Ektepakten som tryllet bort arven
Faren og hans nye kone opprettet en ektepakt som gjorde at mannens datter mistet mye av farsarven sin.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en dame i 50-årene. Hun fortalte at hun var enebarn og at foreldrene hennes hadde hatt normalt med verdier i form av bolig og hytte, litt sparepenger og ingen gjeld. Foreldrene hadde alltid vært rause med henne økonomisk og sa «når vi begge er borte, skal du jo ha alt vi etterlater oss».
Men nå hadde livet utviklet seg helt annerledes. Hun fortalte følgende:
Da moren døde, valgte faren uskiftet bo. Etter noen år i uskifte traff faren en ny – noe yngre kvinne. De giftet seg. Etter arvelovens paragraf 27 faller retten til uskifte bort hvis lengstlevende gifter seg. Faren gjorde opp uskifteboet og betalte ut morsarven til datteren. Men når far skifter så lenge han lever, tar han ektefellearv og mors verdier deles med ¼ til ham og ¾ til datteren. Far satt igjen med 5/8 av uskifteboets samlede verdier. Datteren fant heller ingen grunn til å være streng og nøyeregnende med tanke på uskifteboets verdier. Det ble lagt lave verdier til grunn for beregningen av datterens morsarv. Datteren regnet med at det hun ikke fikk som morsarv nå, ville hun få som farsarv når han døde.
Det gikk noen år – frem til far nå nylig falt fra. Det viste seg at faren og den nye ektefellen hadde opprettet ektepakt med fullstendig særeie. Men det viste seg at det var ytterligere to avkrysninger i ektepakten. Det var avtalt at hvis mannen døde først skulle hans særeie bli felleseie, men den nye ektefellens særeie skulle fortsatt være særeie. Videre hadde de avtalt at det ikke skulle være skjevdeling. Så, da faren døde, beholdt den nye konen sitt eget særeie udelt. I tillegg fikk hun halvparten av mannens verdier fordi hans særeie ble felleseie som skulle likedeles. Og ikke nok med det. Som ektefelle arvet hun i tillegg ¼ av ektemannens verdier. Datteren – som tok kontakt med meg – endte altså med 3/4 av halvparten av sin fars verdier.
Resultatet ble altså ikke slik mor, far og datter opprinnelig hadde snakket om, at alle deres verdier skulle gå til datteren. Det meste endte faktisk hos farens nye kone. Når hun døde, ville alle hennes verdier – også det hun arvet og overtok da mannen døde – ende hos hennes barn. Farens skifte av uskifteboet etter sin første kone, det nye ekteskapet og den inngåtte ektepakten flyttet altså store verdier datteren fra første ekteskap til den nye konen og hennes barn.
Vi fikk aldri full klarhet i om far virkelig hadde forstått – og ønsket – de økonomiske konsekvensene av de valgene han tok. Men far var klar og oppegående da han tok sine valg – og ektepakten var gyldig opprettet. Far kunne valgt helt andre løsninger. Han kunne latt være å gjøre særeiet om til felleseie ved død. Han kunne også begrenset sin nye ektefelles arverett. Da ville datteren ha sittet igjen med sine foreldres verdier når de begge var borte.
