Ingjerd er ikke skapt for et lettvint liv

– Så har jeg kjøpt meg en oselver slik at jeg kan ro ut på fjorden for å prøve fiskelykken. Den er så lettrodd at det bare er en fryd, smiler hun.

– Da mangler du bare kjøtt til middag?

– Det er flere som går på hjortejakt her ute. Så jeg håper på å få handle litt av dem. Dessuten vil jeg kjøpe et helt lam som kan parteres og legges i fryseren. Der er det god plass. Da er mye gjort før vinteren, smiler hun.

Likevel må det være skikkelig tungvint å ikke ha egen bil de gangene hun må på butikken. Alt fra kaffe og andre tørrvarer til toalettpapir må selvsagt handles inn og lagres.

– Jeg hadde en bil, men det var en upraktisk utgave som ikke hadde passet inn i det nye livet mitt i enden av en bratt grusvei langt oppe i skogen. Jeg kvittet meg med den og tenkte at jeg kunne jo prøve å leve et halvt år uten bil. Det har stort sett gått helt greit. Når jeg går de knappe fem kilometerne hver vei til butikken, kjøper jeg ikke mer enn jeg trenger. Jeg skal jo bære det hele veien hjem.

– Og hvis jeg skal handle mye, tar jeg bussen. Den stopper nede i hovedveien her. Andre ganger får jeg skyss av en grei nabo eller andre det passer for. Nå har jeg også kjøpt meg en el-sykkel. Så i sommersesongen er den veldig grei å bruke, fastslår hun.

Flere veivalg

Det var høsten 2018 at Ingjerd Strøm Skreien begynte sin nye boligjakt. Knappe tre år tidligere var hun blitt enke. Hennes mann Arne, døde av kreft hjemme på julaften i 2015 i leiligheten de leide. Paret var skilt på hver sin kant før de møttes midt på 1990-tallet. Det var «mine barn og dine barn» og praktisk å være leietakere, mente de. Sammen hadde de kjøpt en hytte på Helgelands-kysten, og de leide også et hus i Sør-Frankrike.

– Planen var jo å tilbringe pensjonisttilværelsen i den lyse årstiden i Bergen og på hytten på Helgeland, og være i Frankrike i vintermånedene. Arne var 75 år da han gikk bort, mens jeg var 62 og jobbet fortsatt som redaksjonssjef i magasinet Vi Over 60. Et liv sammen som pensjonister fikk vi dessverre ikke oppleve, sier hun.

Livet etter Arne bød på flere veivalg for Ingjerd. Jobben hadde vært viktig for henne, og den ble ikke mindre betydningsfull nå. Ingjerd ville arbeide til hun ble 67 år, ja, kanskje til hun ble 70. Hytten i Nord-Norge ble solgt. Det ville bli for tungvint med alt nødvendig vedlikehold. Hun sa også opp leieavtalen de hadde for huset i Frankrike.

– Så gikk jeg på husjakt. Det var tre krav som måtte oppfylles. Det skulle være mulig med alt det nødvendige på ett plan – stue, kjøkken, soverom og bad. Så skulle jeg ha en vedovn, samt en hage. Det var ingen vei utenom det, ler hun. 

Boligannonser i Bergen og omegn ble saumfart høsten 2018, men uten suksess. Så utvidet hun søket til også å gjelde fritidseiendommer. Og da fant hun altså en liten hytte i den bratte skogkanten på Krokeide i Fana. Da var det gjort. Eller rettere sagt; det var da jobben begynte.

– Det var jo mulig å bo i hytten slik den fremstod. Men jeg så jo at det var veldig mye som måtte gjøres. Så det ble skiftet vinduer, kledning og etterisolert. Jeg måtte ha nytt tak. Brønn-vannet var ikke drikkbart, og kloakken gikk rett ut i naturen. Badet og kjøkkenet måtte skiftes. Men den mest krevende oppgaven var å få hytten godkjent som helårsbolig. Alt måtte dokumenteres og søkes om. Nå er alt på stell. Jeg har egen avløpsløsning og samler regnvann fra taket i tanker i kjelleren som renses til drikkevann.

– Det hender jo også at det er lite nedbør?

– Da må jeg spare på vannet. Jeg har lært av alle somrene vi tilbrakte i det sørlige Frankrike. Der er det tørt, og vann er faktisk gull. Så jeg skjønner godt betydningen av å ikke sløse med vannet.

Reddet livet

Mye var på plass i hennes nye tilværelse som godt voksen på et sted «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Men så ble det hennes tur til å kjempe mot kreften.

– Arne hadde en fantastisk lege på sykehuset. Da han ble fastlege, stod jeg to år i kø for å få ham som min doktor. I 2020 gikk jeg til ham med noe jeg trodde var nyrebekkenbetennelse. Han sendte meg straks til spesialist, og det viste seg at jeg hadde kreft både i eggstokkene og den ene lungen. Takket være at han handlet så raskt, ble jeg også frisk. Så jeg takker legen min for at jeg er i live, og jeg er utrolig takknemlig for hjelpen jeg fikk av helsevesenet vårt. I tillegg var det under pandemien, så jeg kunne ikke motta besøk.

Katten Suzie kommer inn i stuen for å se hvem som nå er på besøk. Hun er blitt en voksen dame på 15 år, som liker å krype opp i sengen til Ingjerd når dagen er over.

– Jeg er glad for at Arne fikk dø hjemme. Suzie lå mye i sengen sammen med han den siste tiden, så hun er også et godt minne om ham, forteller hun, og legger til:

– Nå er det bare oss to, men vi har det fint. Det passer ikke for alle eldre å ha en leilighet med en heis som går direkte ned i butikken. Jeg ønsket meg et annet og såkalt «enklere liv», men det betyr, som du sikkert forstår, at det ikke er et lettvint liv, smiler Ingjerd Strøm Skreien. 

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no