ikke lenger spille fotball eller gå på ski, men han kunne forske.
Det var da han fant ut at kognitiv terapi lå for ham, en behandlingsform som hjelper pasientene til å endre tankebaner og handlingsmønstre for på den måten frigjøre dem fra angst, grubling og bekymring. Han likte pasientene som hadde masse plager, men som legene ikke fant noe fysisk galt med. Hypokonderne gikk for lut og kaldt vann i helsevesenet. Det ble interessant for ham å kunne hjelpe dem.
Hans gode venn, filosof og teolog Paul Otto Brunstad, mener at Ingvard Wilhelmsen til fulle har tatt til seg det han prøver å formidle til andre. Han har en livshistorie som utfordrer folk rundt ham og som tar brodden av enhver kritikk av typen: «Det er lett for deg å si.» At han ikke bare er en akademisk broiler, men en som selv har vært igjennom prøvelser, gir budskapet hans en ekstra tyngde, mener Brunstad.
Det aller meste i livet kan vi ikke gjøre noe med. Men det vi har full råderett over, er egne holdninger. Vi kan alltid velge hvordan vi forholder oss til problemene vi møter og det som skjer, mener Ingvard Wilhelmsen. Han har aldri vært katastrofetenker, men nøktern.
– Det er sikkert derfor jeg er blitt kognitiv terapeut, for det passer til mine holdninger.
Han sier det ganske tilforlatelig og ser ut til å ha en pragmatisk og lite sentimental holdning til det meste i livet. Da han ble rammet av sykdommen, tok han det bare til etterretning og orienterte seg på nytt.
Nyte livet
Konen Rhoda er profesjonell sanger. Hun er åtte år yngre ham, har tidligere vært gift med en nordmann og har som ham to barn. I løpet av de åtte årene de har vært gift, har de bygd opp et kurssenter i Kenya. Nå legger de planer for hyttebygging ved Victoriasjøen.
– En sånn rund, afrikansk hytte, men med moderne fasiliteter. Der vil jeg sitte og se utover den vakre innsjøen og nyte alderdommen, sier han smilende og ser drømmende ut i blikket.
Det er i Kenya han føler at han får slappet av. Han arbeider der også, men det afrikanske livet er så avstressende, så rolig. Der får han tid til å kose seg. Det er noe han liker og som han er flink til, ifølge hans kone.
– Det må vi tillate oss både før og etter at vi er blitt pensjonister. Det gjelder å finne en balanse mellom å yte og å nyte. Ikke bli egoist og gjøre som du var ung igjen, være uansvarlig og bruke alle pengene på deg selv, men nyte livet og samtidig gi noe til andre.
Som pårørende er det også viktig å finne den balansen. Mange med en syk ektefelle sliter seg ut fordi de ikke tar hensyn til seg selv. I slike situasjoner kunne mange ha godt av å gå ut og kose seg, være litt mer kyniske for rett og slett å overleve, mener Wilhelmsen. Det å bli tydelig, synes han er viktig. Vi må ikke alltid si ja, men også kunne si nei, enten det er til barn, barnebarn eller arbeidsgiver.
– Det er viktig å styre livet sitt selv. Den friheten setter jeg ganske høyt.
I fjor hadde han et sabbatsår, et slikt som professorer får hvert sjuende år. Da var han lange perioder i Kenya og skrev boka Det er ikke mer synd på deg enn andre, en ny bok om kognitiv terapi.
Han brukte også tid på å intervjue sin kenyanske svigerfar på 85 år som har vært kirkeleder, pedagog og som lenge har ønsket å skrive sin selvbiografi, men ikke fått det til. «Da kan jeg gjøre det for deg,» sa Ingvard Wilhelmsen. Biografien om svigerfaren kommer på engelsk til sommeren.
– Min svigerfar er en fantastisk type. Han er ikke psykiater, men hjelper mange ved å bruke allmenn visdom og sunn fornuft satt i system. Hvordan vi skal takle livet, er de ganske gode på i Afrika.
Frigjøre andre
Noe av det som gjør hypokonderlegen aller mest glad, er å være sammen med storfamilien i Kenya og med egne barn og barnebarn. Da er han fornøyd. Men han er like tilfreds når han holder foredrag, når Brann blir seriemester, eller når han ser at han har hjulpet noen til å endre seg.
– Hvis jeg kan være med å frigjøre og lære folk noe, se at de får masse overskudd til å bruke kreftene sine på en ny måte, blir jeg veldig glad, sier Ingvard Wilhelmsen.
Det hender Rhoda og han drar på turné sammen, både i Kenya og her hjemme. Da holder han foredrag, mens hun synger og han akkompagnerer på saksofon.
Måten han lærte å spille saksofon på, er ganske betegnende. Som 50-åring var han lei seg for at han aldri hadde lært seg å spille et instrument. Gjennom en avisannonse fikk han kjøpt seg en brukt saksofon, et instrument han likte godt.
Han måtte lære å spille fra bunnen av, og han gikk systematisk til verks. Først leste han boken The art of saxophone playing, så begynte han å ta undervisning. Siden har han øvet jevnt og trutt. Målet er ikke å bli så veldig flink, men han synes det er gøy å drive med noe helt annet enn det han gjør på jobb.
– Ofte blir jeg nervøs når jeg skal spille, men jeg øver meg i ikke å være så redd for å gjøre feil. Da får jeg kjenne på noe av det pasientene mine strever med, sier hypokonderlegen.
