Lasse Lindtner: – En rikdom å være sammen så lenge

Hvordan holder du deg i form?
– Er jeg i så god form, da, sier han og ler. 

– Jeg har et bevegelig yrke og vi sitter ikke stille. Vi er skapt for å bevege oss. Sosial kontakt og kommunikasjon med andre aldersgrupper er veldig viktig. Jeg kan fortelle dem ting og de kan fortelle meg ting. Å bli isolert og sitte alene, tror jeg ikke er sunt, sier Lasse og drikker kaffe av et krus på Theatercafeen. 

– Jeg hadde delvis prolaps i noen måneder. Den eneste medisinen var å gå, men da skjønte jeg for første gang hvordan det kunne være å bli gammel. 

Du har ikke tenkt på å pensjonere deg?
– Jo, tanken er der. Vi må gå av når vi er 70, uansett. Jeg lurer på hvordan det blir. Jeg håper jeg kan fortsette å jobbe etter det også, men da har jeg friheten til å si nei. Jeg har jobbet på Nationaltheatret siden 1981, og det har vært veldig fint. 

Er det noe du ville gjort annerledes i livet? Hva og hvordan i så fall?
– Ja. Det jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort, var å lære meg språk. Jeg tror jeg ville lært meg fransk. Vi har dessuten et hus i Hellas, og jeg kunne også ha tenkt meg å kunne gresk. Huset er i Kykladene, midt mellom Kreta og Athen. Vi fant stedet helt tilfeldig da vi dro på bryllupsreise der. Noen år seinere, ble det en tomt til salgs. Nå er vi der mest på sommeren, men jeg håper å få vært der mer i tiden som kommer. I sommer giftet min eldste datter seg der. Det var helt fantastisk! Barna har også fått et veldig nært forhold til stedet, forteller han. 

Hvordan har ditt forhold til venner endret seg etter at du ble «godt voksen»?
– Noen har jeg mistet kontakten med. Den stien som ikke gås på, den gror igjen. Det er naturlig, men noen gamle venner har jeg kontakt med fremdeles. Noen er også døde, det er sånn det er. Vi har en vennekrets i Oslo som vi ser med jevne mellomrom, og vi prøver å ha faste middager hvor vi treffes. 

Hva med forhold til familie? Har det blitt mer eller mindre viktig?
– Det har blitt viktigere. Nå har jeg ti etterkommere. Tre barn og syv barnebarn. Det er en kunst å huske alle bursdagene, sier han blidt. 
– Det er veldig morsomt å følge med på hvordan de utvikler seg, understreker han og smiler bredt. 

Hvordan er du som bestefar?
– Sikkert som mine bestefedre var. Helt midt på treet, sier skuespilleren med glimt i øyet. 
– Vi møtes gjerne ved bursdager, sommerferier eller høytider, eller går ut og spiser en middag eller tar dem med på teater. 

Så de er interesserte i teater?
– Ja, men jeg håper ikke de begynner med det… Har de talent for det, må de selvsagt gjøre det, men… Nei, de må velge selv. Det er nok litt fordi jeg vet hvor krevende det er. 

Hvordan tenkte du om noen på din alder da du var 30 år yngre enn nå?
– De var jo hauggamle! Tiden har gått så utrolig fort! 

Hva tror du er det viktigste du lærer dine barnebarn i dag fra ditt levde liv?
– Hva skulle det være, da? Jeg vet ikke om de kan lære noe særlig av meg. Stå opp om morgenen og betal regningene dine, sier han og latteren triller. 

Hva er dine tanker om å bli eldre i Norge?
– Vintertiden blir verre og verre, selv om jeg er glad i å gå på ski. Mørketiden er vanskeligere for hver sesong som går.  Jeg vet ikke hvordan det er å komme på gamlehjem her. Det håper jeg å slippe i det lengste. Jeg håper som sagt å kunne være mer i Hellas i fremtiden. Den ideelle dagen begynner med et morgenbad. Så har jeg som regel noe å jobbe med der nede, noe jeg har tatt med meg fra Norge. Du kan ikke være for mye i sola midt på dagen. Mellom 12 og 15 trekker alle grekerne inn. Vi pleier alltid å gå ut og spise middag på kveldene. Det bevilger vi oss.

Hvor gammel vil du bli?
– Får jeg store funksjonshemminger og at livet blir vanskelig å ha utbytte av, er ikke poenget å bli så gammel som mulig. Min mor ble nesten 98 år, men jeg tror ikke de to siste årene var så hyggelig for henne, selv om hun var helt klar til det siste. 

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder det å bli eldre?
– Lever du lenge nok, blir du gammel. Vi skal jo alle dø, så vi kommer ikke unna det. På mange måter er det fint å bli eldre også. Du får et større perspektiv enn da du var ung. I etableringsfasen med små barn, får du ikke tid til å gjøre så mye annet enn å stresse med det. Nå har vi den friheten at vi kan ta oss en hvil når vi vil. Det er en frihet.

Hvordan var det å kombinere skuespillerlivet med et familieliv?
– Det har vært helt greit. Kona mi er jo også skuespiller, så vi visste hva det gikk i. Vi hadde mye barnevakt da vi begge to spilte, men det var ikke noe problematisk. 

Hva lærer du av dine yngre familiemedlemmer/venner?
– De er så gode med data og sånne greier. Sønnen min har talenter jeg ikke har i det hele tatt, men som han har fra sin mors side. Han har en ingeniørhjerne, mens der er jeg helt på bærtur. Jeg kan spørre han om slike praktiske ting. Jeg må si at alle tre barna har klart seg veldig bra. De er selvstendige. Det er en stor glede å se at det er noe som kommer etter deg. Jeg tror mange som ikke har fått etterkommere, kjenner på det savnet. Det er en velsignelse.

Hvem har du lært mest av på teatret?
– Det er først og fremst faren min. Jeg tror han likte at jeg også ble skuespiller. «Du kan bli god du, men du blir aldri så god som meg», sier han med farens bergensdialekt. 
– Komponisten og musikeren Finn Ludt hadde jeg også stor glede av å få lov til å jobbe sammen med. Det er veldig mange jeg har lært mye av, men jeg kan ikke ramse opp alle.

Hvordan forbereder du deg til en rolle?
– Jeg har blitt så lei av å pugge tekst, men den må du kunne. Anne Marie og jeg hører hverandre og spør hverandre om råd. Det har vi mye utbytte av.

Hva gjør du helst når du har fri?
– Jeg liker å lese om historiske ting, gå i skogen, jeg er alt-etende når det kommer til litteratur. Jeg er veldig glad i å løse kryssord, og Anne Marie og jeg har quiz hver dag. Vi er ganske like gode, men vi kan ting som den andre ikke kan. 

Hvordan vil du si at det har vært å få lov til å være sammen i så mange år, som det dere har?
– Det er en rikdom i det. Vi har fått felles barnebarn også, og det hadde vi ikke tenkt på en gang. Det er stort, og binder oss sammen på en helt spesiell måte. Vi har så mye felles, et levd liv sammen. Det er verdifullt! Vi krangler hele tiden, da, sier han og ler. 
– Vi kjenner hverandre veldig, veldig godt. Jeg føler meg heldig som har en kone som har så god helse. Det er en gave!