– De eldre er så forsømte i dette samfunnet

Lise rekker frem en dagsfersk avis. På forsiden er det en eldre kvinne som ble sendt hjem fra sykehus uten å kunne klare seg selv. 

– Først og fremst blir jeg lei meg, men jeg blir også veldig sint. Det skaper en redsel og en angst, sier hun og fortsetter engasjert.

– De eldre er så forsømte i dette samfunnet. Når man blir gammel og hjelpeløs, blir man som et barn. De fleste av oss hadde en mamma eller en pappa som passet på deg. Som stelte deg, puttet deg i seng, åpnet vinduet og luftet litt. Ga det en klem og en følelse av trygghet. Sånn burde eldre ha det også. 

Den grønne oasen byr på ro og refleksjon, noe Lise først virkelig begynte å sette pris på etter fylte 80. Det å bare sitte der i stolen og ikke gjøre noen ting. 

– Det å bare være til. Det har jeg aldri følt at jeg har hatt tid til, sier skuespilleren.

Hun ler litt når hun forteller at hun endelig har begynt å lytte litt til kroppen. 

– Jeg har ikke vært noe flink til det. Jeg har kjørt meg veldig hardt. Selv om jeg har vondt i et kne, en hofte og i ryggen, synes jeg at jeg har det veldig fint. Jeg er nær lykkelig. 

Hun serverer kaffe og smiler svakt.

– Jeg er klar over at det jeg sier nå kan endre seg i neste øyeblikk. Men jeg har ungene mine som er veldig, veldig snille med meg på alle måter. Og så er det barnebarna, de gir meg så mye glede. Alle skikker seg og har gode liv her og nå. Da kan jeg jo ikke ha det bedre. 

– Er det noe du angrer på i livet?

– Altså, først og fremst må jeg jo si meg enig i de som sier at å se tilbake og sitte og angre, det er bortkastet tid. Jeg kan se tilbake og kanskje tenke at det der var dumt eller uheldig, men jeg er takknemlig for de årene jeg har fått og de menneskene jeg har møtt, sier Lise etter å ha tenkt seg litt om.

Så kommer hun på noe hun likevel kunne ha tenkt seg at var annerledes.

– Jeg skulle ønske jeg var 40 år yngre, eller kanskje bare 20 år yngre. Da skulle jeg ha forsøkt meg som politiker. Å ha en mulighet til å være med på å påvirke og kanskje til og med bestemme. Å legge til rette for en bedre eldrepolitikk. Det er ergerlig at jeg er så gammel! 

Hun har i flere omganger brukt stemmen sin til å snakke i medier om eldrepolitikken. Hun fikk mye oppmerksomhet da hun gikk ut mot «digitaliseringshelvetet». 

– Jeg føler meg ganske hjelpeløs. Den teknologiske hverdagen er veldig vanskelig. Jeg blir usikker og redd. Du kan snart ikke ringe et eneste sted for å snakke med et menneske. Du må finne det på nettet. Heldigvis har jeg barn som hjelper meg, men tenk på alle som sitter og føler seg utenfor! Mange er ensomme og har ingen de kan spørre. 

– Har forholdet ditt til venner endret seg etter at du ble eldre?

– Jeg var så heldig å ha Per, ektemannen min. Han var min aller beste venn. Jeg kunne snakke med ham om alt, og han var veldig opptatt av meg. Når jeg gikk ut døra kunne han si: «Faen, så flott», eller om jeg sminket meg for lenge, kunne han si: «Du blir jo bare styggere og styggere dess mer du sminker. Ta det vekk», humrer hun. 

– En god venn er ærlig og sier ifra om det er noe du bør gjøre annerledes. Jeg ble jo selvsagt også veldig sint når han sa noe jeg ikke likte, sier hun og ler. 

– Jeg savner å bli litt «satt fyr på».

Per gikk bort i 2012. Savnet er fremdeles stort.  

– Vi hadde våre rutiner. Jeg savner det å ha noen å diskutere dagens aviser med over frokostbordet, eller det å spise middag sammen. Heldigvis fikk jeg øynene opp for Fjordland for en tid tilbake. Nå får jeg i alle fall varm middag så å si hver dag. 

Et hektisk skuespillerliv har gjort det utfordrende å ha så mange nære venner. 

– Jeg hadde jo Per, og søsteren min Tone. Vi har alltid vært nære. Jeg har forstått verdien av å ha noen få, veldig nære i livet. Det er viktig å ha noen som ser deg og som du kan stole på. Noen som ikke bare er med i medgangstider. 

–  Vil du si at forholdet til familie er blitt mer viktig med årene? 

– Ja, til min store glede. Jeg har blant annet kommet veldig mye nærmere broren min de siste årene. Vi levde svært forskjellige og travle liv, men nå lever vi begge alene og finner stor glede i å ha lange samtaler, gjerne flere ganger i uken. Vi har blitt så fortrolige. 

– Hva tenkte du om noen på 85 år da du var 30 år? 

– Jeg mente at de var helt eldgamle. Jeg burde ha skjønt at det hadde vært veldig mye jeg kunne lære hvis jeg hadde spurt litt mer. Eller nærmet meg. Og ikke bare tenkt at … Han er gammel. Jeg tror bare jeg syntes at i min alder da var du ferdig. Kanskje mange tenker det når de ser meg? 

Hun trekker litt i en baggy dongeribukse fra Zara. 

– Jeg handler jo klær i butikker for yngre mennesker. Det ville min mor aldri ha gjort. Det har blitt mer aksept for å oppføre seg sånn som man føler seg inni seg. 

– Hva lærer du av barna og barnebarna dine? 

– Jeg lærer å ha det morsomt. Hvor sunt det er å ha det gøy! I sommer var vi på ferie i Spania sammen. Da gjorde vi ikke annet enn å tulle og le i vannet i fem uker. Hvis det er store bølger og litt knudrete å komme seg uti, sier de: «Nei, Lise. Du kan ikke bade nå. Det er forbudt». Så trosser jeg dem, og da kommer de med små hender og skal hjelpe til. Når vi kommer oss uti, er vi alle fornøyde. Da spør de meg om jeg kan stå på hendene. Det kan jeg fremdeles, men når de spør om baklengs salto, prøver jeg bare så godt jeg kan. Jeg er god til å crawle, så det har jeg lært dem. Vi svømmer om kapp og har det morsomt. Det er så fint å ha det gøy uten å skulle lære noe eller prestere. 

– Hva tror du er det viktigste du har lært dine barnebarn fra det livet du har levd? 

– At de må stole på sitt eget følelsesliv, først og fremst. Bruke hodet, det er klart – men lytte til hjertet. At kjærligheten er det viktigste i alle menneskers liv. Det tror jeg at de har skjønt.

– Nå kommer vi litt tilbake til det vi snakket om i starten: Hva er dine tanker rundt det å bli eldre i Norge? 

– Det er skremmende. Det snakkes om en eldrebølge der vi lever lengre og lengre, men uten å bli tatt godt nok vare på. Jeg tror dessverre at det er mange eldre som lever med angst. Det er uakseptabelt i et land som er så rikt. Hvorfor bruker vi ikke oljepengene på å trygge en god eldreomsorg? Vi leser om personer med kreft som ikke kan få behandling fordi det er for dyrt. Vi kan ikke akseptere at god helse eller det å leve kommer an på om du selv har penger. Det blir større og større skiller i samfunnet. 

Da jeg i mine yngre år var gift med Gordon, arbeidet og bodde jeg på en av de beste kostskolene i England der han var housemaster. Det var en fantastisk skole, men forbeholdt de som hadde økonomi til å betale. Det var selvfølgelig problematisk. Men kjærligheten var sterk, og jeg var så ung. Vi gjorde en del radikale og vågale ting i vårt House. Stephen Fry kalte Lise og Gordons House «The Florence of Uppingham». 

Jeg husker at jeg var så stolt av at vi ikke hadde samme klasseskille hjemme i Norge. Nå er vi på vei til å få det her også. Det er forkastelig!

– Er det noe som du synes det er vanskelig å snakke om som eldre?

– Ja. Jeg har jo tidligere snakket om at jeg drømmer om å bli forelsket, men det må jeg slutte med. Jeg er jo 85 år nå. Når det blir overskrifter om det, tenker nok noen at jeg er litt «dum». Jeg har skjønt at jeg får beholde håpet om å bli forelsket, men holde tankene for meg selv.