I 1975 flyttet Kari Boye fra Oslo til Pitcairn Island i Sør-Stillehavet. Der giftet hun seg, bygde hus og fikk to barn med Brian Young, direkte etterkommer etter Bounty-mytteristene.
Tekst og foto: Rune Kr. Ellingsen
Artikkelen sto på trykk i VI OVER 60 juni 2011
ADAMSTOWN, PITCAIRN: VI OVER 60 møter den spreke 65-åringen i familiens hjem på Pitcairn. Åssidene er bratte på den knøttlille fjelløya, men jordsmonnet er svært fruktbart. De 48 innbyggerne dyrker bananer, lime, sitroner, kokosnøtter, appelsiner, papaya, mango og mange andre frukter.
Barndomsdrøm
Fra familiens altan kan vi se ut på palmetrærne som vaier i vinden. Langt der nede tordner det evige Stillehavet mot Pitcairns steinete og ubarmhjertige kystlinje, døgnet rundt, året rundt.
– Drømmen om Pitcairn startet da jeg så filmen om Bounty-mytteriet, den med Clark Gable fra 1935. Vi var en svært eventyrlysten venninnegjeng fra Marienlyst skole som lekte rollespill, der vi var de ulike karakterene i filmen. Jeg ble bergtatt av historien om det sagnomsuste mytteriet, smiler hun drømmende.
Wikipedia:
Mytteriet på Bounty
I motsetning til de fleste andre, klarte ikke Kari å gi slipp på drømmen om mytteristøya. Etter endt skolegang utdannet hun seg til telegrafist og gikk til sjøs.
– Jeg prøvde meg først som sekretær etter å ha tatt handelsskolen. Men det ble for tamt. Utferdstrangen tok over, så i 1973 reiste jeg for første gang til Pitcairn. Det var som passasjer på et skip fra England. Jeg ble raskt grepet av kulturen, gjestfriheten og folket her. Da min tid var ute etter et år, var jeg bestemt på å komme tilbake.
Det skjedde to år senere, og da traff hun Brian Young, etterkommer etter mytteristen Edward Young. De forelsket og giftet seg i 1978 – på selveste 17. mai.
– Jeg antar du kan si at Brian ble min Clark Gable, ler hun.
Teksten fortsetter under bildet.
I 1982 skrev Kari Den siste mytterist om de første årene sine på Pitcairn.
Bygde hus
Karis skjebne som Pitcairn-beboer var beseglet. Det unge ekteparet bygde hus og fikk to barn, Anette og Timothy. Anette jobber i dag i hotellbransjen i Oslo, mens Tim er utdannet lokalhistoriker og jobber på Pitcairn. Han er kanskje verdens fremste ekspert på det som skjedde med mytteristene etter mytteriet. Nå skriver han bok og jobber på museet i Adamstown, Pitcairns eneste «by». De to søsknene er de eneste i verden som kan skryte av å være halvt norsk og halvt pitcairnsk.
De første årene jobbet Kari på radiostasjonen her, siden hun var utdannet telegrafist.
– Etter at vi fikk internett og telefonforbindelse til New Zealand for noen år siden, ble den stengt. Så nå er jeg førskolelærer for de to førskolebarna her og jobber samtidig som rustbanker på kommunens anleggsmaskiner. Alle her har småjobber som gir dem litt penger i kassen, forteller Kari.
For folket på Pitcairn er det i stor grad naturalhusholdning som gjelder. Fiske, jordbruk og diverse håndverkstjenester tilbys i bytte mot varer. I tillegg håndlager mange suvenirer som de selger fra småbåter til cruiseskipsturister.
Mistet en tå
I 1982 skrev hun boka Den siste mytterist om sine tidlige år på Pitcairn, en bok som solgte i flere tusen eksemplarer. Å bo på det mest isolerte sted i verden, byr på store utfordringer. Spesielt når uhellet er ute og noen blir syk eller skader seg. Det finnes ikke noe ordentlig sykehus på øya og ingen regelmessige transportmuligheter. I januar var det Karis tur. Under gressklipping fikk hun stortåa kuttet av.
Det bar rett på sykestua mens de forsøkte å få kontakt med skip i nærheten. Etter tre dager kom turistskipet Saga Rose og tok henne med til Tahiti.
– Der fikk jeg sydd den på igjen, i noe forkortet versjon. Det hele tok en uke. Men slik er det å bo på Pitcairn. Hadde det ikke vært et skip i nærheten, måtte vi ha klart oss selv, sier hun ubesværet.
Teksten fortsetter under bildet.
Kari sammen med sønnen Timothy og hans kone Sarah fra New Zealand.
Savner Norge
De siste årene er Kari begynt å kjenne savnet etter Norge og familien der, som hun fortsatt har veldig nær kontakt med. Også den gamle venninnegjengen fra Marienlyst skole holder god kontakt. Hun var sist i Norge på besøk i 2009. Selv om Pitcairn har både telefon og internettforbindelse, er det fortsatt mange ting som er annerledes. Blant annet er det strøm bare fra klokka 08 til 13, og fra klokka 17 til 20 hver dag. Veinettet består av bratte jordveier, og kloakksystem finnes ikke. Alle utenom presten og den lokale restauranten har utedo. Drikkevann samles i store cisterner i hager og ved offentlige bygninger.
– Ser du for deg alderdommen her på Pitcairn?
– Nei, jeg begynner å føle mer og mer tilhørighet til Norge og savner gamlelandet. Da jeg var ung, hadde jeg hele livet foran meg, vet du. Bevares, jeg er veldig fornøyd med livet jeg har levd her. Jeg har det trygt, kjenner alle og har alt jeg trenger. Bortsett fra Norge.
– Ble livet på Pitcairn slik du hadde tenkt deg?
– Ja, jeg har ikke angret et sekund, sier hun og vinker oss farvel nedover de bratte bakkene til «The Landing», stedet der Bounty brant og sank for om lag 220 år siden.
Pitcairn
• Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en gruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er siste gjenværende britiske koloni i Stillehavet. Øya er mest kjent for å huse etterkommerne etter Bounty-mytteristene. Pitcairn er rundt tre kilometer lang og en kilometer bred.
• Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn kjent som det minst folkerike land i verden (selv om det ikke er selvstendig). De fleste pitkairnere er etterkommere av Bounty-mytteristene, noe deres etternavn viser.
• Under ideelle forhold har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par årene har øya fått en rekke pålegg fra guvernøren, som sitter på New Zealand, uten at denne har konsultert dem først. Dette har resultert i spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya
• Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fiske, jordbruk og håndverk. Byttehandel er en viktig del av økonomien.
• Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne.
• Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En måte å komme dit på, er å haike med lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt syv dager.
«Byen» på Pitcairn heter Adamstown etter John Adams, en av mytteristene.
