En passelig lang padletur

Skulle jeg, nær 66 år gammel, si nei eller ja til min sønns invitasjon om å padle fra Tromsø til Tønsberg? Fornuften hvisket forsiktig nei. Lysten ropte høyt ja!

Tekst: og foto: Laurence Østlie
Første gang publisert i VI OVER 60 mars 2011

Noen ord ble min bekjennelse og inspirasjon: «Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil.» Å gi seg i kast med 2.200 kilometer langs vår åpne og værharde kyst i en kajakk, drevet fram av muskelkraft, utholdenhet og evner – er ikke noe man begir seg ut på uten betenkeligheter. Men jeg lot ikke betenkelighetene – og det var jo noen – stoppe denne muligheten til å virkeliggjøre en slik tur.

«En passelig lang padletur,» kalte sønnen min Magnus denne drømmen han lenge hadde båret på. Og som padlepartner valgte han altså sin tretti år eldre far. Et dristig valg, vil mange tenke. Far og sønn skulle padle alle disse milene, dele strev, gleder, telt – enes om avgjørelser i forhold til vær og vind, valg av lei og leirplasser, kort sagt være tett på hverandre i lang tid.

Ville ikke det sette et godt far og sønn-forhold på harde prøver? Svaret visste vi ikke ved start i Tromsø 11. mai. Vi vet det nå – forholdet har forsterket og utviklet seg!

Tungt ble lettere

Jeg innrømmer gladelig at jeg de første dagene måtte vente på søvnen. Det tok nemlig tid å venne kroppen til mange timers daglig padling. Vondt gjorde det i rygg, armer, nakke og faktisk også i bena, og dette uroet meg der jeg lå og tenkte på hvor leit og tungt det ville være å gi seg så raskt. Jeg formelig kjente nederlagsfølelsen gjøre meg enda mer elendig.

Men etter hvert som opplevelsesrike dager fulgte hverandre forsvant alle «vondtene» og det var bare å nyte denne stille ferd gjennom vakkert og vekslende kystlandskap. Du verden hva vår kyst har å by oss av vill og vakker natur, lune viker, kritthvite strender og malerisk bebyggelse. Og opplever du det endatil i en kajakk, hvor du kommer så nær til alt, forsterkes inntrykkene.

PUST I BAKKEN. Leir ved Tranøy fyr med Lofotveggen i bakgrunnen.

Som prospektkort

Mange har spurt hvor det var vakrest? Jeg svarer: Hver del av kysten har sin egen skjønnhet og sjarm, eller den viser seg barsk og røff. Der du i nord befinner deg i et alpint landskap og får følelsen av å padle i Jotunheimen, gir Jæren deg en kjensle av at du er ved danskekysten. Vi hadde daglig følelsen av at vi padlet gjennom en uendelig utstilling av prospektkort. Å dele ut terningkast for skjønnhet blir nok ikke riktig – i alle fall vanskelig!

Der vi tyst gled frem, fikk vi mange sjø- og landdyr nært på oss. Sel, niser, spekkhuggere, oter og mink. Hjort, rådyr, rein og elg. Og utallige ørner, noen svært nær.

Slit og glede

I ettertid er det klart at vi var heldig med været. Riktignok kom vi ikke rundt Stad (men over, dvs. to skippere tok kajakkene våre på tilhenger) og «inneblåst» var vi i kun fem dager.

I starten på turen la vi inn noen hviledager, og lot ikke dags- distansene bli for lange. Men etter hvert som kreftene økte, følte vi at vi kunne padle fra tidlig morgen til sene kveld uten å slite oss ut. Det som skikkelig tappet krefter var når motvind og motstrøm ble allierte. Som oftest ingen grunn til å kjempe imot da, nei – da var det bedre å slå tidlig leir. Etter dager med vind, regn og høy sjø visste vi at det ville snu til det bedre. Da var slit, våte og kalde kroppsdeler fort glemt.

Gleden vi delte over å virkeliggjøre en drøm sammen forsterket humøret og padlelysten. Uansett forhold hadde vi det gøy sammen. Opplevelsene som sto i kø for å glede oss, gjorde det mindre strevsomt og fellesopplevelsene rikere. Ettersom milene bak oss økte, økte også vår tro på at vi skulle klare dette.

NÆRMER OSS MÅL. Vi har passert 2.000 km rett ut for Grimstad.

Smil etter smil

Aldri vil vi heller glemme alle de hyggelige og fine menneskene vi møtte. Visste de mon tro, at de ga to – til tider slitne – padlere mot og lyst til å fortsette mil etter mil da de ga oss smil etter smil? Og de varme invitasjoner vi mottok til mat, seng, dusj og klesvask av folk som kun kjente oss gjennom bloggen Magnus daglig forfattet, fikk vi vel ikke takket nok. Men glemme dem gjør vi ikke.

Havet var ikke bare flatt, nei. Magnus tippet rundt en gang, kunne eskimorulla og kom seg på rett kjøl. Joda, det var tøft og litt i overkant nifst underveis, men verst ble det i vårt hjemfylke Vestfold. Siste del av «sjarmøretappen» ble en hard tørn som vi ikke hadde gitt oss i vold om ikke hjemlengselen slet i oss. Tre til fire meter høye dønninger pyntet på topp med kraftige skumskavler ble liksom en eksamen på om våre ferdigheter
som padlere holdt mål.

Vi besto, og kunne med vemod fastslå at også dette eventyret ville ende, men ende godt. For nå var målet og mottagelsen nært forestående.

Vi gjorde det!

Og for en mottagelse vi fikk. I vår hjemlige skjærgård på den 59. dagen møtte våre nærmeste og en stor venneflokk frem med bannere, flagg og hurrarop, og ikke minst ordføreren i hjemkommunen min Re. Idet han overrakte oss blomster, sa han at vi hadde utført en bragd. Jo, kanskje det, men bragden var ikke denne «passelig lange padleturen». Bragden var at vi bestemte oss for å gjennomføre turen, satte av en dato og virkeliggjorde
en drøm.