Damene i førersetet

– Etter niårig grunnskole valgte jeg å gå på handelsskole. Så var det rett ut i arbeidslivet. Jeg jobbet med regnskap i ulike private firmaer. Men da jeg nærmet meg midten av 60-årene, og hadde holdt på med dette siden 1972, kjente jeg at det buttet litt imot. Jeg var nok litt lei.  Samtidig må du stadig forholde deg til nye regler og nye lover. Så da sa min mann: «Du kan jo prøve bybanen, for de trenger visst folk.» Jeg vet ikke hvor han fikk den ideen fra, men han er jo en ivrig modelljernbanebygger. Så det var kanskje forklaringen, ler Anne-May Revne. 

– Som ung ville jeg inn i politiet. Men en skjev hornhinne stoppet den karrieren. Etter sekretærskolen jobbet jeg mye på kontor, blant annet i et finansieringsselskap. Senere i yrkeskarrieren var jeg ansatt i Aker Solutions der jeg arbeidet mye med booking av offshore-turer. Så ble det tøffere tider innen oljebransjen. Det var nedbemanning og de med kortest ansiennitet måtte gå først. Jeg var en av dem, 57 år gammel og uten jobb. En kollega av meg, som var i samme situasjon, søkte jobb hos bybanen. Så da ble jeg inspirert til å gjøre det samme, smiler May Kristin Birkeland. 

Et nåløye

Bybanens vogntog har plass til 280 personer, og veier rundt 70 tonn. Det sier seg selv at det er et stort ansvar å sørge for at alt går etter planen, og at alle kommer trygt fram til dit de skal. Derfor må arbeidsgiver Tide sørge for at de som sitter i førerhuset, har både kunnskap og personlige egenskaper som gjør at de også kan mestre ulike kritiske situasjoner som kan oppstå.

– Det var en grundig og til tider krevende opplæring. Jeg husker godt den arbeidspsykologiske testen som vi måtte gjennomføre. Da var jeg sliten, men det gikk jo bra, minnes May Kristin.

– Det er tre måneder med opplæring der det er fokus på både teori og praksis, inkludert brannøvelser og førstehjelp. Du må bestå flere delprøver for å kunne gå videre i opplæringen. Så er det selvsagt masse øvelseskjøring før de slipper deg ut i trafikken. Jeg husker den første turen på øvelsesbanen, der noen ropte: «Hvordan stopper vi dette toget?», humrer Anne-May.

– Hva er mest krevende ved denne jobben?

– Noen tror visst at vi bare sitter der og at alt går automatisk. Sånn er det ikke. Du må være konsentrert hele tiden, følge med i trafikkbildet og forholde deg til signalene. Så styrer du hastigheten, og tilpasser den inn og ut fra holdeplasser. Noen passasjerer bruker lengre tid på å komme seg på eller av. Du må ha full oversikt hele tiden, fastslår May Kristin Birkeland.

– Det er kryssende biltrafikk på bybanesporet flere steder. Da må du være oppmerksom. Det samme gjelder selvsagt syklister og andre på hjul, og ikke minst gående. I dag er det jo sånn at mange går med ørepropper. De er i «sin egen boble». Andre har nesen sin i mobiltelefonen. Felles for dem er at de tidvis ikke følger godt nok med på trafikken rundt dem, sukker Anne-May Revne.  

Bybaneførerne må også vise at de både følger med og kan utføre alle oppgavene som hører til jobben. Hvert tredje år må de opp til test for å få fornyet sertifikatet som førere av bybanen.

Fire over 70

Bybanen i Bergen ble høytidelig åpnet i 2010. Nå har den to linjer – en som kjører mellom sentrum og Bergen lufthavn, og en som tar deg til og fra Fyllingsdalen. I 2024 var det hele 25,8 millioner påstigninger, noe som gjør den helt sentral når det gjelder passasjertrafikk i landets nest største by.

Det har vært flere ulykker i løpet av de første 15 årene med kollisjoner der biler har havnet i bybanesporet på feil sted eller tidspunkt. Noen tragiske dødsulykker har det også vært når passasjerer har beveget seg ut i sporet.

Anne-May har sluppet unna kollisjoner og ulykker. May Kristin fikk en vond opplevelse da hun ankom en holdeplass der det nettopp hadde vært en ulykke med tragisk utfall.

– Heldigvis er det ikke ofte det skjer og noen utbedringer har også hindret flere ulykker, sier de to.

– Arbeidsdagene er generelt veldig trivelige og vi har et godt miljø. Vi er fire som er over 70, så aldersdiskriminering er ikke et tema. Vi kan også stå i jobben til vi er 72 år, sier Anne-May.

– Hvor lenge blir du?

– Jeg arbeider i en 50 prosent stilling nå og fyller 71 til sommeren. Så vi får se. Det er mulig jeg gir meg da.

– Jeg jobber 65 prosent og er jo bare 67 år, så jeg har ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skal være her. Det blir vel til at jeg tar ett år om gangen nå. Det er jo kjekt med den ekstra inntekten, vet du, smiler May Kristin, og legger til:

– Mange snakker om viktigheten av å bruke både kropp og hode når du blir eldre. Både Anne-May og jeg tok en utdannelse i godt voksen alder. Vi måtte lære et helt nytt yrke. Og når vi sitter i førerhuset, skal vi være skjerpet hele tiden. Det må være bra, mener jeg.

– Jeg er veldig glad for valget jeg tok som 64-åring, for jeg var klar for noe nytt. Det hadde blitt for kjedelig da å bare være hjemme, slår Anne-May Revne fast. 

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2026. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no