Milde megge!
Astrid Gunnestad, kjent som «sjefsmegge» og programleder i «Oss megger imellom» på P4 sammen med Lise Askvik, døde 18. mai, 77 år gammel. Hun startet som journalist i Morgenbladet og var i Norsk Ukeblad i mer enn 30 år, de siste som redaktør. I mars 2012 hadde VI OVER 60 et portrettintervju med modige og frittalende Astrid Gunnestad.
– Nu har han ikke ringt foreløpig, sier hun og skoggerler. Hun snakker om Vår Herre. Tilbyr han henne et nytt liv, sier hun nei takk. Hun er fornøyd. Hun synes hun har forsynt seg godt av det meste.
Tekst: Mari Kildahl Foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 mars 2012
Det er stille formiddag på Frogner. Men så går døra opp, og inn kommer fru Gunnestad. Lille Café Elise blir brått fylt med latter og geberder, med henslengte armer og ben, og med utbrudd av typen: Nei, giiiid av meg! Og: Så jævlig morsomt!
Alle som lytter på radioprogrammet «Oss megger imellom» på lørdagene vet at Astrid Gunnestad er god til å banne. Nå mener hun riktignok at jævlig ikke er banning. Det finnes ord som er verre. Det vet også sjefen hennes, P4s Kalle Lisberg, noe om.
– Jeg har beskyldt ham for å være snerpete, ha-ha… Vi har det altså fryktelig morsomt, vi meggene. Og nå er vi jo blitt så voldsomt populære!
Hun mener at det likevel er ingen overhengende fare for at suksessen har gått henne til hodet.
– Jeg er vel en C-kjendis, vil jeg tro. Eller en D? Og det der med kjendis, det er jo noe veldig fiktivt.
Hun kommer rett fra NRK. I dag var det et tema hun gjerne skulle ha tatt for seg, om eldre på sykehjem. Men de tok noe annet. Noe som var morsommere.
– Meggene er jo et underholdningsprogram, ikke sant? Selv om det ligger mye alvor bakom latteren, sier hun og tar fram en samling gamle fotografier. Noen private og mange andre tatt på jobb for Norsk Ukeblad.
– Her har du Timian, min sønn. Han ble døpt i rød røkejakke. Og her
har du meg i selskapslivet, vet du, he-he. Og der, der er paven og meeeeeeg…
De siste tretti årene har hun vært det hun selv kaller en lurvete katolikk. Nå er det et bilde fra Vatikanet hun dveler ved. Det er fra 1990, den ene av to ganger da hun traff Pave Johannes Paul.
– Han var veldig søt!
Hun har truffet mange søte og skjønne mennesker. Som fyrst Rainier av Monaco. Senere hans sønn Albert. Isabel Allende. Yves Montand.
– Og her har du Gunne og meg på premiere. Og her: Gunne og meg på cruise på Nilen.
Gunne døde i forfjor. Da hadde de vært gift i 36 år. De siste to og et halvt årene bodde han på Madserud sykehjem. Det var på den tiden den nye riksmegga ofte selv ble intervjuet. Da avtalte hun gjerne å møtes fem minutter over ett, et sted i strøket. For da rakk hun først lunsj med Gunne på sykehjemmet.
Det tok lang tid før hun ville innse at Gunne var syk. Han hadde Alzheimers.
– Jeg besøkte ham stort sett hver dag. Men du skjønner, Gunne, han var så snill, så takknemlig, så storartet, så glad. Jeg kunne fortelle alle yndlingshistoriene hans, som han hadde glemt, om og om igjen. Han gledet seg over livet. Og han kjente meg alltid igjen når jeg kom. Det var ikke alltid han husket at vi var gift, det er så…
Hun kapret Gunnar Hammarstrøm på et hotell i New York. Selv jobbet hun da frivillig for FN. Han var journalist i ukebladet Nå, og dessuten gift og far til tre.
– Da Gunne var død, sa folk til meg at det var godt han fikk dø. Jeg ble veldig støtt av det. Og jeg husker jeg spurte Per Egil Hegge: Tror du de sier det om psykisk utviklingshemmede også, at det er best at de dør? Ja, det tror jeg nok, svarte han.
En kort latter unnslipper før hun fortsetter:
– Du skjønner, det som var så grusomt var at han hadde falt! Han hadde blitt liggende og blitt kald, og så fikk han lungebetennelse og… ja. Så kom det en idiot fra Legevakten som jeg burde ha slått ihjel, og det var veldig dumt at jeg ikke gjorde det. For Gunne var helt skjev i ansiktet, og jeg sa: han må ha hatt et slag? Neida, sa han, idioten.
Det er umulig å gjengi alt Astrid Gunnestad får sagt når sinnet stiger. Hun pleier selv si: Når jeg blir virkelig sinna, da går jeg ikke bare over andres lik, men også mitt eget! Det utrolige er at hun samtidig får spist sin bacalao.
Hun snakker gjerne med mat i munnen, sier hun, og siterer en gammel reklame for stedet der hun har vært festlig rangler gjennom femti år: «Må du snakke med mat i munnen? Hvorfor ikke gjøre det på Theatercaféen?»
En av hennes yndlingshistorier handler om André Bjerke. De hadde vært på landsmøte i Riksmålsforbundet. Etter to døgn ender hun og en venninne til slutt opp i hans villa. I hans seng. Og der ligger de da dikterens kone Henny Moan, som var i Bergen på festspill, ringer utpå morgenkvisten. Datteren Vilde tar telefonen. Hun forteller sin mor at det ligger to snille damer i hennes seng!
Den gangen, på 60-tallet, jobbet Astrid i Riksmålsforbundet. Det var altså lenge før hun ble gift og journalist og mor og måtte amme i pausene.
Faren satt på Grini. Han ble skutt 4. mars 1944. Astrid var yngst av de fire barna. Hun var fem og et halvt år og lekte oppe på rommet sammen med søstrene da moren kom inn og satte seg ned på sengen og sa: «De har skutt pappa.»
– Hun gråt da, hun gjorde det, men hun tenkte vel på hvordan hun skulle klare seg. Og håpet som alle andre på fred og nyere tider, og det ble det jo til slutt.
Det har preget henne, konstaterer hun.
– Det er jo en skjebne å miste en far. Du kan bli sjalu på de som har. Og jeg ville idealisere ham. Jeg forbandt ham med glede. Han var nok litt sangvinsk av seg. Sikkert også veldig streng.
Men best husker hun sitt eget hat.
– Jeg haaaaaaaatet jo tyskere. Unge mennesker skjønner jo ikke hvilke følelser som rører seg under en krig.
Riksmegge er hun først blitt på sine eldre dager. Men har hun alltid vært frekk i kjeften?
– Ja, jeg tror nok det. I Norsk Ukeblad, der vi spiste sjefredaktører en periode, ble det sagt: Astrid ville ha vært sjefredaktør for lengst, om hun ikke hadde vært så fæl i kjeften.
– Og før det?
– Ja. Min far hadde kjøpt et hus langt søren i vold inni skauen, og der var det altså et paradis å vokse opp. Vi, som bodde like ved Drengsrudvannet, som også er kjent som De dødes tjern, vi ble sluppet ut om morgenen, og så…
Bacalaoen er fortært. Hun forteller om en rik barndom på ski og skøyter og i sengen. Hun var mye syk som barn. Redningen ble naboens bøker. Hun startet med Jack Londons samlede. Siste bok, av David Grossman, handler om en israelsk kvinne som flykter fra et budskap om at sønnen er død.
– Den er smertelig å lese. Bøkene har vært en velsignelse for meg. Herregud, hadde jeg ikke hatt bøker, så hadde jeg vært et annet menneske!
Hadde hun fått tilbud om et nytt liv i morgen, ville hun helt klart ha avslått. Men ikke bare fordi hun synes hun har tatt godt for seg av hva et 73 år gammelt liv har hatt å by på.
– Du skal ha mye mot til å leve. Jeg hadde en mor som var veldig redd for alt.
– Du gikk motstrøms?
– Ja. Mitt forbilde fant jeg her på Frogner. Det var en jødisk kvinne som bodde like borti gaten, sier hun og bøyer seg over bordet og peker.
– Hun var mer enn førti år eldre enn meg, og hun kunne si de forferdeligste ting. Gud, jeg elsket henne. Hun var veldig tøff, ærlig og snill. Hun hadde verdens største hjerte. Og masse humor selvfølgelig. Hun kalte meg den forbannede heksa!
Nok en skoggerlatter stiger til værs i Café Elise.
– Og så var hun veldig opptatt av lyrikk og musikk. Hun samlet flere av oss unge hjemme hos seg. Jeg var noen og tjue, og vi satt der om nettene og lyttet. Hun introduserte meg til mye av det hun hadde opplevd. Hun pleide å si at hun var den siste jøde som kom ut av Oslo by med barna, mannen hadde allerede gått i dekning.
Astrid Gunnestad tar en ørliten pause og ser ut av vinduet.
– Det var et vennskap som varte livet ut. Vi var perlevenner. Men hun kunne ikke si hva hun ville, som jeg. Hun hadde hele sitt folk å ta hensyn til. Hun sa til meg: Hvis jeg gjør noe jævlig, så vil folk si det er den jævlige jødekvinnen!
Gunnestad mener det er heslig mye antisemittisme her i landet. Hun har skrevet om det flere ganger.
– Nansen sa: Jeg ser ingen annen redning for vår verden enn nestekjærlighet. Det er nydelig sagt!
Det er rart, synes hun, å være alene.
– Jeg har i grunnen ikke vært alene i livet før. Du skjønner, jeg opplevde heller ikke at jeg var alene da Gunne bodde på sykehjemmet. Jeg venner meg vel mer til det å leve alene etter hvert, men jeg synes det er en underlig ting. Du må på en måte skape deg et nytt liv… Nå har jo jeg fryktelig mye å gjøre, da, jobb og venner, skjønne venner…
Gunne døde på Diakonhjemmet. Hun blir sint igjen når hun forteller. Det handler mest om at Gunne hadde vondt. Han fikk ikke morfin når han trengte det. I bunn og grunn ble det forventet at han skulle dø, at det var best at han døde. Det var Timian som var der da Gunne slo opp øynene og ble borte for godt. Da de senere, slitne og matte kom ut på gaten, ble de møtt av en regnbue. En hilsen fra Vår Herre, tenkte hun da.
– Nå til våren vil jeg ha mange mennesker hos meg, fylle huset med venner. Som min gode venn Ludvig Eikaas sa: Du skal aldri slutte med ting! Ikke bare fordi du er blitt gammel.
