Signy Fardal: – Jeg liker ikke å snakke om å bli eldre

– Det synes jeg er et godt spørsmål. For på den ene siden synes jeg ikke det er noe som er annerledes. Jeg er i den alderen jeg er i. Samtidig er det litt løgn, for det er noe med at jeg sliter litt med å innse og anerkjenne at jeg er i den alderen jeg er i. At jeg er så voksen. Og jeg tar meg selv i å få aha-opplevelser hele tiden, som når jeg for eksempel ser folk bli intervjuet på TV og oppdager at de er på samme alder som meg. Da tar jeg meg selv i å tenke at jeg er mye yngre enn dem. Så man lever litt på en livsløgn, hvor jeg på den ene siden fornekter at jeg har blitt så gammel, og på den andre siden sier til meg selv: «Nei, nå må du bare skjerpe deg og slutte å tenke sånn,» sier Signy Fardal og ler.  

– Jeg er nå 63 år gammel, og det har kanskje noe med måten samfunnet ser på voksne folk. Ikke minst den verdenen jeg kommer fra, hvor jeg jobbet tyve år i motebransjen. Det hadde kanskje vært verre for meg å være i den bransjen i den alderen jeg er i nå enn da jeg jobbet der, sier hun.  

– Egentlig er jeg mest opptatt av at jeg synes tiden går fortere og fortere. Jeg føler hele tiden at jeg står opp mandag og legger meg søndag, og det har gått så ekstremt fort. Uka er over på et blunk. Det plager meg. Men tiden går vel egentlig fortere, for hvert år blir en stadig mindre del av livet. Opplevelsen av at tiden går for fort, og at jeg nå er inne i siste del av livet, plager meg mest. For jeg har lyst til å leve evig.  

– Mener du det?

– Jeg blir vel ikke hundre år. Men jeg har lyst til å leve lenge, for jeg liker å leve. Jeg føler ikke at 63 er en alder som svekker meg særlig, eller at jeg henger bakpå mentalt eller fysisk. Men det er ikke så veldig gøy å innse at jeg ikke lenger er «på høyden». Det å være ung og lovende er for lengst passert. Og det er bare å slå seg til ro med det.  

Når du ser tilbake, er det noe du ville gjort annerledes?

– Jeg kan jo være så ærlig å si at alle valgene jeg har tatt opp gjennom livet ikke har vært like gode. Selv om jeg ikke bruker mye tid på å tenke over det, er det jo en del av livet å reflektere over både gode og dårlige opplevelser. I det store og hele har jeg vært veldig fornøyd med de valgene jeg har tatt, og jeg har fått oppleve ting som har vært riktige for meg.  

Er du en person som tar beslutninger lett?

– Tja. Det er veldig både og. Jeg er en sånn person som kan sitte en halvtime på en restaurant og lure på hva jeg skal bestille, og når maten kommer, innser jeg at jeg burde valgt noe annet. Det handler kanskje om at jeg har lyst til å oppleve alt og få mest mulig ut av tiden jeg har. Samtidig tar jeg raskt beslutninger på jobb, og er ganske kjapp og trygg i de valgene jeg gjør på det området. 

Hva er du mest stolt av å ha oppnådd?

– Oi. Det er ikke så lett å svare på, i hvert fall ikke for en person som meg som ikke er så klissete opptatt av ting. Men livet har jo bestått av to viktige plan for meg: privatlivet og yrkeslivet. For meg har disse to vært én og samme greie. Jeg er kanskje mest stolt av at jeg var tyve år som sjefsredaktør og utgiver i «Elle». Det er jeg kjempestolt av. At jeg har stått i det løpet, i en sånn bransje og under så mange endringer som skjedde i løpet av disse årene. Å jobbe med det teamet jeg gjorde, bygge opp brandet og alt vi fikk til sammen. Karrieremessig er «Elle» det jeg er mest stolt av, sier Signy.  

Hva med på privaten?

– Der er jeg veldig stolt av sønnen min. Veldig! Og det synes jeg nok er det beste jeg har gjort, selv om jeg ikke har laget ham alene.  

Tenker du mer på disse tingene nå som du har blitt eldre?

– Nei, ikke egentlig. Som sagt, jeg tenker av og til: «Herrejemini, du er 63 år gammel!» Men jeg føler også at jeg ikke reflekterer så annerledes over ting. Jeg ser kanskje ting på en litt annen måte, men det er en naturlig utvikling i livet, tenker jeg.  

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Jeg tror rett og slett at det kan være ganske krevende noen steder. Norge er nok ikke et land hvor det er verre å bli eldre enn andre steder. Vi har tvert imot en velferdsstat som stort sett fungerer veldig bra. Jeg har en mor som er 84 år. Når man blir så gammel, finnes det i noen kommuner tilbud som ikke finnes i andre kommuner. Man er stort sett heldig i Norge, hvor vi kan bli ganske gamle, men det må gjøres en jobb for at vi skal få bli det med verdighet. Det er vel det jeg tenker, uten at jeg orker å gå inn i en veldig politisk debatt omkring dette, sier hun og trekker pusten dypt før hun konkluderer.  

– Vi er heldige, og selv om vi vet at det kommer en eldrebølge etter hvert, har jeg tillit til samfunnet og velferdsstaten. Jeg tror også det er bedre livskvalitet for eldre i dag enn for tidligere generasjoner.  

Hvor gammel har du lyst til å bli?

– Det er selvfølgelig avhengig av helsen min. Jeg sier på spøk at jeg har lyst til å leve evig. Det vil jeg ikke, åpenbart. Men kanskje 95. Jeg synes 85 er litt ungt, egentlig, så jeg sier 95, ler hun.  

– Jeg håper jeg er frisk både fysisk og psykisk. Det er vel det de fleste sier.  

Hva lærer du de yngre i livet ditt fra ditt eget liv?

– Jeg tror det som skiller oss mest er at jeg er litt stødigere og står litt mer støtt i ting fordi jeg har blitt voksen. Jeg er sikrere på beslutninger og merker at jeg kan inspirere de som er yngre enn meg til å stå i beslutningene sine. Men tryggheten min kommer jo som et resultat av livet jeg har levd, og det kan man jo ikke lære bort. Det må leves og oppleves selv. Livserfaring må bygges på egen hånd. Det mine yngre kolleger kanskje inspireres av er gjennomføringsevne og beslutningsevne, som jeg har fått gjennom et langt liv. Det er ikke sunt å kopiere noen på dette. Det er mest gøy å lære ting selv.  

Hva lærer du selv av den yngre garde?

– Det er jo selvsagt det digitale. Jeg er ikke gammel, men det er en sånn utvikling i det digitale mylderet at jeg får god hjelp fra de som er yngre enn meg for å holde tritt. Min generasjon bruker én finger når vi skriver på mobilen, mens de yngre bruker to tomler og er så raske. Det er også en greie at alle under 30 på en måte vet at de skal slå av mobiler og lyd og sånn. Hvis det plutselig begynner å ringe eller lyden fra en Instagram-video spilles når man sitter i et møte, skjønner alle at dette må være en av den eldre garde. Så digital kompetanse, det lærer de meg. Utover det er det ikke så mye.  

Har verdiene dine endret seg noe med alderen?

– Jeg tror de har vært de samme hele tiden. Jeg har faktisk aldri, hvis jeg skal være helt ærlig, følt at mote har vært mitt livskall. Jeg syntes det var kjempegøy, men det var aldri sånn at jeg levde og åndet for alt rundt mote. Nå er jeg i Bellona, og på en måte føler jeg at ringen er sluttet.  

– Hvordan da?

– Jeg var veldig aktiv og politisk engasjert i min ungdom. Jeg var redaktør i «Ungsosia-listen» og engasjert i kvinnebevegelsen og på venstresiden. Så hadde jeg en lang periode der jeg syntes det var rart å sitte som redaktør i et motemagasin og bli angrepet av de jentene som jeg egentlig var på samme side som. Jeg har ingen dårlig samvittighet for det jeg gjorde i «Elle», men det føltes riktig å gå til Bellona, forteller hun.

– Nå er miljø og klima en viktig del av meg. Jeg har sikkert forandret meg på noen måter, men jeg føler at verdiene er de samme. Høres det rart ut?  

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder det å bli eldre?

– Ja. Det er det å bli eldre. 

Hun blir stille et øyeblikk før hun fortsetter. 

– Jeg kan fortelle deg en litt morsom historie. Jeg var med i «Farmen Kjendis», som for øvrig var dritgøy. Vi var uten telefon og kunne jo ikke google hverandre eller noe for å finne ut ting vi ikke visste om hverandre. Da en av deltakerne, som var eldstemann, røk ut i uke 2, satt vi rundt bordet, og noen sa: «Hvem er eldstemann her nå?» De landet på en som var ti år yngre enn meg, og var enige om at han var eldst. Jeg snek meg ut og satte meg på utedoen og sa ingenting om hvor gammel jeg var.  

Hun ler høyt.  

– Det jeg selvfølgelig skulle sagt var: «Hallo. Det er meg.» Men jeg ville ikke være eldst. Jeg har vært ukomfortabel i settinger der folk snakker om alder. Jeg liker det ikke så godt. Men man må bare akseptere det man både ser i speilet og livets realiteter. Rynkene har kommet, og jeg er ikke lenger tretti. Og det er helt greit.