Familiehytta skapte familieproblemer
Et vellykket generasjonsskifte på hytta er langt fra en selvfølge når sterke følelser, tradisjoner og ulike forventninger skaper utfordringer. Familien følte at familiehytta var et museum der morfar bestemte alt. Det endte med at datter og svigersønn kjøpte sin egen hytte.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
I månedens jusartikkel (se side 90) skriver jeg om en familie som har gjennomført et vellykket generasjonsskifte på hytta. Det er ikke alle forunt. Her kommer historien om en annen familie jeg var i kontakt med for noen år siden. De var privilegerte og alt lå egentlig til rette for gode løsninger – men helt enkelt var det ikke.
Marte og Arnt var et ektepar i 70-årene. De har sønnen Marcus og datteren Mia. Marte og Arnt hadde god økonomi, leilighet i byen og penger i banken. Arnts slekt kom fra Sørlandet. I familien var det også to virkelig flotte Sørlandseiendommer. Den ene hadde Arnt arvet etter sine foreldre. Den andre arvet sønnen Marcus direkte etter sin fars barnløse gamle tante.
Familien var enige om at Mia skulle arve sin fars sørlandshus. De var også enige om at det huset Mia arvet etter sin far ikke skulle regnes inn i arveoppgjøret mellom Marcus og Mia. Når Marte og Arnt var borte skulle Marcus og Mia sitte igjen med hvert sitt sørlandshus – og dele foreldrenes øvrige verdier 50/50. De valgte å se bort fra det faktum at Marcus ikke arvet sitt hus fra sine foreldre. Løsningen ble etablert ved gavebrev og testament.
Arnt var svært interessert i slekten, lokalhistorie, kystkultur og gamle trehus. Hans eiendom var nesten som et museum. Han var en pirk – og ville ha det meste på sin måte.
Mia fikk familie og ferierte i huset med mann og barn. Men det var helt klart at Arnt bestemte – og han slapp ikke taket. Årene gikk. Arnt var seig, holdt koken og ble ikke mer fleksibel med årene. Det ble mindre og mindre hyggelig å være på besøk hos «mormor og morfar på Sørlandet».
Mias ektemann var en sindig og reflektert mann – men til slutt var det han som kastet kortene. Han ville ikke lenger fortsette å bruke feriene sine på besøk i svigerfars museum. Han hadde passert 50 år, hadde god økonomi og arv i sikte etter sine gamle foreldre. Han ville ha et eget sted som han kunne bygge opp og bruke slik han ønsket. Dette ble svært vanskelig for Mia. Arnt ble fornærmet og raslet med sablene. Hvis Mia og familien ikke kunne – eller ville – ta seg av sørlandshuset var det kanskje ikke riktig at Mia arvet det?
Det løste seg greit. Mia og ektefellen kjøpte seg en moderne hytte ikke langt unna Arnts hus. De hadde sin base der om sommeren – men var også mye på besøk hos «mormor og morfar». Da Arnt ble enkemann, var han helt avhengig av Mia og svigersønnen for å komme seg til og fra Sørlandet. Han trengte også hjelp med huset. Mia overtok gradvis ansvaret og kontrollen over huset – og pendlet mellom sin hytte og fars hus.
Da jeg snakket med dem for noen år siden var Arnt ganske redusert rent fysisk – men klar i tanken. Jeg nevnte at arveavgiften kunne komme tilbake og ba ham vurdere å overføre huset til Mia. Men det var helt uaktuelt. Han skulle eie huset til sin død!
