Ragnhild maler steiner fra Jæren

Den lille spaserturen i morgendisen, mens småfuglene kvitrer, er en reise til kunstens uutgrunnelige verden. Der akrylfarger omgjøres til bildeopplevelser. Vel inne i galleriets andre etasje bys vi på kaffe fra medbrakt kaffekanne. I dag er planen å finjustere på et av steinbildene, får vi vite. 

– Du har svært kort vei til jobben?

– Ja, smiler Ragnhild. Til å begynne med forsøkte jeg å jobbe hjemmefra, men det gikk ikke.

Ett enkelt stearinlys tennes og pynter opp på et antikt klaffebord mellom oss. Å ha det hyggelig med det som er enkelt er en kunst som det gjerne tar mer enn bare ett liv å kunne leve etter – og å forstå.

På en av veggene henger et maleri der en kan se en gyllen gul stein som skiller seg ut fra resten av steinmuren, murens hjerte? Et glimt av Ragnhild selv? I miniatyr. 

Røff maleprosess

Det neste spørsmålet kommer litt bardust på henne. 

– Har steiner sjel? 

Ragnhild legger hodet på skakke og ser lett forundret ut. 

– Jeg er jammen ikke sikker, men av og til så oppleves det slik, humrer hun. Etter årevis med mange prosesser, har den selvlærte akrylkunstneren nå gått over til å male mer med kniver enn med pensler. 

Strukturen i bildet er viktig for meg. Jeg ønsker å formidle det brukte, det skjeve det rare i levd liv. Jeg er kanskje litt gammeldags, men liker å finne balanse mellom motivet og formidling. Derfor er bildene mine porøse og grove i uttrykket og gjerne med skjeve streker. Og skal hun klare å formidle dette, så må hun herje med bildene. 

Møter du Ragnhild for første gang, er det litt vanskelig å forstå at hun, som fremstår som hjertevarm, men bestemt, nærmest skifter «ham» og må bruke rå muskelkraft når hun skal male følelser inn i «tingenes sjel». 

For når hun maler bruker hun hele seg.

– Jeg kunne ikke ha malt som jeg gjør, uten den bakgrunnen og utdannelsen jeg har. Min åndelige bagasje.

For å få til de grove strukturene i bildene bruker hun røffe redskaper som spatler og kniver. Så skraper hun vekk grus og sand. 

Fra atelier til galleri 

I 2007 for snart tyve år siden etablerte Ragnhild Atelier 20A som nå også er Galleri Ragnhild. Her arbeider hun så ofte som mulig. Drømmedager der alt klaffer. Men også dager med prøving og feiling. Ragnhilds bilder består av mange «lag», både i direkte og i overført betydning. Og hun blir lykkelig når hun finner motiver med det hun kaller sjarmerende sprekker, sår og skjevheter. 

– Du jobber mest alene? 

– Jeg føler meg privilegert som får arbeide med det jeg liker aller best. Og at jeg har et sted å være der hverdagene er gode og meningsfulle. Og så er jeg veldig glad for at jeg deler alt dette med min gode venninne og kollega Anne Grete Istad, tekstilkunster. For meg er det helt avgjørende å ha mye alenetid, for det er da jeg blir kreativ. Det er viktig å for oss alle å ha troen på at en er god nok i seg selv, legger hun til og skjenker i mer kaffe. Alenetid er positivt når den er selvvalgt. Men klart, det hender at hun lunsjer med kollegaer.

Røtter fra Ryfylke og Jæren

For å komme der hun er i dag, har Ragnhild jobbet jevnt og trutt. Mye av inspirasjonen hentes fra turer langs strender, gjerne i Ryfylke og ikke minst på Jæren. I barndommen flyttet hun med foreldrene femten ganger. Faren var distriktslege og moren fysioterapeut. To av stedene Ragnhild voks opp var på Herøy utenfor Sandnessjøen og på Finnøy i Ryfylke. 

– All flyttingen ga deg et spesielt utgangspunkt? 

– Det positive var at jeg tidlig lærte å bli selvstendig. Og når jeg kom til en ny skole, der jeg ikke trivdes, så tø jeg til tegningen. Den fant jeg mye glede i alt da, forklarer hun.

Planen var enten å bli arkitekt eller psykolog. Men så ble det til at hun tok en doktorgrad i lingvistikk der hun skrev om språkutvikling hos for tidlig fødte. Ragnhild trives godt i akademikermiljø, men i 2009 bestemte hun seg for å gå inn for malingen. Fullt og helt.

Flyttet til Portugal

Ragnhild er av typen som ikke liker å gjøre ting halvveis. Så da hun byttet yrkeskarriere flyttet hun til Portugal for å male i to år. Et valg som ga malingen en flying start. Mannen ble igjen hjemme i Bergen for å jobbe, men den yngste av hennes fire barn, Joachim, som da var åtte år, ble med. 

– Men mot slutten av oppholdet fikk du en alvorlig brystkreftdiagnose? 

– Ja, og da følte jeg plutselig at tiden ble knapp. Malingen fikk en … Ragnhild må tenke seg om … leter etter ord. 

– Da jeg fikk diagnosen så utløste det uante krefter. Ikke minst ble målet med å skulle male klarere. Malingen ble på mange måter en redning i prosessen for å bli frisk.

Mens hun fortsatt var syk, tok hun med seg 60 av Portugal-maleriene til Bergen for å holde salgsutstilling. Og hun gikk fra stråling om morgenen til utstilling – samme dag!

– Du gjennomførte med parykk og stålvilje?

– Ja, uten sterk vilje, hadde det neppe gått.

Maler gjerne detaljbilder

Etter friskmeldingen fortsatte Ragnhild med å bruke lang tid på å finne en form og et uttrykk som bare er hennes. Til nå har motivvalgene for eksempel vært av sauer, detaljer fra DBS-sykler, rustikke detaljer av krukker eller av steiner. 

Ragnhilds bilder har helt fra starten av hatt et svært begeistret og kjøpevillig publikum. En kunstinnkjøper fra Stockholm dukket plutselig opp på en utstilling hun holdt i Portugal og sikret seg et sjefssau-bilde med det klingende navnet «The Boss».

Varemerke fra barndommens naturlandskap? 

Som akademikerdatter fra Stavanger, fikk Ragnhild tidlig innblikk i at steingjerder er en del av den jærske folkesjelen. 

– Noen påstår at steinbildene er varemerket ditt?

– Tja. Det er jeg ikke enig i. Men det stemmer at jeg ble tidlig fascinert over bønder som plukket stein og ryddet jorder. Alt da så jeg de flotte strukturene, rissene og linjene som vises i steingjerdene, kommenterer hun.

Hovedbasen hennes har likefullt vært Bergen i over 40 år. 

Det er lite kjent at Ragnhild på mange måter har et sterkt rabulist-gen i seg. Men å være politisk aktiv har ikke vært en del av malevirksomheten. Selv føler hun seg fortsatt som en talsperson for Rogaland.  

Så tenker hun seg om og korrigerer: 

– Eller kanskje er jeg aller mest en talsperson for havet og for strendene – der den høye himmelen gir de som oppholder seg der så mye glede.  

Sulten på å få bruke talentet

Sine første kunstoppvåkninger fikk hun på barndommens søndagsturer til Hå prestegård, et kultursentrum på Nærbø.

– Som voksen fant jeg en bok der med malerier av Olav Strømme, som var født i Ørsta i 1909. Fargepaletten jeg bruker er delvis er inspirert fra ham. 

Myten vil ha det til at god kunst ofte er laget av en «sultende kunstner».

– Hvordan er det med deg? Har du gått rundt i «Christiania og sultet», slik som Knut Hamsun gjorde?

– Nei, jeg har aldri vært fattig på den måten. Men jeg er ikke vokst opp med rikdom, altså på penger. Men jeg kommer fra et miljø der det å ha tett tilknytning til naturen, og en rikholdig kulturell og akademisk bagasje har vært nyttig å ha med seg i livet. 

Men hun er fortsatt sulten på å få bruke talentet sitt. Og på å gå inn i stadig nye prosesser. 

Større formater?  

Ett av steinmaleriene hennes, med den gylne, gule steinen i midten kunne hun ha fått solgt mange ganger.

– Du laget steinen mer gyllen enn den egentlig var?

– Jeg uthevet den litt. I møte med kunst har alle folk med seg «den bagasjen en har» fra det livet en selv har levd. Og det er derfor alle mennesker har ulike oppfatninger av kunst, etter hvor de er i livet og etter hva de selv legger inn i et bilde.

– Hva satser du på nå?

– Jeg tenker at jeg kommer til å oppholde meg i enda større grad i naturen. Og kanskje er det tid for å tenke i litt større formater også? Og så har jeg funnet noen rustikke postkasser. Jeg øver meg hver dag på å bli bedre og det skal jeg fortsette med, avslutter Ragnhild.