Tillitssamfunnet under press
Tillit er bærebjelke i det norske demokratiet og samfunnet. Men selvbildet om Norge som verdens mest moralske og velfungerende samfunn, er en fantasi, mener Nina Witoszek og Christian Borch.
Sosial tillit er nøkkelen til et velfungerende og harmonisk samfunn som det norske, hevder både forskere og politikere. Men kan det bli for mye tillit i et samfunn? Kan tilliten gjøre oss sløve og naive? Legger nordmenns store, nesten grenseløse tillit til myndighetene og statlige institusjoner veien åpen for maktmisbruk, korrupsjon og nasjonale sikkerhetstrusler – og for at vi nordmenn i for stor grad tolererer inkompetanse? (Kilde: Det Blåøyde Riket – Norske tillitspatologier, av Nina Witoszek og Eva Joly)
Nina: Den norske folkesjelen lever – i alle fall delvis – i en fantasi fra en gammel tid. En fantasi fra da Norge var et fattig og fromt land. Den gang dugnadsånden hersket. Det nasjonale selvbildet fremmet at Norge var det mest moralske og velfungerende demokrati på jorden. Et fredselskende Mekka. Spranget mellom fantasi om det dydige samfunnet og dagens grådighets-Norge, har mange riper i lakken. Den norske tilliten har blant annet blitt misbrukt av blant andre norske fredsmeklere, skatteadvokater, næringslivsledere, politikere og det statlige oljeselskapet Equinor. Diskret korrupsjon og nepotisme – noe Eva Joly og jeg kaller for «et kosefjøssyndrom» – viser at det er en kognitiv dissonans mellom det gamle tillitssamfunnet og virkeligheten av i dag.
Den norske dugnadsmentaliteten, hvor man hadde stor tillit til hverandre, til myndigheter og de som styrte landet, tilhører en fortid. I dag har vi for eksempel arbeiderpartipolitikere som spekulerer i aksjer – på Statsminisisterens kontor – og diverse habilitetssaker, byråkrater og funksjonærer som krenker, milliardærer som flytter til Sveits for å unndra skatt. Tillitskultturen skurrer
Christian: Det nøysomme og fromme Norge tilhører en tapt tid. Selvbildet vårt, som en nasjon av fredsmeklere, menneskerettighetsforkjempere og filantroper, er gradvis og umerkelig forvandlet til bildet av et samfunn styrt av kyniske politikere og næringslivsledere, bortforklart og skjønnhetsmalt av en sannhetsforfalskende PR- og reklamebransje.
Tar vi et tilbakeblikk på etterkrigstiden, på 1950- og 1960-tallet, ser vi en tid da nordmenn strakte seg mot felles mål: En ny verden uten krig, angst, nød, sorg og savn. Folk spente seg fast bak et felles åk og dro i samme retning. Kapitalister, arbeidere og bønder gikk hånd i hånd for å bygge et trygt grunnlag for en rettferdig morgendag. Den klasseløse solidariteten var idealet – og de fikk det til.
Men i løpet av 1980-tallet ble idealene kommersialisert, i økende tempo. Vi har gått fra dugnadsånd til grådighetsånd, og har aldri tatt et grunnleggende nasjonalpsykologisk oppgjør med denne forandringen. Fremdeles liker vi myten om Norge som en fredsnasjon bygget på høy tillit, velferd, solidaritet og likhet. Men myten vi har bygget opp om oss selv, stemmer ikke med dagens virkelighet.
Nina: Selv kom jeg til Norge som politisk flyktning fra Polen i 1982, og det første som slo meg var den enorme kontrasten mellom norske tenke- og væremåter og mitt liv i hjemlandet under kommunismen. Polen styrt av Kreml var et samfunn med korrupsjon og kleptokrati der alle forsøkte å stjele så mye som de kunne. Å komme til Norge var både magisk og stressende. Det var magisk fordi folk stolte på sine politikere. Og det var stressende fordi det var som å hoppe fra et moralsk bordell til et jomfruelig kloster styrt av kos. Jeg hadde inntrykk av at nordmenn var umulig snille og umulig naive. «Noen må jobbe for fred og for å hjelpe de svake», ble jeg fortalt av Arne Næss, professoren i økofilosofi som hadde en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Jeg ble fortryllet, men også provosert av det pene, rene og dydige Norge.
Når dette er sagt, må jeg si at nordmenn er mestere i nasjonal branding: De har klart å overbevise seg selv – og den ytre verden – at de er frihetselskende, naturbesatte – nesten som grønne e ngler. Men da jeg kom tilbake 20 år senere, etter å ha bodd i Irland fra 1988-2001, merket jeg at det var skjedd store forandringer. Norge var blitt et petro-paradis, hvor det ikke lenger var skam å være rik, narsissistisk og egoistisk. Dugnadsånden var nesten borte og likhetsidealet var ofte ren retorikk. I dag ser vi det for eksempel i form av enorme bonusutbetalinger og gylne sluttpakker, i akademia der alle kjenner hverandre og det nærmest er umulig å være habil. Og de som kritiserer, eller påtar seg å være varslere, blir oftest frosset ut.
Vi er i en periode hvor «båten rokkes». Jeg ser det også blant yngre generasjoner og studentene mine. Der er det slutt på samarbeidsrelaterte relasjoner. Konkurransementaliteten har flyttet fra næringsliv til statlige institusjoner, skoler og universiteter.
Christian: Mye har gått tapt siden idealet var Kardemommeloven om at alle skulle være snille og gode, så ville alt gå bra. I løpet av de siste 40-50 årene har vi endret ideal fra nøysomhet til rikdom, og i kjølvannet har nye verdier vokst frem. Samtidig er det viktig å anerkjenne at tillit er et samfunnsgode. Men tilliten må ledsages av sunn fornuft og kritisk tenkning. Det er på høy tid å bli mer gråøyde enn blåøyde, ikke minst fordi vi lever i en farlig tid med politiske spenninger.
Nina: Det farlige er at nordmenn misforstår Russland. Flere av mine venner har nektet å snakke om Putins Russland som en farlig imperial makt. De projiserer sine norske verdier og sunn fornuft i Putins brutale regime, på tross av slakt i Ukraina og forsøk på å destabilisere den vestlige verden med cyberangrep og trollfabrikker. For meg er Russland et destruktivt imperium og en komplisert kultur: Dostojevskij på den ene siden – og løgn, undertrykkelse og kommunismens stygghet på den andre.
Christian: I kjølvannet av kommersialiseringen, er nordmenn mer og mer blitt ofre for falsk propaganda. Men vi er fremdeles godtroende – og ser det ikke minst ved at kapital- og finansmarkedene mer og mer har fått bestemme sine egne betingelser, og ved at reklamen i økende grad har fått formulere verdier og idealer. Klikkfaktoren herjer i alle medier. Den offentlige debatten drukner i sosiale medier, falske nyheter, desinformasjon, influensere, tøys og tull. Og det har ført til at vi i stor grad tolererer inkompetanse.
Etterkrigstidens idealer om universell humanisme og like rettigheter har smuldret bort. Tilliten har tapt terreng. Det gjelder for øvrig i hele den Vestlige verdenen, ikke bare Norge. «Kosefjøsfaktoren» og den norske tillitspatologien gjør oss farlig immune mot sikkerhetstruslene.
Høy tillit i et fellesskap, enten det er mellom enkeltmennesker, institusjoner eller myndigheter, har mange positive ringvirkninger for et samfunn. Det fremmer en følelse av trygghet, samarbeid og sosial samhørighet. (…) Alvorlige habilitetssaker preger nyhetsbildet og setter vår tro på tillitssamfunnet under press. Uten tillit til hverandre, til de som styrer eller det vi leser i avisen, blir samfunnet vårt sårbart. (Kilde: Adm. direktør Karen Kvalevåg i Revisorforeningen, kronikk i Kapital nov. 2023)
Nina: Polakker, estlendere og jøder «kjenner» Russland som arkitekten av unevnelige nasjonale traumer og tragedier, påført kropper, sjeler og sinn. Erfaringene mine fra den sovjetiske okkupasjonen var daglige ydmykelser og matmangel, en brutal verden der vi var maktesløse og fanget i løgner og barbari.
Når dette er sagt, er det i dag stadig flere nordmenn som er klar over den russiske ondskapen. Og de vet at Norge ikke kan fortsette å være et mytisk sted, der folket lever i en lykkedrøm, uanfektet av uforutsette hendelser og ondskap – og dermed immune mot ytre fiender. I analyser fremstår nordmenn som kollektive og enfoldige drømmere som lar seg bedra. Nordmenn må få opp øynene: Materielle goder og velferd er i dag gått fra å bli fra de mange til de få. Ulikhetene øker og ideen om samhold og likhet forvitrer.
Christian: Skandaler blant politikere, myndigheter og institusjoner har opplagt svekket folks tillit til politikken generelt. Evnen til kritisk tenkning er svekket. Et eksempel er det ydmykende knefallet for Kina under Solbergs regjerning – en politisk handling som ville ført til øyeblikkelig regjeringsfall i andre land. Et annet eksempel er den berømte Oslo-avtalen, forsøket på å skape varig fred i Midtøsten, der effekten av den norske statens overtillit til «fredshelten» Terje Rød-Larsen endte i skandale. Norske myndigheter og særlig UD hvilte i sin oppleste og vedtatte tillit – og så ikke faresignalene.
Det har altså gått 80 år siden vi la all vår kraft til å slå ned fascismen, for å la idealene om frihet, likhet og brorskap vinne. Men det er forstemmende å se hvordan vi har latt de samme mørke kreftene vinne tilbake terreng. På et par generasjoner. På vår vakt har vi latt grådighet og ulikhet vinne fram. Pengemakta rår, klassesamfunnet er reetablert. Demokratiet og folkestyret er under sterkt press. Vi har latt det kollektive forfalle, og latt ideer som verken er konstruktive eller bærekraftige få kontroll over oss og hodene våre. (Kilde: Kampen mot glemselen. Kronikk i forbindelse med markering av D-dagen, Agenda Magasin 6. juni 2024, av Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen).
Nina: Eksemplene er mange, og de viser at det kan bli for mye tillit i et samfunn, som gjør oss sløve og naive. Nordmenns tillitspatologi kan ha godt av en dose mer sunn skepsis. Jeg tror imidlertid at mange av de gamle verdiene fremdeles lever i den norske folkesjelen, spesielt blant eldre generasjoner. Blant annet ser man det i frivilligheten, der pensjonister bidrar med innsats for flere milliarder årlig. Og jeg kjenner mange eldre norske damer og herrer som er «brennende sjeler». De søker mening med livet gjennom altruisme, kultivering av gammel dugnadsånd og arbeider for fellesskapets beste. Og de kan snakke fritt. Min gamle Oxford mentor, Lord Dahrendorf, pleide å si: «Det er bare to grupper som snakker og tenker sant og fritt – barn og pensjonister».
Christian: Mange eldre har en mer uselvisk og altruistisk holdning. Den gamle dugnadsmentaliteten og fromhetsidealet henger igjen. Det er godt å vite, men det har også satt spor og avlet tradisjoner som kan virke bedøvende. Fredsmodellen fra etterkrigstiden skapte et bredt ønske om konsensus, altså enighet i utenrikspolitikken. Det førte til at debattklima i det offentlige rom ble polarisert. Vi ser det særlig i den nærmest katastrofale mangelen på debatt om Norges forhold til Europa.
Nina: Mye av presset mot det norske tillitssamfunnet kommer fra globalisering, av korrupsjon, digitalisering og en grusom konkurransekultur spredt av sosiale medier. Men som sagt, levninger fra det gamle bygdesamfunnet lever videre – tillit, samfunnsansvar, samarbeidsånd og et genuint partnerskap med naturen. Høy tillit har vært en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Med for mye tillit – kombinert med troen på at Norge er verdens mest harmoniske, rettferdige og lykkelige land – fører til en megaloman overbevisning om at «vi er her på jorda for å hjelpe de andre. Hva pokker de andre er her for, vet bare Gud».
