Kan man være 100 % seg selv med andre?

Og så diskuterte vi hva utsagnet betød, eller hva hun som sa det mente. «Å være seg selv fullt og helt vil vel være utålelig for alle andre. Å forvente at noen skal akseptere deg uten motstand høres ut som en umulig oppgave å pålegge en kjæreste. Det høres ikke sunt ut heller. Og det fordrer selvfølgelig at den andre også skal være seg selv 100 %. Da må begge være ekstremt tolerante personer. Eller den ene må være fullstendig dominerende, og da kan det jo umulig bli et levelig forhold.» Sa jeg.

«Jammen jeg kan jo være meg selv 100 % uten at jeg forventer at du vil akseptere eller like det jeg gjør eller mener», sa TV. «Sånn har vi det jo.» «Så da kan ikke jeg mene at du skal ta deg sammen, eller slutte å gjøre noe jeg ikke liker? Mener du at jeg skal reagere på det og lage en konflikt? For hvis ikke jeg reagerte, måtte jeg bare bite tennene sammen eller trekke meg unna. Og da har jo du en slags rett til å plage meg.» «Nei – jeg tenker jo at man må ta hensyn. Til en viss grad. Men man må jo tåle den andre som den den er. Jeg tåler jo ting jeg ikke liker at du gjør. Og det er jo irriterende at du er irriterende.» «OK da. Men da mener du egentlig at man må føle seg trygg på den andre. At selv om man irriterer hverandre så er det en forståelse eller enighet mellom oss om at vi stoler på at det er rom for særheter eller uvaner. At det er romslig, liksom? Og at det er ok å krangle.»

Vi snakker om dette når vi er ute og går. Vi ser gutter som jogger, jenter i gjeng som skravler, unge familier i rotete formasjon med hund, og ektepar i ulik alder. Alle har vel forventninger om å bli akseptert, sett og elsket. Jeg tror de fleste har lyst til å være den eneste for en annen. Være den utvalgte. Når det skjer, føler man seg lykkelig. Å være den som er den nærmeste. 

Men så snakker vi om hvorfor så mange ikke finner en kjæreste, eller hvorfor de slutter å være den ene for hverandre.

«Det blir jo umulig å finne en partner hvis du ikke tør å satse», sier TV. «Du kan ikke hake av på en liste for å finne ut om det sier klikk. Du må jo kjenne at her er det noe som svinger! Du kjenner det ganske fort. Det tenner noe i deg.» «Ja, jeg tror man må stole på instinktet. Så får man heller justere det, da. Men jeg vet at jeg visste noe om deg som jeg likte før jeg traff deg. Jeg visste at du var morsom. Det er jeg svak for. Og det tror jeg har ligget i meg som en viktig ting helt fra jeg var liten. Jeg hadde en onkel som var veldig morsom og kreativ. Han spilte trommer og sang og tegnet og gjorde rare ting som jeg lo av. Og så visste jeg at du studerte medisin, og siden faren min var lege kjentes det som å hake av på en liste, på en måte. Resten var ren impulsivitet!»

Vi går og fortsetter å se på folk. Hvor mange av dem har det bra? Er fornøyde? Er de forvirret av sosiale medier og tror de må være som influenserne de følger på TikTok? Gir kjærestene hverandre oppmerksomhet? Utfordrer de hverandre og oppdager spennende ting hos den andre? Er de gamle ekteparene fremdeles nysgjerrige på hverandre? Tenker de nye tanker? Prioriterer de unge familiene riktig? Tenker de på at når de er 50 år, når barna deres har flyttet hjemmefra, har de fremdeles kanskje mer enn 30 år igjen å leve? Og da skal de høste det de har sådd i småbarnstiden, både når det gjelder rykte og gevinst. Å leve i nået betyr egentlig mye mer enn å nyte øyeblikket. Det betyr å være bevisst på hva som skjer her og nå. Og ta valg. Så alle valg, alt fra å velge kjæreste til å oppdra barn, er livsvalg som får konsekvenser. Men man må stå i det. Valg er forpliktende.

Turen vi har gått ender på en kaffebar. Etterpå skal vi hjem og så skal en av oss lage god middag. For en av oss liker ikke at man går oppi hverandre når man lager mat. Det kan det bli sterk irritasjon av.