– Jeg fant min samiske arv

– Jeg trives så godt her, smiler 61-åringen, som bor sammen med hunden sin, Pello, en liten kar med tvilsom stamtavle. Under valget i fjor høst ble Elin valgt inn på Sametinget, som representant for partiet Nord-kalottfolket. 

Hun har tre voksne barn, Synnøve på 30, Øyvind på 35 og Torbjørn på 36, og dessuten tre barnebarn; toåringen Frøya, ettåringen Tomine og Agathe, som ble født i 2025.

– Jeg er stolt av familien min, og jeg er stolt av å dele den med eksmannen min, Sigmund. Vi skilte lag etter mange år sammen, men er de beste venner. Jeg bruker å si at det lønner seg å skilles før man begynner å hate hverandre, sier den energiske dama, som det skal vise seg har en del lignende livsvisdomskorn å komme med. 

– Da du forsto at du er av samisk herkomst, følte du at du hadde gått glipp av noe? En sorg over at det hadde vært fortiet? 

– Nei, jeg følte heller at jeg fant en skatt, smiler hun, og spør nok en gang om vi skal ha kaffe.

– Jeg er fra Finnmark, og der får vi aldri nok kaffe, vet du. Det blir aldri for mye kaffe! 

Helnorsk oppvekst

Lakselv er et tettsted i Porsanger som nå har i overkant av 2000 innbyggere. 

– Det var fint å vokse opp der, på alle måter. Vi så på oss som norske, og selv om noen av mine medelever på skolen hadde samiske eller kvenske foreldre, tenkte jeg at ungene var norske. 

Fornorskningspolitikken var avsluttet, men konsekvensene av den levde videre. 

– For noen foreldre var det et bevisst valg, ikke å lære barna sine samisk, selv om de hadde samiske forfedre. Stoltheten ved det samiske var nok større i store reindriftsmiljøer i innlandet, som Karasjok og Kautokeino, enn ved fjorden
hos oss. At noen rundt oss var samiske, var jo klart. Men kulturen vi hørte hjemme i,
var helt klart den norske. 

Faren jobbet som flygeleder. Moren var først hjemmeværende med små barn, før hun utdannet seg som hjelpepleier. 

– Oppveksten var full av naturopplevelser, særlig sammen med far. Han drev med fiske i sjø og elv, og broren min og jeg ble med ut på holmene og plukket måseegg. 

Broren er fem år yngre enn henne og er i dag ordfører i Porsanger. 

– Vi fikk naturen inn som en naturlig del av livet. Vi var med mor på multemyrene på våren for å se om blomstringa var lovende og dro igjen dit på sommeren, for å se hvordan kartene utvikla seg. Vi plukka tyttebær, laga kreklingsaft og satt ved bredden av Stabburselva og så på, da far fiska laks. Han jakta rype og hare, og vi hang
i hælene hans og var med, også da han fiska på isen. 

Da NRK kom med barne-tv-serien «Ante», så hun og broren på. 

– Vi syntes det var stas med en serie fra Finnmark. Men dette at Ante var samisk, ga oss ingen særskilte følelser av til-
hørighet i den samiske kulturen. Tvert imot ble det en bekreftelse på at samer, det var de som hadde rein. Nå vet vi jo at dette bare er en liten andel av samene.

Mormors hemmelighet

Mormoren til Elin giftet seg og fikk ni barn. Elins mor var yngst av de ni. 

– Mormor bodde i Indre Billefjord, en sjøsamisk bygd fire mil fra Lakselv. Vi besøkte henne ofte da jeg var liten. Etter hvert som jeg ble eldre, dro jeg dit alene og tilbrakte helgene sammen med henne. Da hun ble eldre og fikk dårlig husk, ble det jeg som ga henne omsorg. Det føles godt å vite at jeg var viktig for henne. 

Mormoren fortalte mye fra sitt liv. Men hun snakket aldri om at hun vokste opp som samisk. En del ting i familiehistorien har kommet opp litt etter litt. 

– Det var først da jeg var rundt 14 år, at jeg begynte å ane at det kunne være noe samisk
i slekta. Det skjedde da mor meldte seg på et koftesyingskurs.

– Kofta ble fin og ferdig, og mor svingte seg rundt på golvet i kofta. Men hun ble aldri å bruke den, forteller Elin.

Hun tror akkurat det handlet om at kofta ble sydd da La Elva Leve-aksjonen var i gang, med heftige protester mot utbygging av Alta-elva. Året var 1981.

– Mor er ikke typen som driver og protesterer. Hun er ei bestemt dame og ønsket ikke
å bli assosiert med dem som hadde lenket seg fast ved elva. Uansett, noe må det jo ha vært som fikk henne til å melde seg på dette kurset. 

Det var en annen, ganske merkelig ting også. Men for Elin var det ikke så rart, for de hadde gjort dette så lenge hun kunne huske. Hver gang de skulle kjøre til byen.

– På vei til Hammerfest stoppet vi alltid ved Stalloen, en høy bautastein ved riksveien. Hver gang vi nærma oss, bremsa mor ned, vi kjørte inn mot steinen, og hun kasta mynter ut gjennom vinduet. Det var viktig for mor at vi gjorde det. Det betydde lykke å gjøre denne stalloen til lags. Mor fortalte at hun en gang hun var liten, og dro til byen med mormor, så fikk hun et skjørt i byen. Det skjedde rett etter at hun hadde ofra til Stalloen. 

Jaktulykke

Det med å ofre til stalloen må ha ligget i mormoren. Et minne fra den samiske oppveksten, før hun ble revet vekk fra familien sin og alt det samiske, inkludert språket, som 11-åring. 

– Mormor vokste opp på Sørøya utenfor Hammerfest. Familien hadde en liten gård og drev med husdyr og fiske, fangst og sanking. Det var slik folk levde på Sørøya den tida. Selvberging og tungt fysisk arbeid. Et liv nær naturen. En dag oldefar var på kobbejakt, fikk han et vådeskudd i foten. De hadde da fire barn, den eldste var seks år, og oldemor var gravid med den femte. Hun la grøtomslag på såret, en miks av vann og urter, som skulle hjelpe.

Det gikk koldbrann i det. 

– Å ligge slik, i huset med familien og vite at en skal rives vekk fra alle, må være den verste måten å dø på. Familien var helt avhengige av oldefar. Da han døde, sto oldemor igjen med alle ungene og arbeidet. Hun prøvde i flere år, men det gikk ikke. Den yngste jenta døde, og de tre andre døtrene ble gitt bort. Bare sønnen beholdt hun. 

Mormoren, som het Emma Pedersdatter, kom til en norsk familie i Hammerfest som 11-åring. 

– Senere har jeg skjønt at mormor så på dette som et stort svik. Hun mista familien sin, og også den samiske kulturen og språket. Det ble revet vekk fra henne. Mormor døde da hun var 85 år. De siste åra var hun dement. Selv da snakka hun om at hun ble gitt bort, og at broren ble beholdt. Det var tydelig at forskjellsbehandlingen var en byrde for henne, så lenge hun levde.

Brikker falt på plass

– Hvordan fant dere ut at hun var samisk?

– Noen i slekta interesserte seg for slektsforsking. Da jeg var i 20-årene, ble det snakk om dette. Det var oppdaget i en kirkebok at det sto «lapp» bak flere av navnene. Så begynte man å granske mer, og vi skjønte at mormor var same
og hadde både reindriftssamer og sjøsamer blant sine forfedre. I tillegg var mannen hun giftet seg med, min morfar, kven. Sånn er det for mange i nord. Vi er en god blanding av samisk, norsk og kvensk.

Elin bebreider ikke mormoren for å tie om sin samiske herkomst. 

– Det var nok en måte å overleve på. I etterpåklokskapens lys kan jeg forstå reaksjonen. Det må ha vært en forferdelig opplevelse
å miste familien sin på den måten. 

Og det hadde visse følger. Etterkommerne mistet også sin samiske herkomst. De visste ikke om sin kulturarv.

– Da det kom for en dag, begynte jo brikkene å falle på plass. Man skjønner mer av familien sin, og hvorfor man
er som man er. Jeg ble veldig begeistra da jeg skjønte at jeg var samisk. Men enkelte deler av slekta var ikke like glade for at det ble sagt høyt, sier hun.
– Fornorskningspolitikken den gangen påvirket sterkt hvordan samene tenkte om eget språk og egen kultur. Det påvirket hvordan de tenkte om seg selv. Og likevel kan jeg bare gjette på hvordan mormor tenkte. 

– Har du fått noen aha-opplevelser om egen personlighet, etter at du skjønte at du var samisk?

– Tja, det er kanskje noe med måten jeg snakker på. Det er ikke så mange omveier og fiksfakserier. Jeg svarer kort og med en viss brodd eller snert, kanskje? Også er det det med naturen, tilhørigheten jeg føler til den. Men der har jo også far påvirka meg mye, sikkert, sier Elin, som er realfagslærer og har jobba på videregående skoler mange ulike steder. I 1987 giftet hun seg med Sigmund fra Sogn og Fjordane.

– Vi bodde i Sogn og Fjordane i mange år. Der var det sånn at en gikk i naturen for å komme til den og den toppen. Det var en ganske annen tilnærming til naturen enn det jeg var vant med. Naturen er et sted du gjør noe praktisk. Ikke et sted for bare å nyte utsikt, eller bruke kroppen. 

I samme båt

Senere har hun bodd og jobbet mange steder, blant annet Gran Canaria og i Belgia, mens hun nå lever livet midt i Trondheim by, med hund, kjæreste og jobb som lærer på Bybroens videregående skole. Hun følger med på eldstemann Torbjørn Vereide, som er politiker, og dattera Synnøve Vereide Trampe, som jobber som kommentator i Oslo. Og
innimellom er hun i Finnmark, blant annet for å besøke sønnen Øyvind Hesjevik, som er fisker.

– Jeg synes det er veldig flott at han har valgt å flytte til Finnmark for å leve som fisker. Det er et beinhardt yrke. Men det er også et yrke som bærer i seg mye tradisjon. Han er blitt en ekte sjøsame!

Sier Elin, som ikke snakker samisk. Det ble ikke slik, hun var jo så pass voksen da hun fikk vite om sine aner. 

– Slik er jeg i samme båt som svært mange samer. Men den samiske kulturen er mer enn språket. Noen finner glede
i å rekonstruere gamle kofter og gi dem nytt liv. For meg er det eventyrene og sagnene som gjør meg aller mest oppglødd. De er proppfulle av kultur og historie.

 På kjøkkenbordet står en velbrukt pc. Elin er i ferd med å skrive bok. 

– Jeg skriver alltid, sier hun.
– Hver dag, imellom slaga. Det er både befrielse og stor energi i arbeidet. Det kom helt bardus på meg, da svigersønnen min, Gabriel Qvigstad Trampe, fortalte meg at tippoldefaren hans bodde i Nord-Norge og skrev ned et vell av sagn, myter og eventyr fra den samiske kulturen, med en forskers blikk. Tippoldefaren, Just Knud Qvigstad, samlet mellom 800 og 1000 samiske historier i fire tjukke bøker. Han døde 104 år gammel, i 1957, og var filolog, folklorist og forsker på samisk språk. 

Elin forteller at hun og Gabriel har vært så heldige å få tillatelse fra Qvigstad-familien til å gjenfortelle sagn og eventyr i et mer moderne språk.

– Vi ser for oss ei bok som tilgjengeliggjør stoffet til unge voksne og voksne. Det er et spennende arbeid.

Iblant føler hun sorg over at hun ikke hadde tilgang til disse historiene som barn. Men så kommer tanken på hva Just Knud ville sagt om han hadde visst at tipptippoldebarna hans faktisk skal vokse opp med hans historier.

– Det er ganske sterkt å tenke på. 

Målet er utgivelse høsten 2026. Det er Skald forlag som skal gi ut boka. 

– Det er mange merkelige historier. Enkelte bærer preg av å være samiske versjoner av de typisk norske folkeeventyrene. Andre har samisk magi og åndelighet i seg. En kan tenke seg at flere av dem inneholder en slags pekefinger, som sier hva en bør passe seg for. Om det er myra eller sjøen. Mens andre rett og slett er rare og vanskelige å tolke. Det er litt av ei eventyrkiste vi graver i nå, skal jeg si deg. 

En stor glede

For Elin har åpenbaringen av hemmeligheten vært en stor glede.

– For meg er det en styrkeå være både norsk og samisk. Jeg er ikke det ene eller det andre. Begge deler er en like stor del av min identitet, slår hun fast.
– Og når folk spør meg om hvor mange prosent samisk blod jeg har i årene, eller sier at jeg må jo velge hva jeg egentlig er, svarer jeg: Er du mor eller datter? Vi må ikke velge. Det er poenget. 

– Ennå kan en se bitterhet over fornorskingspolitikken og sterke politiske motsetninger mellom samiske og norske interesser. Hva tenker du om det?

– Konflikter og uenigheter er det over alt, også i norsk kultur. Jeg er opptatt av at en ikke skal gjøre opp for gammel urett ved å gjøre ny urett, konstaterer hun lunt, men bestemt. – Det er noe med det å klare å gå videre.

– Ofrer du fremdeles til stalloen, når du kjører forbi? 

– Nei, jeg ofrer ikke til stalloen. Han tar ikke Vipps. 

Elins mor har godkjent at Elin forteller familiens historie.