Gunn mistet sitt livs kjærlighet

Gunn Birgirsdottir kaster et blikk på trerammen hun har satt opp på stolen ved siden av seg. På frontpartiet skimter vi en rekke bilder av henne og hennes nå avdøde samboer Frank, som døde i 2019.

– Dette er en av grunnene til at jeg laget denne kollasjen her, legger hun til og peker på det sølvfargede frontpartiet hvor svart/hvitt-bilder representerer de gode stundene i løpet av de fem siste årene som par.

– Det gjør fortsatt vondt å se på disse bildene, men det er en måte å hedre forholdet vårt på, og en fin måte å bearbeide sorgen på, på et kreativt vis, sier hun. 

– Samtidig liker jeg å dele livet mitt i kapitler, noe som også inkluderer årene med Frank. Jeg klarer å tenke at jeg var heldig som fikk de flotte årene med ham, så i stedet for å være bitter, tar jeg med meg mange gode minner. Livet vil aldri bli det samme uten ham, men jeg må lage nye kapitler i fraværet av ham.

ULLGRÜNDER OG FORFATTER

Stillheten blir bare brutt av lyden av grus som knaser under bilhjulene idet vi nærmer oss en port i Stokke, Sandefjord kommune. Imidlertid er det først da vi legger merke til, skiltene med påskriftene «Ull», «Butikk» og «Garn», at vi vet vi er kommet til rett sted. En solid tredør leder oss inn til butikken, der et snekkerverksted er det første som møter oss. Bak en skillevegg kan vi skimte et kaleidoskop av garn i ulike nyanser, og vakre gensere med detaljerte, intrikate mønstre. Det luftige interiøret bekrefter at vi befinner oss hos en sann multikunstner.

 – Det er nok meg dere er ute etter, smiler damen bak kassa, som nettopp har gjort seg ferdig med en kunde.

De mørkeblå øynene lyser av engasjement, mens hun sporenstreks gir oss en omvisning på den sju mål store gården med fem bygg. Gunn, som startet ull-eventyret i 1997 fordi hun ønsket å jobbe hjemmefra og vie tiden sin til familien, har skrevet seks bøker om strikking, og om å finne den kreative ånden. I tillegg har hennes engasjement og foredrag om skaperglede, gjort henne til en kjent figur for dem som er glade i å strikke og som er ute etter flere strikkeoppskrifter.

SAMMEN I TO OMGANGER

Men vi er her for å snakke om romansen som strekker seg over 40 år tilbake i tid. Året var 1980, og den da 14 år gamle Gunn for første gang ble introdusert for den fire år eldre Frank fra Svelvik. Til å begynne med var de kun bekjente, men etter hvert som de ble eldre, la de stadig mer merke til hverandre. 

– Vi var sammen fra jeg var 16 fram til jeg var 21. Og så skulle vi gifte oss. Vi hadde til og med kjøpt barndomshjemmet mitt året jeg fylte 19 og var i gang med renoveringen av huset. Så gjorde jeg det slutt. 

– Hva var det som gjorde at du ikke ville gifte deg?

– Jeg fikk kalde føtter. En stor del av det var fordi jeg lot meg påvirke av andre rundt: «Det er altfor tidlig. Du skal utforske verden, reise, oppleve.» Og det de sa, påvirket meg veldig, forklarer fembarnsmoren og legger til at etter å ha solgt huset, så forsvant de fullstendig ut av livene til hverandre. 

TOK KONTAKT

Men 28 år senere tikket det inn en melding på Facebook.

– «Jeg så deg på God Morgen Norge», skrev han til meg. Så begynte vi å tekste en del fram og tilbake før vi bestemte oss for å møtes. Vårt første møte var en bekreftelse på at det alltid hadde vært Frank, smiler Gunn og forteller at de solgte hvert sitt hus for så å virkeliggjøre boligdrømmen som par i Tønsberg.

– Vi fikk tre og et halvt herlige år der. Vi nøt livet og hverandre, og var som forelskede tenåringer. Vi hadde egen båt og var ofte på turer med venner, samt utforsket Norge på fantastiske turer. Men det beste var å dele hverdagen med gode samtaler, erindrer hun. 

ØKT DØDELIGHET

Det er ikke uvanlig at mennesker plutselig mister sin livspartner, selv blant dem som ikke har nådd pensjonsalderen. Selv om det ikke foreligger eksakte tall på hvor mange som opplever dette, viser forskning at risikoen for dødelighet det første året etter å ha mistet en ektefelle er betydelig høyere. Menn som mister sin livspartner står overfor en 34 prosent større risiko for å dø sammenlignet med gifte menn, mens for kvinner er økningen 29 prosent. Dette ifølge studier utført av UiT, Norges Arktiske Universitet. Årsakene til denne økningen i dødelighet er ikke fullstendig forstått, men forskere peker på at noen, spesielt kvinner, kan oppleve symptomer som likner på dem man ser ved hjerteinfarkt. Disse symptomene antas ofte å være forårsaket av stresshormonene som frigjøres under kjærlighetssorg.

REDDET AV RUTINENE

Gunn tror at rutinene hjalp henne med å takle en del av den verste kjærlighetssorgen. 

– Min første instinktive respons var å holde meg til rutinene mine. Selv om jeg var i sjokk og knust av sorg, tvang jeg meg selv til å stå opp hver morgen, og gjøre noe konstruktivt. De første dagene brukte jeg mest tid på å formulere talen til Franks begravelse. Det var terapeutisk. For å skrive ga meg en slags retning i hverdagen.

– Hva er ditt råd til dem som mister en som er nær?

– Det er jo forskjellig fra person til person, så jeg kan kun snakke ut fra egne erfaringer. Å bygge en struktur var helt essensielt. Jeg lagde meg en arbeidsliste. Hver kveld når jeg hadde lagt meg, lå jeg og tenkte på hvilken av arbeidsoppgavene jeg skulle begynne med når jeg sto opp. Det var viktig å ha noe å stå opp til. Jeg fant også trøst i tv-programmer, som «Sofias engler». Det handler om familier som har opplevd tap. Å se deres reiser ga meg perspektiv. Jeg følte sorg for dem, og det hjalp meg litt bort fra min egen smerte. Det minnet meg også om at, tross alt, så er jeg veldig heldig. Jeg har barna mine, en støttende familie, og venner som alltid har vært der. 

TERAPI GJENNOM KREATIVITET

Et år etter Franks bortgang, bestemte Gunn seg for å selge huset. Fra hun var liten, hadde hun drømt om å bo på en gård – så det var nå eller aldri. Gården ble en ny start på nytt kapittel, og muligheten til å virkeliggjøre nye drømmer. Flere av bygningene hadde stort behov for restaurering, og siden snekring er en av hennes mange hobbyer, ble dette en del av sorgterapien. 

– Noe av det første jeg gjorde, var å lage et møtelokale. For en annen del av dette nye kapittelet har vært å hjelpe andre med å bearbeide sine egne utfordringer gjennom kreativitet. Strikking kan være en slik terapi. 

– Når folk kommer til meg og sier «wow, hvordan skaper du dette?», så prøver jeg å vise dem at dette er noe de også kan lage, sier hun og legger til at mange tror at skapergleden er vanskelig å oppnå. – Derfor har jeg laget et kurs i hvordan man kan designe sin egen genser. Jeg tror mange vil føle ekstra mestring og glede ved å skape noe helt eget, og ikke bare strikke noe som andre har designet, sier hun entusiastisk. 

DE FLESTE KAN

Gunn forteller at hennes historie og hvordan hun overkommer livets nedturer gjennom kreativitet, gjør at stadig flere tar kontakt, også de som helt eller delvis har havnet på utsiden av samfunnet. Nylig holdt hun et foredrag for en gruppe med fibromyalgi.

– Det er ekstra givende å kunne være vertskap for grupper med mennesker som står overfor utfordringer. Samtidig setter jeg veldig pris på tilbakemeldinger om at de finner min åpenhet inspirerende. Mange ser på det å snakke om motstand og hindringer i livet som noe tabubelagt, jeg tror derimot at det å tie om dem kan gjøre dem mer kompliserte, sier hun og presiserer at hun er klar over at ikke alle er så heldige å ha noen å snakke med, noe som gjør skapergleden til et annet alternativ å bearbeide følelser på. 

– Jeg har selv stor glede i å dele min skaperglede. Å ha fokus på å oppnå noe, kan skifte oppmerksomheten fra det negative til det positive. Og i stedet for å flykte, så kan man kanalisere energien gjennom skaperkraften, og fylle livet med glede ved å være kreative. Man kan gjerne mer enn man tror – hvis man tør å prøve.