– Jeg skal leve resten av livet fullt og helt!

Hvordan føles det å være i den alderen du er i nå?

– Jeg har det rimelig greit. For første gang i livet har jeg blitt egoistisk. Jeg sier ja til det jeg har lyst til og nei til det jeg ikke har lyst til. Valgfriheten min har aldri vært større enn nå, og det er jeg fryktelig tilfreds med, sier Sandberg når vi møter ham på en kafé i Oslo.

– Det startet vel egentlig med at jeg ble pensjonist som 62-åring. Det gikk litt tid før jeg klarte å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, for jeg har veldig mye lopper i blodet. Men så begynte jeg å reise og ta ting på impuls. Nå kan jeg bare våkne opp en morgen og tenke: Nei farken, nå tar jeg meg en tur til London. Og så gjør jeg det, sier han og smiler.

–Jeg bruker jo opp alle sparepengene mine slik at det ikke blir noe arv på ungene, sier han med et glimt i øyet.

– Nei da, jeg spøker bare. Men poenget er at det ikke er noen ting som begrenser meg fra å gjøre det jeg har lyst til å gjøre, og det er veldig deilig. Nå har jeg for eksempel nylig reist i fem måneder rundt i Asia. Jeg har kjørt 7000 km med motorsykkel. Og jeg reiser tilbake når jeg vil, og det tenker jeg at jeg skal gjøre om ikke så veldig lenge.

Hvordan kjennes det?

– Jeg kjenner på en veldig frihet. Og det har jeg gjort lenge nå. Da jeg holdt på med politikken måtte jeg alltid ta hensyn til ett eller annet, og jeg følte at jeg ble styrt av ett eller annet. Nå er jeg jo singel i tillegg, så det er ingen og ingenting som legger begrensninger på meg fra å gjøre de tingene jeg virkelig har lyst til å gjøre.

Er det noe du ville gjort annerledes i livet?

– Nei, jeg tenker ikke sånn. Det ville vært litt dumt om jeg skulle tenke på alt jeg kunne gjort annerledes. Jeg har som de fleste andre gjort mye forskjellig. Jeg har «driti» meg ut og jeg har gjort ting, men jeg tenker som så, at gjort er gjort og jeg er ferdig med det, sier han bestemt.

– Og så tenker jeg det at når jeg en gang kommer til St. Peter så har jeg en plan. De fleste som kommer dit vil kanskje tilbake til sitt jordiske liv, men jeg tenker at jeg skal ta ham i hånda og si: Tusen hjertelig takk for en fantastisk fest! Jeg planlegger å leve resten av mitt liv i all galskapen jeg måtte finne på, og det er en fantastisk frihetsfølelse i det.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Akkurat DET bekymrer meg. Det er kanskje derfor jeg prøver å forankre meg best mulig nede i Asia. For der kan jeg jo få en verdig alderdom, tenker jeg. På alle mulige måter. Velferdsstaten Norge knirker, og vi får jo stadig vekk eksempler på at eldre i Norge verken får den omsorgen eller de valgmulighetene de har krav på etter et langt og arbeidsomt liv i Norge. Og det er jo dessverre slik at valgfriheten til eldre i Norge blir mer og mer begrenset. Enten vi snakker om omsorg eller på andre måter. Og i Norge blir vi jo bare eldre og eldre. Jeg ser ikke at vi med dagens politikk og struktur vil greie å ta hensyn til de eldres rettigheter på en god måte, sier Sandberg før han konkluderer.

– Så jeg gruer meg litt til å bli skikkelig gammel i Norge hvis vi ikke gjør noe.

Hva gjør du selv for å holde fokus på dette?

– Jeg eier faktisk litt av en omsorgsinstitusjon i Thailand sammen med min bror. Og jeg synes jo man burde kopiere opp noe av den omsorgsstrukturen man har i Asia, der man fortsatt har hjerte og ikke bare kalde hender, sier han tydelig engasjert.

– Jeg blir skikkelig provosert når man hvert eneste år får høre fra fagforbundet og andre at man mangler 10.000 sykepleiere og 20.000 hjelpepleiere i Norge. Det er jo en ren løgn. Hvis man ønsker å få på plass varme hender og gode hjerter i eldreomsorgen så er ikke det noe problem! Jeg sier: Gi meg et konsulentoppdrag så skal jeg skaffe dere 20.000 hjelpepleiere i løpet av 14 dager. Så dette er bare en unnskyldning for å drive monopolet videre.

– Valgmuligheten som jeg hele tiden etterlyser, som jeg bestemt mener de eldre bør ha, bør inkludere mange flere aktører enn det offentlige. Det er mange private som kan drive denne typen omsorg. Og vi har så mye å hente når det gjelder helse. Vi tror at vi er verdens beste når det gjelder helse, omsorg, eldreomsorg og alt dette. Men hvis vi åpner øynene, reiser ut i verden og ser, så ser vi fort at det finnes andre typer ordninger og strukturer som kanskje passer enda bedre i Norge enn det systemet vi har i dag.

Hvor gammel har du selv lyst til å bli?

– Man blir så gammel som man blir. Genene mine tilsier at jeg kanskje blir 90 år? Jeg har jo blitt veldig opptatt av annen type medisin enn den tradisjonelle, det er derfor jeg reiser så mye som jeg gjør til blant annet Asia. Vi burde bli mye mer opptatt av alternativ medisin i Norge enn det vi er. Jeg er for eksempel 65 år gammel nå, og jeg bruker ikke en eneste tablett. Det er jeg litt stolt av. Men vet jo aldri når man kommer dit at man må begynne med det, dessverre. Men jeg tror at annen type alternativ medisin til det vi stapper i oss i Norge er bra. Vi burde tatt det i bruk i mye større grad i stedet for å medisinere oss så voldsomt som alle gjør.

Hva lærer du av de yngre du har i livet ditt?

– Helt ærlig, så er jeg faktisk litt bekymret for de yngre. Jeg har mye sympati og omsorg for de som kommer etter oss. For det blir ikke noe enklere. Alt presset som finnes innenfor økonomi og alt, det blir bare tøffere og tøffere. Og det er klart at jeg skulle ønske at de valgene som fantes da jeg vokste opp, også skulle vært tilgjengelig for de som vokser opp i dag. Jeg har en 18-åring, han er en meget oppegående, fornuftig og fin gutt, men likevel litt forvirret, for han vet ikke hvor han skal gå for å sikre framtiden, sier Per Sandberg.

– Jeg skjønner at det er veldig vanskelig, men jeg skulle ønske de unge hadde klart å senke skuldrene litt. Man ser jo alle debatter og kjøret på sosiale medier. Og det at de må være der hele tiden. Jeg skjønner godt at 30 prosent av de under 30 på ett eller annet tidspunkt blir å havne i kontakt med psykiatrien. Og det er dramatiske tall.

– Og så kan man gjerne si at vi som foreldregenerasjon er ansvarlige fordi det er vi som har presset dem til å bli sånn. Men jeg tror ikke det er bra når man som ung person aldri får slappe helt av, og at man hver eneste dag må prestere og levere i forhold til krav som samfunnet setter til dem. Jeg er bekymret.

Hva er det viktigste fra ditt eget liv som du lærer til de unge?

– Jeg vet at det er håpløst å si det, men jeg tror jeg stort sett har vært meg selv hele livet på godt og vondt. Jeg har følt på det både på den positive og negative siden. Jeg har blitt karakterisert og hengt ut for mye, og jeg har vel blitt sammenlignet med hver eneste bikkjerase i landet foruten puddelen. Og i store deler av livet mitt har jeg blitt karakterisert som kontroversiell, men jeg har jo egentlig ikke vært noe annet enn meg selv. Og hvis det å være seg selv er å være kontroversiell, da har vi et kjempeproblem. 

– Og det er det jeg føler de unge i dag ikke får lov til. Å være seg selv. Det er det viktigste jeg kan prøve å anbefale folk. Vær den du er og ikke legg lokk på din egen identitet. Ikke la noen stenge deg inne fra å være den du er, for hvis det skjer så eksploderer det på et tidspunkt. Og det ser vi jo mange eksempler på, bare se på selvmordsstatistikken. Det er grusomme tall vi opererer med i dette velferdssamfunnet som skal være verdens beste.

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Ikke så vanskelig å snakke om, men det er litt kjedelig å innse at kroppen ikke lenger henger med som den gjorde før. Jeg er jo ute og reiser mye, og jeg har jo veldig mye jeg har lyst til å oppleve, teste og prøve ut. Men kroppen min vil ikke så mye som før. Så jeg prøver å lete etter ulike treningsformer. Når jeg reiser så har jeg bassengtrening, trening med vekter og massasje hver dag. Da blir man en helt annen person. Etter en uke hjemme så blir man dvask igjen. Så jeg må nok innse at jeg må holde kroppen i gang, innrømmer Sandberg.

Han tar en siste slurk av kaffen før han oppsummerer:

– Jeg vet ikke hvor gammel jeg vil bli, men jeg vil bli en pensjonist som er positiv og glad og som gjør det beste ut av livet jeg har fått og tiden jeg har igjen. Og jeg skjønner ikke at ikke flere pensjonister som er friske og raske, bruker tiden sin på å komme seg ut og oppleve ting. Nå har jeg vært en tur i Vietnam, for eksempel, og det er helt rått hvor mye historie og kultur det er der.

– Nå planlegger jeg en tur til Cuba, og det ser jeg veldig fram til. Jeg reiser alene og da har jeg ingen andre enn meg selv å ta hensyn til.

Har du noen gode råd til andre nylige pensjonister?

– Jeg oppfordrer alle som går over i en pensjonisttilværelse til å se verden. Jeg er møkk lei av å sitte i Norge og betale regninger og lån og leve sånn som vi har gjort. Nå selger jeg alt jeg har, bortsett fra Harley-en. Huset mitt er til salgs og jeg vil slippe å sitte der og kvittere ut og betale regninger flere ganger i måneden. Jeg er lei av det. Nå vil jeg leve!