Marianne elsker å jobbe med barneteater

– Jeg er veldig stolt av det vi fikk til den gangen, og jeg skjønner det kanskje mer og mer ettersom årene går, sier Marianne, som det siste året har vært på veien med barneforestillingen «Molly & Partner» sammen med skuespillerkollega Karoline Gregersen Herlofsen.

Chateau Neuf

Tramteatret oppsto i studentersamfunnet på Blindern i 1976, og året etter hadde de premiere for en fullsatt sal på Chateau Neuf i Oslo. I 1978 skaffet de seg egen turnébuss, og reiste rundt i hele landet med tonnevis av spilleglede. 

– Jeg kan fortsatt huske den følelsen av å «forlate alt» og starte på turnélivet. Vi kjørte helt til Finnmark og spilte oss sørover. Og den gangen forlot man nesten alt også, for det var ikke snakk om å ringe hjem tre ganger om dagen, og regningene ble liggende og hope seg opp, ler Marianne. 

Uhell på sykkel

Det var i mars i fjor at Marianne ble sendt til sykehuset i Førde med et ødelagt hofteledd og lårbein etter et fall på en sykkel, og det attpåtil rett før en forestilling som var i samarbeid med Trygg Trafikk. 

– I dette stykket kommer jeg syklende inn på scenen. Men sykkelen jeg fikk låne på Selje var en skikkelig stor herresykkel, og jeg var litt bekymret for sikkerheten. Rett før forestilling skulle jeg demonstrere for pianisten hvor uhåndterlig jeg mente denne sykkelen var, og da greide jeg å hekte fast foten i stanga, slik at jeg ramlet rett bakover og skadet hoften og lårbeinet. 

– Var det vondt?

– Jeg har ikke sagt dette til så mange før, men det var faktisk vondere enn å føde, sier Marianne. 

Bok om Tramteatret

I fjor høst kom den store boken om Tramteatret ut, ført i pennen av journalist Leif Gjerstad, og som alle gjenlevende medlemmer av teatret har bidratt til. 

Marianne var tidligere gift, og har to sønner med Arne Garvang, som var en av grunnpilarene i Tramteatret – også kjent som karakteren «Pelle Parafin». Marianne og Garvang beholdt det gode vennskapet helt til han gikk bort i 2017.

–  Det som er så morsomt og rart med historien med Tramteatret, er at det var liksom noe som ville seg. Vi jobbet hardt og entusiastisk, men kunne ikke drømme om hvordan det skulle ta helt av, men det skjedde. Man begynner et sted, og har kanskje ikke noen store forhåpninger om suksess i utgangspunktet, og så skjer det likevel, forteller Marianne, som fremdeles jobber som skuespiller. I 2022 spilte hun blant annet bestemoren i familiefilmen «Teddybjørnens jul», og nå med barneforestillinger med «Molly & Partner»

– Hva gjør du for å holde deg i så god form? 

– Jeg har alltid vært flink til å være i farta! Jeg tror også at humor er viktig, også i dagliglivet. Jeg er kjapp til å skru over på vitsing og humor. Selv på den første legevisitten da jeg hadde den famøse sykkelulykken, merket jeg at jeg allerede var i gang med en humoristisk innfallsvinkel på hele greia, sier Marianne.

1 – Hvordan vil din beste venn beskrive deg?

– Som litt distré, men optimistisk. Og nysgjerrig, men uten konsekvenstenking for at noe som helst kan skjære seg – for det gjør det jo av og til …

2 – Hvis du ikke hadde blitt skuespiller, hva var plan B – og hvorfor?

– Det var jo å bli lærer, som min mor og far. Jeg er jo cand. mag. i kjemi, biologi og norsk, og var egentlig godt på vei. Men så kom jeg jo bort i den gjengen som ble til Tramteatret, og da var det gjort. 

3 – Hvordan og når slapper du best av?

– Hjemme i min egen stue, og jeg gleder meg alltid til å komme hjem når jeg har vært ute og reist. Jeg har bodd her på Smestad siden jeg var 44 år gammel, så det er bare å begynne å regne!

4 – Har du et ukjent talent?

– I så fall er det ukjent for meg også! Men jeg tror jeg kanskje kunne ha blitt ganske god til å tegne, men den plassen var opptatt på en måte. Både moren min og broren min hadde også det talentet fra fødselen av. Moren min tegnet og malte hele tiden. Hun solgte aldri noe, men hadde en sterk skaperglød. Og broren min er kjempegod til å tegne, han er jo arkitekt. Så ble det teatergruppa på Abildsø skole på meg i stedet.

5 – Hva er din akilleshæl?

– Jeg er skikkelig dårlig på system og er utrolig distré. Altså, jeg har gjerne et system for hvor jeg skal legge ting. Problemet er bare at jeg ikke legger ting der de skal ligge likevel. Her en dag fant jeg ikke mobiltelefonen min, og så måtte jeg få noen til å ringe den. Da ringte det lystig inni kjøleskapet. Sånne ting gjør jeg hele tiden.

6 – Når ble du flau sist?

– En nabo og venninne av meg hadde en håndverker på besøk, og når han er hos henne gjenkjenner jeg ham, for han skulle senere ned til meg for å gjøre noe arbeid på pipa. Og når han er hos meg, ringer venninnen min for å snakke med Petter, som håndverkeren het. Så jeg går bort til håndverkeren og sier: «Petter! Naboen min vil snakke med deg!» Så sier han: «Jeg heter ikke Petter.» «Jo!» sier jeg. «Nei, jeg heter Kristian!» sier han. Så det var altså ikke samme håndverker likevel. 

7 – Er det en annen kjent person du beundrer, eller som du inspireres av?

– Jeg liker godt å være meg selv, men jeg skulle gjerne ha vært litt Kari Bremnes. Hun skriver så utrolig fine låter, med melodier som bare smyger seg elegant rundt teksten. Og så gleder det meg at så mange unge kvinner skriver og framfører egne låter, nå for tida.   

8 – Hvordan viser du kjærlighet?

– Når jeg virkelig mener det,  er jeg veldig flink til å gi komplimenter. Da kan folk nesten bli litt flaue, tror jeg. Jeg tror og håper at jeg er oppmerksom og oppriktig interessert i andre mennesker. I tillegg er jeg ganske god til å klemme dem jeg er glad i. 

9 – Hvis du kunne velge en alder du ville stanse ved, hvilken alder ville du valgt og hvorfor?

– I 40-årene hadde jeg fått begge sønnene mine, og moren min levde fremdeles. Det var en veldig fin tid. Men nå har jeg jo også fått barnebarn, og da må man jo bare si at 73 år er den perfekte alderen for meg! Det eldste barnebarnet pleier å overnatte her innimellom, 

og da koser vi oss skikkelig. Det er så hyggelig! Og så elsker jeg å hente treåringen i barnehagen av og til.

10 – Hvilket råd vil du gi til dem som kommer etter deg?

– Moren min sa til meg da jeg var ung og syntes livet var tungt og vanskelig: «Marianne, du har alltid deg selv.» Og det har vært en stor trøst for meg, for med det sa hun egentlig at jeg var bra nok som jeg var. Hvis man klarer å tenke at man er god nok og er glad i seg selv, så greier man også å være hyggelig mot andre.