Går på karate med mormor
Da mormor begynte på karate, ville Alexander være med. Begge elsker treningen og det gode miljøet i Lista karateklubb, der alle er velkommen og blir inkludert.
Jeg er ingen tradisjonell mormor som baker og steller. Det er heller ikke så vanlig å ha en mormor som begynner å trene karate når hun er 60+. De fleste voksne som starter med karate, gjør det vel for å følge opp barna sine. Hos oss var det mitt yngste barnebarn som ønsket å slå følge med meg. Det at vi deler denne interessen, er med på å skape helt spesielle bånd mellom oss, sier Sissel Vestergren.
Den morsomme mormoren
Da Alexander Lervik var liten, bodde Sissel på Østlandet, og fikk ikke fulgt opp barnebarna så tett som hun ønsket. For seks år siden flyttet hun tilbake til Sørlandet, og hun tar imot oss i sitt hyggelige hus på Lista. Hun viser stolt fram sin nye terrasse, som hun har bygget selv.
– Jeg er ikke redd for å kaste meg ut i nye prosjekter, men noen husmor er jeg ikke, sier hun og ler, mens hun byr på lekre snitter som hun uten blygsel innrømmer er kjøpemat.
Når de har dårlig tid og Alexander skal spise middag hos mormor, kan det gjerne gå i Fjordland. Eller grøt. Sissel har så mye annet spennende å drive på med enn å stå ved grytene. Alexander forteller at han liker å gjøre mye forskjellig sammen med mormor. Han har tre eldre søstre, og familien bor tre minutters kjøretur fra mormor.
Da vi spør om hvordan karatetreningen kom i gang, blir Sissel og Alexander like ivrige begge to. Samtalen hopper og spretter hit og dit, og innimellom ler de to godt sammen. Det er mye internt mellom mormor og barnebarn, som forstår hverandre uten store ord.
Skulket gymtimene
– Jeg har aldri vært en idrettsjente og var ikke glad i trening. Sannheten er at jeg prøvde å skulke unna gymtimene allerede på barneskolen, sier Sissel og ler igjen. – Jeg ble nok sett på som litt guttejente og mye hestejente. Jeg har alltid likt meg godt i naturen, og begynte tidlig med skogsturer. Organisert trening var derimot ikke noe for meg.
Det var en ti år yngre turvenninne med svart belte i karate, som mente Sissel også burde prøve. Etter alle toppturene og hundetreningen var hun sterk i kroppen, og hodet var det heller ikke noe i veien med. Men Sissel hadde ingen planer å begynne på noen form for trening. I karate trodde hun bare man lærte å slå i en murstein.
– Likevel møtte jeg opp på første trening i Lista karateklubb høsten 2021, da var jeg seksti og et halvt år gammel. Jeg følte meg liten, og registrerte at jeg kunne vært bestemoren til de fleste der. De voksne var minst 20 år yngre enn meg. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå inn, men ble tatt utrolig godt imot. Og det utenkelige skjedde; jeg ble hektet på første trening. Det var gøy og noe jeg ville finne mer ut av.
Sissel, som jobber på Coop Extra, var innom der og handlet på veien hjem. Utenfor satt pensjonistene. Sissel var så gira at hun hadde oppvisning for dem på parkeringsplassen, for å vise hva hun hadde lært.
– Lykkehormonene danset i kroppen og ga meg en nesten euforisk følelse. Jeg gledet meg allerede til neste trening. Mye kom av fellesskapet og inkluderingen jeg opplevde fra første stund. Dette skulle min gamle gymlærer ha sett!
Hektet fra første stund
Sissel fortalte selvsagt om karatetreningen til både familie og venner. Alexander hørte på mormorens begeistring, men trodde karate var det samme som å slå en planke så den delte seg. Det var Sissels datter som lurte på om karatetrening kunne være noe for sønnen. På mormors tredje treningsdag ble han derfor med, og ble like hektet som mormor.
– Jeg har alltid likt å trene og spiller både fotball og basketball. Nå synes jeg det er kjempegøy å trene karate med mormor. Vi bruker beskyttelse, og det er ikke lov å gjøre hverandre vondt, sier Alexander som sier han er den eneste som trener med mormoren sin, og det synes han er fint. De øver på ulike teknikker med og mot hverandre, lærer selvkontroll og disiplin. Sissel liker best å gå kata (mønster), mens tiåringen synes kumite (kamp) er gøy.
De to ser gjerne på treningsvideoer på YouTube, og øver hjemme hos Sissel, i tillegg til den vanlige treningen. Det er ikke lov å bruke lærdommen i det offentlige rom, men det er kjekt å kunne selvforsvar.
Sissel forteller at hun og Alexander sammen har gradert tre ganger. Før graderinger er begge spente, og mormor er nok mest nervøs. De har bestått de to graderingene i rødt og første i blått. Felles mål er nå andre gradering i blått belte, før de begge vil ta gult.
– Alexander er kjempegod og kan gå alle gradene helt til sort. Han har mer fighterevne i seg enn meg, sier Sissel, som skulle ønske hun hadde begynt tidligere.
– Jeg har ingen planer om å gi meg med det første. Men når den dagen kommer, vil jeg følge med Alexander videre.
For Sissel kjenner at treningen gjør godt både for kroppen og toppen. De må nemlig lære japanske tall, uttrykk og ord på de ulike teknikkene i forbindelse med gradering.
Alexander og Sissel demonstrerer også hvordan de hilser hverandre når de møtes og skilles, med et OSU. Dette gjøres alltid på trening, men for Alexander og mormor er det blitt naturlig å gjøre i hverdagslivet ellers også.
– At karate skulle komme til å bety så mye for meg, hadde jeg aldri forestilt meg. Det aller beste er jo at Alexander vil trene med meg. Det gir oss magiske øyeblikk både i og utenfor hallen, sier Sissel og smiler mot barnebarnet.
Lærer underveis
Alexander synes han har en veldig sterk mormor, og Sissel mener barnebarnet lærer fort. Hun kan spørre ham om teknikker, tiåringen husker alt. Begge opplever mestring gjennom karatetreningen, det gjør noe med selvtilliten uansett alder. Sissel har god dialog med Alexanders storesøstre også, men de er mer opptatt med venner og har andre interesser. Det synes mormor er akkurat sånn det skal være.
– Jeg er like glad i alle fire barnebarna, og det er kjempekoselig når alle er sammen. Men det båndet Alexander og jeg har knyttet de siste seks årene, er helt spesielt. Det kommer nok en periode han heller ikke har så mye tid til mormor, men grunnlaget er lagt.
Sissel sier det er forskjell på bare å kjøre og hente – og det å delta sammen med barnebarnet. De to går timelange turer sammen med mormors hund, der de deler naturopplevelser. De har møtt flere hjort og sett spor etter både rev og hare.
– Og rett som det er, trener vi på karateslag, spark og blokkeringer mens vi går, sier Sissel.
Alexander forteller at han trives på skolen, men Sissel tenker det er sunt å få inn mer enn den teoretiske kunnskapen fra klasserommet, og at samtalene hun og Alexander har på turene kan bidra til økt nysgjerrighet og igjen et ønske om å søke mer påfyll.
– Jeg lærer barnebarnet mitt om livet i havet og i skogen. Vi snakker om krigen, det er mange spor etter den her nede. Og når vi går på utsiktssteder, snakker vi geografi.
De to kan bruke lang tid på å finne ut hvor andre land ligger i forhold til der de er. De studerer steiner og skjell, snakker om blomster og skyer, og mormor lærer Alexander å ha respekt for alt som lever.
Bedre samhold og rikere hverdag
Gjennom Lista karateklubb er både Sissel og Alexander blitt kjent med mange nye mennesker. Alexander har fått kompiser, og mormor har fått venner som er langt yngre enn hun selv er. Det er mye omsorg blant både trenerne og deltakerne, og Sissel forteller at de drar hverandre opp.
Sissel vil gjerne vise sin takknemlighet ved å bidra i klubben, og sitter nå i styret. Alexander trives kjempegodt hos mormor, og vil gjerne spille kort og brettspill. Og mormor er ikke vond å be. Det er nesten ikke den ting Alexander og mormor ikke kan snakke om eller gjøre sammen.
– Jeg nok en ganske utradisjonell mormor og blir akseptert som den jeg er. Hvis vi alle bidrar der vi kan, og trekker lasset sammen, tror jeg vi får en rikere hverdag med bedre samhold. Jeg er i hvert fall uendelig takknemlig for alt Alexander og jeg har sammen.
