Norske vinternomader i bobil

– Jeg har i alle fall sovet flere netter i bilen enn i hus, ler Svein. De bestemte seg for å si opp de godt betalte jobbene sine i 2014 og har ikke sett seg tilbake. Somrene tilbringer de stort sett i Norge, og da hender det at Svein jobber som bussjåfør, men hver vinter er det enten sørover i Europa med bobilen eller de pakker sekken og drar til en annen verdensdel.

Ekteparet Høvik er ikke alene. Under koronaen i 2020 merket Norsk Bobil og Caravan Club at vinternomadene var flere enn de hadde trodd. 

– Plutselig var det mange nordmenn som ringte oss fra ulike steder i Europa og var urolige for stengte grenser og tanken på at de ikke fikk komme tilbake til Norge, forteller daglig leder Anita Hokholt Engh. 

Organisasjonen har ikke noen eksakte tall på hvor mange bobileiende nordmenn som tilbringer vinteren utenlands. 

– Det norske regelverket tillater jo ikke at man bor i en campingenhet uten fast adresse, og reiseforsikringene kan gjøre det vanskelig å være ute av landet mer enn et halvt år av gangen, så dermed er det ikke så enkelt å få en oversikt over dette, sier Hokholt Engh, men at det blir mer og mer vanlig er hun sikker på.

Bobillivet er fritt

Svein og Gleusa var sannsynligvis i forkant av trenden. Svein har eid bobil i mange år, også før han traff kona i 2008. Han er blant dem som gjerne bygger selv. 

– Jeg kjøpte en gammel hestevogn som jeg bygde om til bobil, forteller han. Den veide nesten ti tonn, så det ble for tungt å kjøre rundt i. Bilen de kjører nå er en relativt ny, helintegrert LMC. Svein har installert solceller på taket, satt inn større gasstank og sørget for å øke batterikapasiteten slik at de kan fricampe. Dermed kan de reise billig, for de er slett ikke avhengige av å stå på betalte campingplasser. Når vi treffer dem står de på en gratis parkeringsplass i Cortes de la Frontera, sør i Spania, med tilgang til vann og mulighet til å tømme både toalett og gråvannstank.

Siden Svein har ansvaret for alt det utvendige, blir det naturlig at Gleusa sørger for innsiden av bilen, selv om husarbeid er nokså nytt for henne. Før bodde hun i São Paulo og jobbet dag og natt som infeksjonslege på Universitetssykehuset der. Hushjelpen tok seg av huset. 

– I begynnelsen, i campingbilen, var det Svein som lagde maten, men han lagde bare pasta, så da overtok jeg, ler hun. Nå kan hun lage hva det skal være av mat i bobilen – uten problemer. På den knøttlille kjøkkenbenken har hun til og med laget juleribbe i en såkalt Omnia, en liten ovn du kan ha på gassblusset. Gleusa mener at maten hennes er like god som på femstjernes-restaurant. 

– Vi spiser bare på ekte restaurant når vi er interessert i å bli kjent med maten på det stedet vi er.

Det beste med bobil er at en får se så mye mer enn europeiske storbyer. Gleusa husker hvordan hun som lege var på en ti dagers forskningskonferanse i Paris, og egentlig hadde ønsket å få oppleve landsbygda i Frankrike. 

– Og så, første gang vi reiste sammen i campingbil, gikk ønsket i oppfyllelse! Vi reiste til Provence i Sør-Frankrike, fra småby til småby, smiler hun lykkelig. 

– Frankrike er jo så flott for bobiler. Der er det gratis parkering med mulighet for strøm, vann og tømming nesten overalt, og de franske vingårdene har i mange år hatt tilbud om en ordning som heter France Passion, der du kan parkere gratis en natt eller to, sier Svein. 

Gleusa framhever friheten bobilen gir. 

– Når man reiser med campingbil kan man velge om man vil spise ute, og man trenger ikke finne nye steder å sove hele tiden.

I stort og godt selskap

I 2023 var det ifølge Opplysningsrådet for veitrafikken hele 50.396 norskregistrerte bobiler på veien i vinterhalvåret. Hvor mange av disse som kjører på sør-europeiske veier og ikke på norske, er det ingen som vet, men at Svein og Gleusa er i stort og godt selskap, kan Bjarne Knudsen hos Ferda Trondheim forsikre. Han har solgt bobiler i ni år og har merket seg en stabil økning i antall bobileiere, og særlig pensjonister, som legger ut på europatur vinterstid. 

– De kommer innom og viser oss bilder fra hvor de har vært og forteller historier, ler han. 

Før var det bare en drøm for mange, nå er det flere som tør å kjøre av gårde. Det blir jo tryggere jo flere det er som har gjort det før dem. De kan få råd av hverandre, eller kjøre ei strekning sammen, det gjør at reisen føles trygg.

Ekteparet Høvik er kanskje tøffere enn sekstiåringer flest, men de begynte jo også nomadelivet da de var yngre. Gleusa forteller at for ti år siden, kunne de stå nesten hvor som helst i Portugal, selv på strendene. 

– Ja, vi sto jo faktisk noen steder med forhjulene i sanden, vet du, for det var fritt overalt den gangen, sier Svein. 

De har merket at det er flere europeere som kjører bobil nå enn tidligere og at regelverket i hvert enkelt land blir strengere på grunn av mengden biler. Det legger likevel ikke de store begrensningene på dem. Svein og Gleusa liker å være på veien, og står sjelden mer enn tre-fire dager på hvert sted. Årets rekord er ni dager sammenhengende i Salir i Portugal.

Bjarne Knudsen mener at ekteparet Høviks reisemønster ikke skiller seg markant fra flertallet, selv om det nok er vanligere å stå på betalt camping og gjerne mer enn en uke. 

– De fleste tar med seg opplevelser på veien nedover, og de er mye i bevegelse. Kanskje har de funnet noen favorittsteder, og står to-tre uker på ett sted, men så kjører de videre, sier bobilselgeren. Det er kun et fåtall av bobileierne han snakker med som kjører ned til en fast parkeringsplass og står lenge på samme sted. 

Foretrekker campingplasser

Anne Valle og Arnfinn Bøe, et annet par som tilbringer vinteren i Spania, tilhører denne andre enden av spekteret. I motsetning til Svein og Gleusa foretrekker de campingplasser og kan gjerne stå en måned av gangen. 

– Livet i bobil er helt topp! Akkurat nå står vi i Santa Pola. Vi sto her første gang i november, og likte oss så godt at vi bestilte plass i januar og februar også, forteller Anne. 

Hun og mannen har eid bobil i over 20 år og har reist mye, men i år er første gang de overvintrer. 

– Mannen min ble pensjonert i september, og da reiste vi av gårde to dager etter. Vi har snakket om dette i mange år: Å bruke bobilen til å komme oss vekk fra is og glatte forhold hjemme. Og her i Spania er det jo veldig stabilt og godt vær om vinteren, selv i januar og februar.

Mørke, glatte Norge

Vinterværet i Norge er et tema for Høvikene også. 

– Jeg er veldig glad i Norge og liker landet godt, men vinteren er en av grunnene til at vi reiser så mye. Svein liker ikke vinteren! sier Gleusa med ettertrykk. Svein nikker bekreftende. 

Bjørn Bjorvatn, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen, kan bekrefte at 5-10 prosent av befolkningen plages av depressive symptomer om vinteren, og at det muligens er dobbelt så mange som har lettere symptomer av samme karakter. 

– Jeg tror det er rundt tjue prosent som blir vintertunge i Norge, og fem prosent som får vinterdepresjon. Jeg er ikke blant de fem, men jeg er definitivt blant de tjue. Jeg blir veldig tung om vinteren.

– Det er selvsagt lurt å dra sørover om en har anledning til det. Det er godt for søvn, humør og mye annet. Men det holder ofte med 1-2 uker, i alle fall hvis vi snakker om vinterdepresjon, sier han.

Flertallet av kundene til bobilselger Bjarne Knudsen reiser sørover nettopp for å unngå mørket og kulda, selv om det nok er et mindretall som gjør det på grunn av depresjon. 

– Vinteren er tøffere når en blir eldre. Og da frister varmen der du kan gå lettkledd og være mer ute. Det er godt for helsen. En ser jo lysere på livet når det er sol, og man treffer mer folk når man er på reise, påpeker Knudsen. 

Anita Hokholt Engh fra Norsk Bobil og Caravan Club er skjønt enig: 

– Klart det er bra for folks helse å bo i bobil eller campingvogn om vinteren! Alternativet er jo at man går rundt på stive bein og er livredd for å ramle på isen her hjemme.

Gleusa kan skrive under på at det glatte føret i Norge er skummelt. 

– Det er ikke et stort problem med kulde for meg, temperaturen passer meg bra, men jeg er veldig redd for å falle, innrømmer hun. 

– Hun har ikke den bevegelsesrefleksen vi nordmenn har i det hele tatt, ler Svein og ser omsorgsfullt på henne. Hun smiler tilbake. 

– Jeg bruker brodder og alt, men liker det ikke, sier hun og minnes et år de bodde i Hønefoss, og kom tilbake fra Brasil til minus 25 grader. Huset var iskaldt, så de bestemte seg for å sette på varmen og gå ut og spise en kebab mens de ventet på at temperaturen skulle bli mer levelig. De parkerte bilen like ved inngangen, og likevel klarte hun å falle hele tre ganger på de få meterne bort til døra. Gleusa avslutter med store håndbevegelser og dramatikk: 

– Jeg begynte å gråte og sa: «Jeg kan ikke! Jeg kan ikke bo i Norge! Jeg kan jo ikke gå!»

Aktiviteter på tur

Somrene i Norge, derimot, vil ikke ekteparet Høvik bytte ut. 

– Det er deilig å reise i Norge med campingbil. Særlig i Nord-Norge, understreker Gleusa. 

Svein beskriver hvordan de opplevde sommeren i Vesterålen året før da solen skinte hver eneste dag. 

– Det var helt eventyrlig! På vei opp sto vi parkert på en nedlagt hurtigbåthavn, en halvtime fra Svolvær, med Vesterålen på motsatt side. Vi klarte ikke å legge oss, for det var noen niser ute i bukta der, som drev og hoppet og lagde show for oss. Og når vi endelig var kommet i seng, så ble vi vekket halv tre av et salig bråk av måker, og der sto hele sjøen og kokte av makrell, forteller han. De hadde med fiskestanga så de begynte å kaste ut og hale inn lass på lass med makrell. 

Til slutt måtte de stoppe fordi de innså at de ikke kom til å kunne spise så mye. 

– Det gikk mye fortere å fiske makrellen enn å gå i frysedisken på Rema og hente den ut!

De to fricamper uansett hvor de er, og de pleier å ha sykler med seg for å komme rundt. 

– I år har vi av en eller annen grunn ikke fått med oss syklene. Det har vi fått angre på, for der vi har vært nå, i Algarve, hadde det vært nydelig å sykle, med masse sykkelstier og masse rolige veier ute på landet, sier Svein. 

Han har følt på savnet etter gitaren også. 

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke tok med verken den eller ukulelen, sier han oppgitt. 

Etter hvert ble savnet etter gitaren så stort at han kjøpte seg piano. Gleusa finner det fram inne på soverommet og Svein bretter det ut på bordet, slik at vi skal få se og høre. 

– Et full-size, 88-tasters piano. Det har ikke helt Yamaha-kvalitet, men det er en viss motstand i tangentene, og det er moro å spille uansett.

Gleusa er ikke like musikalsk som ektemannen. Hun brenner mer for fotografiet. 

– Jeg tok et fotokurs før jeg kom til Norge. Først og fremst for å roe ned tempoet, for når jeg tar bilder, legger jeg merke til så mange små ting, forteller hun. 

Det er hennes ansvar å dokumentere turene deres. Siden 2014 har de fylt fem dagbøker med bilder og notater. Nå har Gleusa også begynt på en fortelling som hun kaller «Nossa história através das viagens» (Livet vårt gjennom reiser). 

– Reising var grunnen til at vi en gang begynte å snakke sammen og det er det som fortsatt binder oss sammen. Jeg får hjelp av Svein med detaljene. Jeg husker hvem vi ble kjent med og hva vi gjorde. Han husker datoer og sånn, ler hun. 

– Ja, jeg er litt nerd. Jeg husker drivstoffpriser og hvor langt vi kjørte. Hun husker følelser, solnedganger og farger.

Trives godt for seg selv

Uansett hvem man spør, er det umulig å få et nøyaktig tall på hvor mange norske bobiler som reiser sørover på vinteren. Kanskje en av grunnene er at mange nordmenn ikke liker så godt å reise i flokk? Begge parene vi har snakket med, både Høvikene og ekteparet Valle Bøe treffer mange svensker og dansker, men få nordmenn. Samtidig antyder Facebook-grupper som «Vi som reiser i Europa med bobil» (med over 12.000 medlemmer) eller «Bobil og Caravan i Spania» (med 3200 medlemmer) at de burde truffet flere. 

– Nå er jo vi vest i Spania. Lenger østover er det veldig mange nordmenn, mener Svein. Det kan virke som en stor gruppe holder til på Costa del Sol. 

Da Høvikene reiste rundt på Sicilia for noen år siden traff de et annet norsk par som de var sammen med noen dager, men ellers har Svein og Gleusa kun truffet en 70-årig nordmann som bor fast i en gammel varebil i Pomarão, rett ved grenselva til Spania. 

– Han sier han sparer halvparten av pensjonen på å bo i Portugal om vinteren. Han har gjort det i mange år, forteller Svein. Han og Gleusa opplever det uansett som mer spennende å snakke med folk som bor der de er på besøk.

Anne og Arnfinn er også glade for å komme i kontakt med andre nasjonaliteter. 

– I november sto vi sammen med noen svensker, og nå har vi noen belgiere til nabo på den ene siden og noen finner på den andre. Vi treffer folk fra hele Europa, egentlig, men vi trives også veldig godt i vårt eget selskap, vi to, slår Anne fast. Der er de helt på linje med ekteparet Høvik. 

– For å sitere country-sangeren Ricky Skaggs, sier Svein med et skeivt smil til Gleusa: – «Home is whereever you are.»

Hverdag på tolv kvadratmeter

Det er heller ikke mulig å si hva som er den typiske bobilnomade. Bjarne Knudsen ved Ferda i Trondheim forteller at de kommer i mange ulike varianter. 

– Det er ikke én type bil som peker seg ut: Det siste paret som var innom kjørte en liten bybobil, men det er de som kjører store tre-akslinger, også, og det er like mange delintegrerte som helintegrerte biler. Mens noen reiser bort i kun fem-seks uker, drar andre av gårde i oktober – kanskje tar de flyet opp og ned til Norge rundt jul – og så er det hjem med bilen i april. Det er mange ulike løsninger, sier Knudsen.

Noen felles utfordringer må det likevel være når man drar på tur i et hus på tolv kvadratmeter. Hvordan unngår man å gå hverandre på nervene når man bor så trangt? Svein og Gleusa har heldigvis to rom i bilen, for de har en dør de kan lukke inn til soverommet. 

– Jeg husker at Gleusa sa noen ganger med den forrige bilen at hun ønsket seg dør, for da kunne hun ha et sted å være sur. Og det har hun nå. Det er vel snakk om å gi hverandre litt egentid, og når vi reiser sørover er det jo greit, for da er det alltid et sted å sitte ute.

Kanskje er det også noen felles gleder ved å ha med seg huset hvor enn man drar? Svein og Gleusa framhever hvor mye mer praktisk det er å reise med bobilen enn andre framkomstmidler. Selv om de drar rundt i verden med både fly, båt, tog, buss og sykkel, foretrekker de bobilen. Den gir en fantastisk kombinasjon av frihet og trygghet. Dette er en gjenganger blant bobilbeboerne. Anne Valle formulerer det slik: 

– Jeg har veldig dårlig sovehjerte, så når jeg skifter seng og bor på hotell og sånt, da funker det dårlig, men i bobil har jeg min egen seng hele veien, og da går jo alt greit.