I over to hundre år har myndighetene samlet informasjon om oss. Folketellingene har kartlagt «idioter» og «tullinger», barnetall og gudstro, bolig, arbeid og vekst. Men gifte kvinner var usynlige.
Tekst: Solveig Haavik
Publisert første gang i VI OVER 60 januar 2011
Den første folketellingen som omfattet hele den norske befolkningen ble utført alt i 1769, da Norge var en del av Danmark. Fra og med 1815 ble folketellinger gjennomført hvert tiende år, den siste i 2001.
Folketellingene var lenge eneste mulighet til å foreta en landsomfattende undersøkelse. De var viktigste kilde til å få rede på befolkningens størrelse og sammensetning. Tellingen var i første omgang ment som grunnlag for skattlegging, men fikk etter hvert stor betydning også på andre samfunnsområder.
I utgangspunktet skulle hele landet telles på en og samme dag. Kirkedagen ble valgt, da var man sikrest på å treffe folk. Folk skulle telles der de bodde fast, og sognepresten sørget for å få det gjort. Den første tellingen ble holdt i august. Men fordi det på den tiden av året var vanskelig å få tak i omstreifere, løsgjengere, tatere og sigøynere, for ikke å snakke om sjøfolk, fiskere, rallarer og andre sesongarbeidere, ble registreringen flyttet til vinterstid i håp om at folk på den tiden av året holdt seg i ro.
Sygdomme og skrøbeligheter
Utover på 1800-tallet ble stadig flere opplysninger lagt inn i spørreundersøkelsen. Foruten samlet folkemengde var man interessert i «Aareladere, Iglekoner og Mirakeldoktorer» innimellom alle spørsmålene om jordbruk, landliv, byliv, gudstro, bosetning og industrireising.
I drøyt hundre år (1825–1930) samlet myndighetene også inn informasjon om blinde, døve og sinnssyke gjennom folketellingene.
For å få en best mulig oversikt over «Samfundets Sygdomme og Skrøbeligheter», bestemte daværende direktør Anders Nicolai Kiær i Det statistiske Centralbureau at folk med «Særlig fremtrædende Mangler» skulle registreres. Lyter som «Mangel paa gangsyn» (blinde), døvstumhet og sinnssykdom var spesielt viktig å registrere, fordi forhold i samfunnet kunne ha forårsaket eller fremmet forekomsten. Ved å telle blinde, døvstumme og sinnssyke og så fordele dem over tid, kjønn, alder og distrikt, kunne statistikken bidra til å forklare hvordan lytene oppsto, mente han.
Sinnssykdom og «fremmed race»
Noen av spørsmålene var kontroversielle. For å se om det var overhyppighet av sinnssykdom eller døvstumhet på noen steder, ble gifte kvinner spurt om hvorvidt «De og Deres Mand er indbyrdes beslægtet, som Næstsøskenbarn (tremenninger) eller nærmere?»
Men statistikken kunne også lyve. Det måtte direktør Kiær innrømme da tallet på sinnssykdom i 1876 plutselig viste en voldsom økning. Det viste seg å være fordi «Vanvittige», «Tungsindige», «Idioter», «Tullinger» ble blandet sammen med «Aandssløve» på spørreskjemaet. Kategorien «Fjanter eller Saadanne» og «Rasende (gale)» hørte derimot naturlig med til de sinnssyke.
Etnisitet ble for første gang registrert i 1845. Da skulle også samer og kvener telles. I folketellingen 1910 ble folk for første gang bedt om å oppgi statsborgerskap. Statistikerne ville se hvor stor andel av befolkningen som var av «fremmed race». Grupper som falt utenfor «normalen» var finner og lapper, hjemvendte norsk-amerikanere, dissentere, samt blinde, døve og sinnssyke. I alt var det nærmere 41.000 utenlandske statsborgere i riket, hvorav 75 prosent var svenske undersåtter.
Hoved- og bipersoner
I folketellingene ble folket fordelt etter «livsstilling» bestemt av personens arbeid og inntekt. Altså «ikke et uttrykk for klasseforskjell eller utdannelse, men for erhvervsforhold og levevei», ble det presisert.
Folketellingene skilte seg fra manntallene ved at hele befolkningen ble telt. Også kvinner og barn. Men kvinner og menn ble telt etter ulike prinsipper.
«De eldre manntallene (1663, 1665 og 1701) var nettopp det, telling av voksne menn. Kvinner og barn var uinteressante for en stat som først og fremst ønsket oversikt over tilgjengelig militært mannskap», heter det i historikeren Kjartan Soltvedts innledning til «Folketellinger gjennom 200 år», en sosial og økonomisk analyse.
Yrkesaktive kvinner ble telt med, men ble straks mindre synlige når befolkningen skulle klassifiseres etter sosial status. Kvinner var kun interessante ved at de fødte barn. Å kartlegge barnetall var viktig i forhold til sosial status. Men gifte kvinner ble holdt utenfor da «disse som oftest ikke er særskilt lignet». Alle husholdninger ble klassifisert etter yrket til hovedpersonen, som i de fleste tilfeller var den yrkesaktive ektemannen.
Helt til 1960 baserte folketellingene seg på et patriarkalsk grunnprinsipp. «Innepiker» og andre hustjenere, og familiemedlemmer uten inntekt, ble regnet som bipersoner i inntektssammenheng. Hovedperson var den som deltok direkte i arbeidslivet. Først i 1946 ble kategorien «gifte, yrkesaktive kvinner» inkludert i tellingen.
Boforhold, vanføre og gamlinger
De gamle folketellingene var svært omfattende, og større skulle de bli. Toppen ble nådd i 1920. Da var tellingen så utførlig at den ble publisert i 13 bind.
Folketellingen trakk særlig fram boligundersøkelser i de nye områdene. Etter inntrengende henstilling fra Statens Boligkomité måtte alle fylle ut skjema om egne boligforhold, enten de bodde i byen eller på bygda. Resultatene kom ut i tre bind. Byggeskikker på landsbygda var ett av dem.
Industrialiseringen hadde forandret verden på et par tiår. Fortsatt bodde et stort flertall av befolkningen fortsatt på bygda, knapt en fjerdedel i byene, og omkring 10 prosent i «bygdebyene». Generelt viste boligstatistikken at de fleste bodde bedre enn før. Men forskjellene var store, særlig i byene. Stavanger lå på jumboplass blant de store byene i tilgang til kjøkken, 30 prosent av boligene var uten kjøkken.
I 1920 var også første gang det ble laget statistikk over landets vanføre. Resultatet endte i en trist konklusjon om de vanføres muligheter på arbeids- og ekteskapsmarkedet.
En annen uvanlig oversikt i 1920 var at det i tillegg til den vanlige tellingen av folk fordelt på alder, kjønn, bolig, stilling og ekteskapelig status, ble laget en komplett liste over samtlige av landets 633 personer på «95 aar og derover». Nitid nedtegnet med fullt navn, fødselsdato, fødested, bosted og «livsstilling», altså om den gamle var privat forsørget, offentlig «understøttet», levde på kår eller hadde egen inntekt og formue. Få klarte seg selv.
De harde trettiårene
Pr. 1. desember 1930 besto landets totale folkemengde av 2.814.194 personer. Folketellingen det året fokuserte særlig på inntekt og formue. Det var store forskjeller – mellom bygd og by, mellom bydeler i de store byene, mellom storbonde og gårdsgutt, mellom direktører, arbeidere, kvinner og menn.
1930-tellingen viste en klar nedgang i barnetall og stigning i antall ugifte. Var Norge i ferd med å avfolkes? Alle gifte kvinner måtte svare på spørsmål om giftermål og barnetall. Myndighetene var bekymret over at overklassen og middelklassen satte for få barn til verden, mens arbeiderklassen fikk for mange. Alle fikk færre barn enn før. Fabrikkarbeiderne hadde gjennomsnittlig 6,07 barn i 1920. Tilsvarende gjennomsnittstall var sunket til 4,89 barn i 1930.
Befolkningens yrker ble også kartlagt. Nye yrker hadde vokst fram, og yrker som tidligere hadde vært viktige, forsvant. Isolerte bygder var på få år forvandlet til travle industristeder. Siden århundreskiftet hadde industrien vist en enorm ekspansjon. I 1930 var 774.031 personer sysselsatt i industrien. 390.305 menn og nesten like mange – 383.726 – kvinner.
Norske industriarbeidere økte sin realinntekt med 60 prosent i tiden mellom 1920 og 1938. Produksjonen i landet økte mer enn folketallet. Bruttonasjonalproduktet ble fordoblet.
En formidabel vekst skjedde også innen jord- og skogbruk. Tiden mellom 1920 og 1950 var nemlig en av de store bureisningsperioder i norsk historie. Det ble opprettet 20.000 nye gårdsbruk. Tallet på dem som drev med jordbruk steg fra 380.000 i 1910 til 430.000 i 1930. I alt var hele 839.000 personer i arbeid med jordbruk, skogbruk og gartneri, av disse over 500.000 «bipersoner».
Spirende velstand
De harde trettiårene viste seg på mange måter å være bedre enn sitt rykte. En ulykkelig økonomisk tid blir ofte 20- og begynnelsen av 30-årene kalt. Men tross klassekamp, kriser og enorme forskjeller på folk, ble spiren lagt til voksende velstand for alle.
Flere var i arbeid. Færre ble syke. I 1936 kom alderstrygden. Nye og bedre boliger poppet opp. Ved siden av giganter som Norsk Hydro, kraftverk, smelteverk, demninger, veianlegg og Freia dukket det opp mindre båtbyggerier, høvlerier og sagbruk, bilverksteder og møbelverksteder over hele landet. Det ble produsert klær og sko, sykler og biler, lamper, radioapparater og elektriske komfyrer. Vannkraft, jernbane og veier ble bygd og tatt i bruk. Mens det i 1920 var 10.000 biler her i landet, var tallet tidoblet 20 år etter.
Men da var det også krig og enda vanskeligere tider. Først etter at okkupasjonen og 2. verdenskrig var over, kom de neste folketellinger. De kommer vi tilbake til i neste nummer av VI OVER 60.
Dette er første av to artikler om folketellingene. Annen del finner du her.
Fakta
folketelling
• Folketellingene har vært en fast institusjon i norsk forvaltning gjennom to århundrer.
• Folketelling er offisiell statistikk, støttet av et statlig byråkrati og autorisert gjennom lovverket.
• Folketellingen skal omfatte hele befolkningen. Tellingen skal foregå samtidig i hele landet på et spesifisert tidspunkt. Et viktig trekk ved folketellinger er også at de gjennomføres med en viss regelmessighet.
• Først når data er ferdigbehandlet og publisert, er folketellingen gjennomført.
• Den første folketellingen som omfattet hele den norske befolkningen ble gjennomført i 1769.
• Den neste kom i 1801, deretter ble tellingene utført hvert tiår fra 1815 til 1876.
• I 1832 ble det opprettet et eget statistisk kontor under Finansdepartementet som tok seg av folketellingene. Det var forløperen til Det statistiske Centralbureau – senere Statistisk sentralbyrå – SSB.
• SSB har nå sørget for at også de eldste folketellingene er restaurert og digitalisert. Alle heftene er tilgjengelig. Publikasjoner fra 1876 til 1950 er også gjengitt i PDF-format på ssb.no slik at du selv kan lese mer hjemme i din egen stue.
• Etter krigen ble betegnelsen folketelling erstattet med folke- og boligtelling.
Kilder: Statistisk Sentralbyrå, Samfunnsspeilet, Folketellinger gjennom 200 år, Historien om Norge bind IV, Norsk Hydro «Med Norge i vekst», Berge Furre: «Vårt hundreår»
