Harald Stanghelle: – Det er et lite under at jeg ble 60 år!

Er det noe du ville gjort annerledes hvis du kunne levd om igjen?

– Altså, jeg tilstår at jeg har levd. Og et menneske som har levd uten å ha gjort noe som man gjerne skulle ha gjort annerledes, har egentlig ikke levd. Min liste over akkurat det er smertefull lang. Men jeg forsøker å bruke aktiv fortrenging, og ikke tenke for mye på det. Jeg vil heller tenke på det som er i stedet for det som var. 

Hva er du mest fornøyd med?
– Jeg er ikke en spesielt fornøyd person. Mitt utgangspunkt var jo egentlig så fjernt fra det å sitte her med deg på Theatercafeen og bli intervjuet av
VI OVER 60, som det er mulig å være, sier han. 

– Jeg vokste opp i en bitte liten bygd, faren min var landhandler og vi hadde et småbruk fram til jeg var åtte år gammel. Jeg vokste opp i en vestlandsk indremisjonsslekt, der det bare var én ting som virkelig var viktig; nemlig troen. Det var en oppvekst jeg etter hvert kom i veldig sterk opposisjon til. Jeg hadde et uvanlig sterkt ungdomsopprør, der jeg brøt med troen, og gjorde opprør mot alt jeg kunne få øye på av autoriteter. 

Hvordan da?
– Jeg ledet blant annet en streik mot normerte prøver på ungdomsskolen. Jeg hadde en rektor som avskydde meg inderlig og intenst. Og det var gjensidig. Vi hadde det avanserte fiendskapet at jeg hadde han som lærer i matte, og jeg nektet å gjøre matteleksene. Han hadde stor glede av å stryke meg, så jeg har en så elendig utgang fra ungdomsskolen at jeg ikke kom lengre. Jeg kunne ikke komme inn på gymnas, og min eneste formelle utdanning er dermed grunnskolen, forteller han. 

– Samtidig var jeg nok bråmoden, og sikkert relativt ufyselig. Jeg husker godt en av lærerne som jeg hadde hatt mye konflikt med. Han kom bort til meg på siste skoledag i 1972, og tok meg i hånda. Jeg husker at jeg ble veldig overrasket over det, og at jeg tenkte «jøss, skal vi liksom røyke fredspipe nå?». Men så stirret han meg dypt inn i øynene og sa «jeg håper inderlig ikke at det går deg godt her i livet». Så det var min utgang fra det norske skolevesenet. 

Hvordan har du klart deg så bra som du har, vil du si?

–  Jeg var jo ekstremt samfunnsopptatt, og jeg elsket å diskutere med mennesker. Og jeg var et veldig engasjert menneske. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 17 år gammel, for å være frilanser, og for å jobbe som organisasjonssekretær i Norges Gymnastiast-samband. Jeg drev en meget omskiftelig tilværelse i mange år. Jeg var hjemme på Vestlandet og drev lokalavis, jeg bodde nesten et år på Grønland og drev med fiske, og jeg var et år i Libanon som FN-offiser. Da jeg kom tilbake fikk jeg, ved en ren tilfeldighet, en jobb i Dag og Tid. Da var jeg 25 år gammel og oppdaget plutselig, da vikariatet mitt var over, at jeg ikke fikk jobb noe sted. Da gikk jeg arbeidsløs i nesten et halvt år. Det var med på å forme meg veldig og gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, sier Stanghelle og tar en slurk av kaffen sin. 

– Til å begynne meg betød det ikke så mye å få avslag på avslag. Jeg visste at jeg var verdt noe, og at jeg kunne noe. Men etter hvert som avslagene ble flere og flere, så var det akkurat som om selvtilliten min forvitret. For når ingen andre tror på deg, så begynner du etter hvert å miste troen på deg selv også. 

Hva endret seg?

– En av de viktigste dagene i mitt liv var da jeg fikk en telefon fra Arbeiderbladet om at jeg hadde fått et vikariat der. Det var i 1982, og det ble starten på mye for meg. Etter det har ingen spurt om et eneste eksamenspapir fra meg.

Hva tenker du om at du nå har nådd pensjonsalder?

– Det synes jeg er et under. Men jeg reagerer litt på ordet pensjonsalder. Jeg vet jo det er sant, men jeg liker det ikke. Det har litt sammenheng med at jeg er i fullt arbeid. Jeg valgte å gå av som redaktør i Aftenposten etter å ha vært sammenhengende redaktør i 24 år. Først i Dagbladet som sjefsredaktør, og så i forskjellige redaktørstillinger i Aftenposten. I 2018 valgte jeg å gå av for å gjøre noe annet før det var for sent. 

Hva tenker du om journalistikken i dag?

– Jeg tilhører jo de som mener at journalistikken i dag er kvalitativt sett er bedre enn det den var da jeg var ung. Den er grundigere, den er mer kildebasert og man er veldig mye mer opptatt av kilder og dybde enn man var før. Jeg var overbevist i sin tid om at nettrevolusjonen ville føre med seg det veldig mye mer lettbeint og klikkbaserte saker. Det har den også gjort, men det har også ført med seg en mye større dybdelesning, lenking og flere kilder. Og jeg leser norske aviser og tenker, faen så bra det er. 

Hva jobber du med nå?
– Nå driver jeg på med flere ting. Jeg har en form for assortert landhandel, så der er jeg tilbake til det faren min drev på med. Jeg har fortsatt en kontrakt med Aftenposten om å skrive tre kommentarer i måneden. Og jeg har kontrakt med et par tidsskrifter om å levere faste ting. Og i tillegg leverer jeg litt til bøker og sånne ting. Og så har jeg en del styreverv. Jeg holder også en del foredrag og tar moderatoroppdrag og slikt. Men det viktigste jeg gjør er at jeg leder hovedprogramskomiteen på Arendalsuka, som er som en tredjedels stilling, forteller han.  

– Det er nok disse fulle dagene som gjør at jeg skvetter litt hver måned når det kommer en slipp fra Nav. Men jeg er ikke så gal at jeg returnerer pengene, ler han. 

– Det at jeg er over 60 er forresten at lite under i seg selv. Jeg fikk et hjerteinfarkt da jeg var 33, og ble hjerteoperert. Da trodde jeg at jeg ville bli uføretrygdet resten av mitt liv. Det var en veldig tøff runde. Jeg møtte en lege på Ullevål, som etter hvert ble en nær venn. Han sa til meg: Jeg har én ambisjon for deg. Og det er at du skal bli folkepensjonist. Den 13. januar i fjor ble jeg 67 år gammel, og da sendte jeg han en melding der jeg skrev «Gratulerer med dagen. Du har oppnådd målet ditt», smiler han og finner fram telefonen sin. 

– Jeg hadde bursdag nå i januar i år igjen, og da fikk jeg en SMS fra han der han skrev: «Kjære Harald. Det kjem føre meg at du har bursdag i dag. Stor gratulasjon. Så langt eg kan sjå, rundar du folkepensjon + 1».

Du ser ikke for deg at du blir en sånn pensjonist som ikke gjør noen ting, og bare pusler i hagen eller leser bøker?

– Jeg kan ikke fordra hagearbeid. Det var det kjedeligste av pliktarbeidet hjemme på Stanghelle. Det er Anne, kona mi, som gjør en heltemodig innsats for å holde hagen vår på Røa noenlunde i orden.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?
– Jeg tenker at de aller, aller fleste ikke er bevisst hvor godt det er å være eldre i nettopp Norge. Det er naturligvis mange faser i dette og mange ulike skjebner. Jeg vet at det er forskjell på friske og syke, jeg vet at det er folk som har en ektefelle som ikke får sykehjemsplass. Jeg har sett på nært hold at folk lever med et menneske med en Alzheimer-diagnose. Jeg vet at mange må kjempe for å få en omsorg de har krav på. Det er en skam. Så jeg vet at dette ikke er et generelt lykkeland for alle. Men jeg tror, når man ser på rammene, at det ikke er en eneste generasjon i Norsk historie som har bedre samfunnsrammer for å bli eldre enn det vår generasjon har, sier han alvorlig. 

– Så kan det hende at det var tider det du automatisk ble tatt vare på av dine barn og barnebarn og familie. For de noen var det kanskje like bra. Men hvis du tenker på rammene for å bli eldre, så er det helt eventyrlig nå. 

Hvor gammel har du lyst til å bli?

– Det er veldig greit å svare på. For det er helt utenfor min kontroll, ler han.  

Hvordan har forholdet til venner endret seg etter hvert som du har blitt eldre?

– For meg har det ikke endret seg. Noen av mine beste venner er fortsatt de jeg ble venner med i tenårene. Mennesker jeg ble oppriktig glad i som tenåring er jeg fortsatt like glad i. Og så har jeg hatt det privilegiet å bli kjent med veldig mange nye venner og mennesker underveis. Noen av de har jeg truffet i mer eller mindre profesjonelle sosiale sammenhenger, og noen har blitt nære venner. Jeg tror egentlig ikke forholdet har endret seg. Bare utviklet seg. 

Hva med familien?
– Jeg hadde et ganske anstrengt forhold til min mor som ble 90 år. Hun døde i 2007. Derfor valgte jeg som veldig ung min egen familie, som ikke var den biologiske. Og knyttet veldig sterke bånd til dem. Det har vært veldig, veldig viktig i livet mitt. 

– Og så kom jeg inn som drøyt 40-åring i en familie som var veldig familieorientert. Det gav meg en familietilknytning. Anne, kona mi, er veldig viktig i livet mitt. Det er også hennes barn fra et tidligere ekteskap. Selv ble jeg far da jeg var 42 år, og det har betydd veldig mye for meg. Jeg har en fantastisk datter som heter Anna. Og jeg tror ikke det har gått en eneste dag siden hun ble født, uten at hun har betydd en glede i form av en tanke, et ord eller en tilstedeværelse. 

Hva lærer du til henne fra ditt eget liv?

– Jeg tror det må være engasjement. Og jeg håper at det er en genuin forståelse for at folk må finne sine egne liv å leve. Jeg har en dyp oppfordring til toleranse. Folk må finne ut sine ting, gifte seg, skille seg, gjøre gode ting og dumme ting. Det er bare det enkelte mennesket som vet nøyaktig hvorfor man gjør det man gjør. 

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Nei ikke egentlig. Kanskje bare med ett unntak. Og det er det å mentalt forberede seg på å bli eldre. Jeg er 68 år gammel nå, og ser at folk rundt meg fyker oppover aldersskalaen. Og så vet jeg at det bare er et knips, så er jeg der selv. Samtidig vet jeg at jeg er privilegert fordi jeg har mye meningsfullt å holde på med. Det er alt for mange eldre som ikke opplever det.