Feil råd fra begravelsesbyrået
Enkemannen fikk råd om uskifte fra begravelsesbyrået, men barna hadde allerede fått pliktdelsarven sin, så mannen var den avdøde konens enearving. VI OVER 60-advokaten advarer begravelsesagenter – og andre – om å være forsiktige med å gi råd uten å kjenne hele bildet.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Når en person dør, er det mange oppgaver de etterlatte må håndtere. Ofte er gjenlevende ektefelle, barn eller andre både slitne og lei seg. For mange er begravelsesbyrået en viktig støttespiller i de hektiske dagene etter dødsfallet.
Etter 30 år som arverettsadvokat, er mitt inntrykk at de fleste begravelsesbyråer – og deres ansatte – er både kunnskapsrike og støttende. Nesten uten unntak velger de pårørende å få bistand av et begravelsesbyrå, og nesten uten unntak får de god hjelp med det praktiske. I noen tilfeller også støtte og hjelp med vanskelige og tunge følelser.
Men at ingen regel er uten unntak erfarte jeg nylig i følgende sak:
Ektefellene Kari og Per hadde bare felleseie og felles barn. Kari døde, og Per gikk til et begravelsesbyrå og fikk hjelp med gravferden. Begravelsesagenten sa at med bare felleseie og felles barn, hadde Per rett til å sitte i uskiftet bo. Begravelsesagenten fant frem skjemaet «Melding om uskiftet bo» og viste hvordan det skulle fylles ut. Per tok med seg skjemaet hjem for å fylle inn noen tall og sende til tingretten. Dagene gikk fort, begravelsen nærmet seg og Per la skjemaet til side til etter begravelsen.
Noen år tidligere hadde Kari og Per vært hos meg og fått bistand til å opprette fremtidsfullmakt, testament m.m. Noen dager etter begravelsen ringte Per til meg for å fortelle at Kari var død. Han nevnte også at han hadde gjort klart og skulle sende inn melding om uskiftet bo.
Jeg husket Kari og Per. Jeg husket også litt om saken – men ikke alle detaljene. Jeg ba ham vente med å sende noe som helst før jeg hadde fått sjekket hvordan vi hadde tenkt og hva vi hadde laget av løsninger da de var hos meg.
Det viste seg at vi hadde lagt opp til en helt annen løsning enn uskifte! Kari og Per hadde for flere år siden overført hytten til den ene sønnen, og gitt den andre sønnen et tilsvarende kronebeløp. Barna hadde undertegnet på at de hadde fått utbetalt pliktdelsarven. Vi hadde opprettet et testament hvor de bestemte at når den første ektefellen døde, skulle arven til livsarvingene begrenses til lovens pliktdelsarv, som de allerede hadde fått utbetalt, og at lengstlevende skulle være førstavdødes enearving.
Det var både interne familieforhold og økonomi som gjorde at uskifte ikke ville være en god løsning. Men hvor det alt i alt var bedre at lengstlevende satt med full råderett over alle verdiene som enearving, og ikke var bundet av arvelovens råderettsbegrensninger for den som sitter i uskifte.
I denne saken fanget vi opp feilen før det skjedde noe galt. Men den viser at begravelsesagenter – og andre – skal være forsiktige med å gi klare og enkle råd ut fra standardregler. Da Per hadde tenkt seg om og vi gjennomgikk de gamle papirene, husket han det hele. Men i perioden rett etter at kona døde, var han oppskjørtet, lei seg og «i halvørska». Han hadde rett og slett glemt hele vår plan og stolte på at begravelsesagenten ga gode råd.
