Lokker oss til fjells

Helt fra hun var liten, har hun elsket det frie livet på stølen og i fjellet. Den gleden prøver hun å dele med andre.

Tekst: Gro Berntzen  Foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2011

Vælkåmen te fjells, sier Torild Gutigard Hakkeset på sin flotte hallingdialekt. I sin fargerike stakk står hun i døren og smiler bredt. Vennligheten hennes og de gode luktene fra kjøkkenet lokker oss innenfor.
– Eg må jo vera positiv når folk kjem. Dei er jo ofte slitne etter ein lang tur. Då treng dei å bli stelt godt med, sier 62-åringen.

Maten

På de trehvite veggene i Hakkesetstølen henger utstoppede dyr som kan jaktes på i nærområdet. Et rensdyrhode, geviret fra en elg, en rev, røy, tiur og dvergfalk.

– Røya har e tekje sjøl. E køyrde på ho med bil. Dvergfalken flaug rett inn i glaset her, sier Torild.

I spisesalen med tømmervegger og solide furubord byr hun på rømmegrøt, rød saft, flatbrød, spekemat og lapper. All mat lager hun fra grunnen av. De som overnatter får hjemmebakte rundstykker og brød til frokost, med egg fra hønsene i hønsehuset på tunet. I tillegg til overnattingsgjestene som hun serverer frokost, lunsj og middag, driver hun skikafé om vinteren og stølskafé om sommeren. Gjester kan få servert fjellørret som er fisket i vannene i nærheten, elg og rype skutt i traktene. Bak hønsehuset har hun en urtehage med kvann, rosenrot og andre tradisjonsrike urter som hun bruker i maten.

– Fjellet har alltid vore og er eit spiskammers, veit du. Det gjeld å bruka alle godsakene ein kan finna i området her. Det brenn eg litt for. Folk som går i fjellet er grådig opptekne av mat, og ut­lendingane set spesielt pris på alt som er heimelaga, sier Torild.

Hun viser oss hytteboka, der den siste gjesten har skrevet: «Thanks a lot to the best hutten-mother in whole Norway!»
– Dei tør ikkje skriva noko anna enn positivt. Dei gjer ikkje det, veit du, sier hun og ler godt.
Hun vet at hun gjør sitt beste og legger til rette for at folk kan slappe av og være seg selv.

Friheten

Etter ti minutters kjøring sørover fra Geilo sent­rum ligger Hakkesetstølen en drøy kilometer inn fra hovedveien, med fjellstue, eldhus, hønse­hus og gamlestove. Litt bortenfor ligger også Dronning­hytten, oppkalt etter dronning Sonja da hun åpnet Friluftslivets år her i 1993.
Siden den gang har Torild G. Hakkeset bodd her oppe i 1050 meters høyde, og hun er den fast­boende på Geilo som bor høyest til fjells.

– Mange sa: «Du kan ikkje bu aleine langt innpå fjellet,» men eg har ikkje angra. Det kan bli lange arbeidsdagar, men det er her eg liker meg best.

Ordet stress ser ikke ut til å være en del av hennes vokabular. Alle som går i fjellet er så hygge­lige, synes hun. Det gjør henne glad å stelle i stand for dem. At noen kommer igjen hvert eneste år, skulle vitne om at gjestene trives.

– Heilt frå eg kom her første gongen, har eg likt denne plassen. Det er så fritt og fint i den friske fjellufta, å kunne gå til fots eller ta på seg skia på veg innover kvite vidder. Det kan vera tøft når snøstormen rasar som verst, men det er ei oppleving det òg. For meg er det ubegripeleg at nokon kan trivast i ein blokk i byen, sier Torild G. Hakkeset.

Forelskelsen

Opprinnelig er hun fra Gol, der foreldrene drev gård. De hadde ikke støl, men det hadde naboene. Fra hun var ni år fikk hun være med dem til seters om sommeren. Allerede da ble hun fascinert av det spesielle livet til fjells sommerstid, med dyrene og arbeidet som fulgte med. På realskolen skrev hun særoppgave om stølsdrift. Lidenskapen for dette livet bar hun med seg inn i voksenlivet.

I 1978 fikk hun penger av faren til å kjøpe Hakke­setstølen av sin daværende svigermor. Den gang besto den av en gammel stølsbu og et fjøs. I 1993 ble første del av fjellstuen bygd. I 1998 ble den påbygd og har i dag ni soverom pluss en leilig­het. Hun hadde klart å realisere sin drøm. Etter skilsmissen i 2000 gjorde hun derfor alt for å kunne beholde plassen.

På 70-, 80- og 90-tallet drev hun gård med mannen sin i Skurdalen og hadde full jobb i bank og Hallingdal Kraftlag. På gården hadde de ti-tolv melkekyr i tillegg til kviger og kalver som de dro til støls med hver sommer på Hakkeset. I fjorten år brukte Torild ferien til å melke, kinne smør og yste ost. Moren lærte henne å separere, lage brunost, surystil, kvikaku, melkeprim og rømme.

Hver sommer fikk hun også besøk av mange fjell­vandrere som kom forbi. De stoppet interessert opp for å høre på datteren som hadde lært seg å blåse på lur, betrakte stølsdriften og for å kjøpe melk, rømme og ost.
Behovet for overnatting og bevertning tvang seg frem. I 1992 kom det vei og strøm. Da bestemte hun seg for å drive Hakkesetstølen som turiststed. Året etter ville Turistforeningen ha et samarbeid.

VÆLKÅMEN ATT. Torild Gutigard Hakkeset blir glad i gjestene sine, og de blir glad i henne.

Tradisjonene

– Kjenner du denne? Det er søterot, ei gammal legeplante som er blitt brukt for å betre fordøyinga og auke appetitten, sier hun og peker på noen purpurrøde, klokkeformede blomster som står i en vase på furubordet.

Torild G. Hakkeset er interessert i alt som lever og gror på fjellet. Mange gjester har spørsmål om dyrespor og planter de har sett på turen. Da synes hun det er morsomt å kunne svare.

Hun tar oss med ut på tunet, først til det gamle eldhuset. På trammen foran døren har hun lagt friske, grønne enerkvister som lukter godt.

– Vi kallar det for brisk. Mamma lærte meg at vi alltid skulle leggje brisk ved inngangsdøra for å få rein, frisk lukt og beskytta oss mot haugfolket.

Inni eldhuset har hun samlet gamle kjørler og kokekar, baketrau og andre redskaper. Av og til fyrer hun opp den gamle kjeleringen hvor hun baker flatbrød og lapper eller setter på den gamle kobberkjelen som hun koker prim i.
– Her er den eldste separatoren, den gamle smør­kinna og bumerket dei brukte for å setje sitt eige stempel på smøret, sier hun med glød og entusiasme i stemmen.

For grupper som ønsker det, holder hun foredrag om stølsliv før og nå, om bunader og stakker fra Hallingdal.

Andre kommer for en kveld med tradisjonsmat og aktiviteter i lavvoen på tunet.
Når hun har litt tid for seg selv, liker hun å lese lokalhistorisk litteratur. På statsarkivet i Kongsberg har hun funnet ut at det har vært stølsdrift på Hakkeset i mange hundre år, og at de som bodde her på 1800-tallet, drev med fehandel.

Engasjementet

Få snakker dialekt slik Torild på Hakkeset gjør, men hun tviholder på den og har stor interesse av å studere hallingdialekten.

– Det er synd at ungdommen kastar vrak på den fine dialekta som eg sjølv er så stolt over, sier hun.
Å prate med folk om fjellturer, lokalhistorie og om mat, er noe hun liker. Mange lurer på hvor de kan fiske og spør om oppskrift på rettene hun lager. Det kan være damer som er på jentetur ­eller menn på jakt. Mange feirer runde dager på Hakke­setstølen. Da kan alle gjestene overnatte og kombinere fest med fjelltur.

– Eg er veldig glad når det kjem ungar til gards. Det er stas for dei å vera med i hønsehuset og finne egg til frukost, sier Torild.
I sommar hadde det eldste barnebarnet på ti år sommerjobb hos gommo (bestemor på hallingdialekt). Det ga henne stor glede å se at han likte det samme livet som hun selv alltid har vært så glad i.

Da hun var barn, var det alltid et nytteaspekt ved turene, som å se til sauene eller å plukke bær.
– Vi fekk eit aktivt forhold til naturen og til det å leike. I dag drar ungane til fritidsparkar der alt er lagt opp for dei. Det trur eg ikkje er så bra. Dei blir for passive av det, sier hun.

Denne damen er uten tvil engasjert i mye mer enn å lage rømmegrøt fra grunnen og steke verdens beste vafler. Hun er som et levende leksikon om du får fortelleren i henne på glid.

Engasjementet og vennligheten smitter over på oss som kommer til fjellstuen. Skulle du finne på å overnatte på Hakkesetstølen og kikke ut vinduet når månen lyser og snøen har lagt seg silke­mykt på bakken, vil du kanskje se henne gå på ski over tunet med hodelykt og smil om munnen.

– Det finst ikkje noko betre for kropp og sjel enn ein måneskinnstur på ski før du legg deg om kvelden. Du kan jo prøva sjølv, sier Torild Gutigard Hakkeset.