Vi trenger ekte samtaler
HOS PSYKOLOGEN. Det er selvsagt hyggelig å få tekstmeldinger og «likes» på Facebook. Men det er ved levende kontakt vi skaper ekte nærhet.
Når man har bursdag, synes det som regel best hvis man er på Facebook. Der dukker det opp gratulasjoner fra mennesker jeg ikke nødvendigvis kjenner så godt, men som får varsel fra Facebook om bursdager, og dermed legger de igjen en hilsen. Noen sender også SMS.
Selvsagt er det hyggelig å få slike hilsener, spesielt fra folk jeg ellers ikke har så mye kontakt med. Da er jeg en del av livet deres, og de en del av mitt. Men for meg er slike digitale hilsener hyggeligst når de kommer som en bonus, som tillegg til de nære, gode kontaktene i det virkelige livet, og når vi får dekket behovet for omsorg, nærhet og samhørighet fra andre, levende mennesker utenom nettet. For hva om den hilsenen kommer fra en person du selv synes burde vært mer interessert i deg enn å avspise deg med «bare en Facebook-hilsen»? Eller om de digitale hilsenene er de eneste vi får, eller de utgjør mesteparten av kommunikasjonen vi har med andre? Vel, det kan bli ganske stusslig, og kan bidra til at vi føler oss ensomme – og forsterke følelsen av ikke å være viktig.
Fokus på den gode samtalen
På Verdensdagen for mental helse i 2024 var det fokus på den gode samtalen, og vi ble oppfordret til å ringe hverandre mer. Det er viktig for oss mennesker å føle at vi hører til, at vi betyr noe for andre, og en god samtale kan gi oss den følelsen, minske ensomhet og øke følelsen av lykke. Aller helst bør det skje i levende live og uten distraksjoner. En annen ulempe med sosiale medier som Facebook er at det kan se ut her som om vi har et så mye mer spennende liv enn vi egentlig har. Jeg får selv ofte høre at jeg er så produktiv og ser ut til å leve et så spennende liv. Siden det absolutt ikke føles slik for meg, spør jeg hva som får folk til å tro det. «Det ser sånn ut på Facebook», sier de. Så må jeg inn og sjekke, da, for jeg vet at jeg verken er spesielt produktiv eller spennende. Det hender selvsagt at jeg legger ut en post hvis jeg har en boksignering – og som ikke er så glamorøst som det høres. Ofte sitter vi helt alene og selger nesten ingen bøker og snakker bare med folk som spør etter nærmeste apotek.
En annen ulempe med å følge med på bekjente i sosiale medier er at vi føler vi er oppdaterte på livet deres, og dermed mister vi en grunn til å ta kontakt. Vi må selvsagt også selv ta initiativ. Men det er ikke alltid så lett når vi føler oss uviktige. Eller kanskje vi har forsøkt, men opplevd at den i den andre enden har hatt det travelt, kanskje gjør andre ting mens de snakker med oss (hvor viktig føler du deg da?) eller simpelthen ikke virker så interessert i det du har på hjertet. Vi trenger uansett at noen tar kontakt med oss og viser at «du er så viktig for meg at jeg vil sette av tid til en god prat».
