Berit og Ove ble sammen på biltur

Det var en gang en liten jente som het Berit. Hun vokste opp i Malvik i Trøndelag og var nummer to av seks søsken. Faren hennes, Kristen Kvello, var aktiv skiløper og skitrener og vant i sin tid flere NM-titler. Når det var helg, var familien på tur.

– Det var sånn det var, smiler Berit Aunli (69), da vi møter henne og ektemannen Ove (69) på Hotell Koselig Hemne på Kyrksæterøra. 

– Det var søndagstur hver helg, sommer og vinter. Men det var en del bilturer også. Tur var greia når det var helg. Vi ble vant til å være på farten. 

Med tiden skulle faren Kristen bli trener for skilandslaget. Og datteren Berit var av den aktive sorten.

– Naboen vår, Sverre Stensheim, og pappa trente ofte sammen, og jeg var med. Sverre betydde veldig mye for meg da jeg vokste opp. Uten ham vet jeg ikke om jeg hadde satset på ski. Han vant i sin tid flere femmil-gull i Holmenkollen og fikk gode plasseringer i internasjonale renn. Sverre var et forbilde, samtidig som han var den gode, trygge naboen, som jeg likte å være sammen med.

Berit drev både med piano og dans, og hun var med faren på skitreninger i Trondheim. Kristen var trener for mosjonister i Gråkallen, og dro opp til Bymarka jevnt og trutt hver vinter. Flere av karene som trente sammen hadde med ungene sine, og Berit var også med.

HELDIG MED SKIENE

– Det var artig å bli kjent med de andre, slår hun fast. – Jeg var vel elleve-tolv år på den tida, og vi ble en gjeng som trivdes sammen. Det var mer det sosiale samværet med de andre og gleden over skileiken, som fikk meg til å melde meg inn i skiklubben Strindheim, enn ambisjonene.  

– Det var gøy å gå på ski, naturligvis. Men jeg drømte ikke om å bli skikkelig god. At jeg skulle konkurrere internasjonalt, for eksempel, streifet aldri tankene mine. 

Berit likte også musikk, og hadde drevet aktivt med dans, men etter hvert ble det for mye å holde på med. Døgnet hadde bare 24 timer.

– Jeg fant ut jeg måtte legge musikken på hylla. Tenkte kanskje jeg kunne ta det opp senere. Men det har det ennå ikke blitt, ler 69-åringen. 

– Hvem vet. Kanskje kan det bli en gang. 

Jenta ble med på noen skirenn, hovedsakelig rundt om i Trøndelag, og gjorde det ganske bra. 

– Da jeg var 13 år, ble jeg med på mitt første hovedlandsrenn. Det var spennende å konkurrere med de beste ungdommene i landet. Jeg fikk en fjerdeplass, noe som var langt over forventning. Jeg husker det var vanskelig føre. Jeg var nok heldig med skiene, hadde en god smører. 

KULAKOVA SATTE NIVÅET

Berit forteller at hun var over 20 da hun skjønte at hun kunne nå et virkelig høyt nivå. 

– Under OL i Innsbruck i 1976, startet russiske Galina Kulakova halvminuttet bak meg på 10-kilometeren, men nådde meg raskt igjen. Jeg prøvde å henge på henne, men hadde ikke en sjanse. I en lang oppoverbakke på slutten var jeg så sliten at jeg gikk fiskebein opp. Det var en skikkelig ekkel opplevelse. Jeg skjønte at jeg måtte hjem og trene. 

Da hun kom hjem, la hun en plan. Både en korttidsplan og en langtidsplan. Malvik-jentas treningsmengde økte betraktelig.

– Jeg trente masse kondisjon, og også en del styrke. Og etter hvert kom resultatene. Landslagstrener Idar Dahl betydde mye for meg i denne perioden. Han støttet opp, og hadde tro på meg. 

Ove Aunli, Berits ektemann gjennom 45 år, husker godt hvordan han klarte å kapre Berit Kvello. Året var 1978.

– Vi hadde vært på et skirenn på Lillehammer og skulle nordover etterpå. Jeg tilbød henne skyss, og slik hadde det seg at vi fikk hele bilturen opp Gudbrandsdalen og hjem mot Trøndelag alene. Da vi kom fram, var vi et par. 

– Ja, siden har vi vært sammen, ler Berit. – Ikke lenge etter dette kom Ove kjørende med bil og henger til gårdsplassen vår i Malvik. Den dagen fortalte jeg pappa at jeg skulle flytte til Hemne. Han tok det med fatning, husker jeg. 

SKI-VM I OSLO 

Ski var den store interessen for paret. Berit fikk en 5. og to 6. plasser i VM i -78. I 1979 giftet paret seg, og Berit gjennomgikk en abort, noe som ble dramatisk. 

– Etter hvert ble jeg i tvil om jeg ville fortsette på ski. Jeg hadde også en drøm om å studere musikk. Venninner av meg hadde begynt å studere, og jeg følte på at jeg ikke kunne være noe dårligere, sier Berit, som meldte seg opp som universitetsstudent i fagene pedagogikk, forberedende og historie. 

– Jeg var tidlig oppe for å rekke alt, treningen var jo topp prioritet, og så kom studiene som nummer to. Jeg fulgte en klar treningsplan, og drev blant annet med løping, rulleski, styrketrening og spensthopp. Det var travelt! 

Under OL i Lake Placid i 1980 fikk Berit en 12. og en 13. plass.

– Jeg ble syk før OL, og det preget mesterskapet for min del. Sånn er det i skisporten. Sykdom på et ugunstig tidspunkt kan ødelegge mye.

Så var det Norges tur. Oslo skulle arrangere ski-VM i 1982. Berit hadde tenkt på å legge opp, men fant ut at hun ville satse. 

– Jeg trente mye sammen med Ove og gutta før dette, og formen ble virkelig bra. 

Det skulle virkelig gå Berits vei i dette mesterskapet. Hun tok gull på 5- og 10-kilometeren, sølv på 20-kilometeren og stafettgull, sammen med Inger Helene Nybråten, Anette Bøe og Brit Pettersen. 

Berit husker spesielt følelsen da hun gikk over målstreken på 10-kilometeren.

– Det ble en sluttspurt, og jeg trodde nesten ikke det jeg så. Da navnet mitt sto først, fikk jeg en fantastisk følelse!

Etter dette, var kjendisstatusen et faktum. En status som den i utgangspunktet beskjedne trønderjenta måtte bruke tid på å venne seg til. 

MEDIEYNDLINGER

I samme mesterskap sto Ove midt i dramaet da Brå brakk staven på stafetten. Han gikk andreetappen, og sendte Pål Gunnar Mikkelsplass ut nesten halvminuttet før svensken Jan Ottoson.

– Mikkelsplass var uheldig og falt på sin etappe, og det ble litt av et drama da Oddvar (Brå) skulle avgjøre det hele på sisteetappen, forteller Ove. – Han gikk ut rundt 12 sekunder bak russiske Aleksander Zavjalov, stavbrekket var jo dramatisk, og det var kaos etter målgangen. Oddvar og Zavjalov gikk jo over målstreken omtrent likt. Det tok mange timer før FIS avgjorde at gullet skulle deles mellom Norge og Sovjetunionen. 

Året etter dette ble Berit og Ove lykkelige foreldre til Odd Kristen. Ti år senere fikk de sønn nummer to, Lars Ove. 

– Da vi fikk Odd Kristen, tenkte jeg seriøst på å legge opp igjen, sier Berit. – Å ha en baby samtidig som du skulle drive toppidrett, var en ekstremt vanskelig balansegang. Men de andre skijentene drev og sendte meg postkort fra alle de stedene de reiste på løp, og jeg følte sterkt på at jeg måtte tilbake til skisporten. 

Og slik ble det. Paret hadde med Odd Kristen på renn rundt om i Europa.

– Ove og jeg begynte jo å bli et ganske kjent skipar da, forteller Berit. – Journalister og fotografer var etter oss, og jeg måtte si mye nei til media, for å få tid til både å være mamma og å trene. Jeg fikk nok ord på meg for å være sur og utilgjengelig, noe som ikke var særlig artig. Det var en episode der vi oppdaget en ganske kjent, norsk journalist med kamera bak hekken der vi bodde. Han drev og tok bilder av oss, i det skjulte. Slike ting kunne vi plutselig oppleve. 

SMART TAKTIKK

Ove vokste opp på Kyrksæterøra, og bestemte seg tidlig for å satse på ski.  

– Som ung trente jeg mye sammen med en voksen, aktiv skiløper her i Hemne, Odd Spjøtvold. Jeg leste meg opp på hva som måtte til av trening for å bli god på ski, og trente mye.

Ove fikk seg etter hvert arbeid på Falk skofabrikk, og fikk fri til å trene. 

– Jeg vant mange renn og kom inn i den norske skieliten. Det var utrolig artig å nå sine mål, og å være i en sånn gjeng. Ski er en lagidrett, man hjelper hverandre, og konkurrerer mot hverandre. For meg ble det etter hvert en jobb.

I Oves karriere er VM i Seefeld i -85 høydepunktet. Han tok sølv på tremila, bronse på femmila og vant herrestafetten, sammen med Arild Monsen, Pål Gunnar Mikkelsplass og Tor Håkon Holte.

Han gikk sisteetappen, og det var tøffe tak. 

– Jeg kniva med en italiener, og så for meg onkelen min for å mobilisere ekstra, smiler Ove. – Onkel pleide ofte å sitte hjemme i stua i Hemne og se på renn, og nå så jeg for meg hvordan han mobba mamma, med at han Ove ikke hadde det i seg, eller noe i den duren. Jeg hadde også planlagt spurten på forhånd, og visste i hvilken sving jeg kunne ta noen ekstra skøytetak. 

Taktikken til Ove virket, og han kom i mål litt før 

italienske Giuseppe Ploner.

Paret trekker fram mange fantastiske minner, men også noen mindre gode. Ove forteller om den gangen i OL i Sarajevo i 1984, da han ble diska av svigerfar Kristen Kvello. 

– Skøyting var jo kommet inn i sporten på det tidspunktet. Det var ikke lov å skøyte de siste 200 meterne før mål, men jeg hadde en russer ved sida mi 

og var så gira. Svigerfar var såkalt TD, teknisk delegert fra FIS, og skulle påse at alle regler ble fulgt. Da han ga meg beskjeden, var jeg ikke så god å ha med å gjøre etterpå.

Ove forteller at han kan være ganske eksplosiv i temperamentet.

– Det gikk en stav rett etter denne hendelsen. Og det ble litt brøling i smørebua. 

VANT ISBJØRNSKINN

– Vi er litt forskjellige, Ove og jeg, smiler Berit. – Og jeg vet når det er lurt å gå litt stille i gangene. 

Det har vært mange eventyr og reiser underveis for skiparet. På midten av 80-tallet reiste skiløperne opp til Nord-Sverige og var der rundt en måned, for å gå såkalte parkrenn, eller karusellrenn i Sverige og Finland. 

– Dette var en type renn med virkelig flotte premier, smiler Ove. – Vi dro opp med tom henger på bilen, for å få plass til alle premiene. Noen ganger slo vi følge med Oddvar (Brå). En kunne vinne snøskutere, påhengsmotorer, kjøleskap og kassettspillere, blant annet. En gang vant jeg et isbjørnskinn. 

– Jeg vant en ulveskinnspels en gang, og en halv reinskrott, forteller Berit. – Jeg vant til og med en robåt en gang. Men den var for stor til at jeg kunne ta den med hjem. Et blått toalett som Ove vant, ble derimot med til Hemne. Den dassen hadde vi i mange år. Vi erstattet den med en ny for et års tid siden. 

Berit forteller om den gangen hun hadde glemt skiskoene sine på et renn, og lånte et par fra Ove.  

– Jeg snørte godt igjen og lot det stå til. 

Ove husker også en lignende episode. 

–En gang jeg besøkte Oddvar (Brå) på gården hans på Hølonda, skulle vi på treningstur. Vi skulle springe fra Hølonda og til Orkdal og tilbake, en del mil gjennom skogen. 

Ove fant ikke skoene sine, men lånte Oddvar Brå sine. 

– Oddvar har skonummer 45, jeg bruker nummer 42. Treningsturen gikk som planlagt. 

Å VÆRE UTE 

Livet i skisporten har utviklet dem som mennesker. 

– Det kan være svært store oppturer, men også veldig store nedturer i idretten, og det må en lære seg å leve med, sier Ove. 

Berit var ganske beskjeden av seg som ung. Gjennom idretten har hun lært å by mer på seg selv. 

– Jeg fant etter hvert ut at det ikke var så farlig med all oppmerksomheten, sier hun. 

– Og skisporten har jo ført til mye bra for min del!

Ove har i lang tid drevet sportsbutikk på Kyrksæterøra. Berit har jobbet i et revisjonsfirma. Ove ble pensjonist nyttårsaften 2024. Berit har vært det to år allerede. Men de ligger ikke på latsida. Berit driver noen treningsgrupper fra kjelleren i hjemmet, mens Ove kjører buss. Ingen av dem er interessert i å sitte for mye i ro.  

– Jeg er sikker på en ting, sier Berit. – Og det er at det å være utendørs er veldig bra for helsa. Det er undervurdert. 

Paret har to sønner og to barnebarn og en engelsk setter som de er mye på tur med Skiturer blir det ikke så mange av lenger. 

– Livet med Ove har lært meg å sette pris på sjø og båtliv, sier Berit. – Vi har en hytte ute på øya Tustna, og der det er veldig fint å være.

OM Å SKVÆRE OPP

Nå er det over 46 år siden den bilturen nordover fra Lillehammer som skulle forandre livene deres.

– Hva var det du falt for med Berit, Ove?

– Alt. Berit var veldig blid den gangen, og det er hun ennå. Det hender at vi kan ha våre diskusjoner, men vi orker ikke å la det vare lenge. Ingen av oss er store kranglere. Vi blir fort venner igjen.

Og kanskje kan livet sammenlignes med et skirenn? Berit forteller om hvordan hun håndterte dårlige resultater, den gangen hun var aktiv.  

– Har man en nedtur, gjelder det å se bakover og finne ut hva en gjorde galt. Så må en lage en plan for framtida, og legge det som ikke var bra, bak seg. En må gjøre det så fort som mulig. En skal ikke dvele ved det som ikke fungerte.

– For oss har det fungert å skvære opp uoverensstemmelser oss imellom raskt, i stedet for å la det tvære ut, forklarer Ove. – Skisporten har vært utgangspunktet for alt vi har skapt sammen. Jeg er svært glad for at Berit sa ja til å sitte på med meg den gangen!