Einar Gelius: – Eldre må snakke om det ubehagelige

Det er som prest han er aller mest kjent, men også som deltaker i flere TV-produksjoner og programmer i beste sendetid. 

 – Jeg er nok litt yrkesskadd som snakker om dette hele tiden, men jeg synes det er rart at mennesker som har levd på hverandre i år etter år, ikke har snakket om dette før, sier Einar Gelius når vi møter han på en kafé i Oslo sentrum. 

Hva tenker du om å være i den alderen du er i nå?
– Jeg tenker at det er en fin alder. På sett og vis. Men de siste årene har jeg tenkt på at jeg egentlig gleder meg til å bli pensjonist. Jeg gleder meg til å ikke ha noe hengende over meg hele tiden egentlig. 

Som hva da?
– Som prest gjennom godt over tretti år har jeg opplevd så mye og vært i så mange samtaler med folk, at jeg merker at jeg er mentalt sliten. For det er så mange mennesker og problemer og konflikter å forholde seg til at jeg merker at jeg er sliten av det, sier han. 

– Men jeg er sikker på at jeg finner gode ting å bruke tiden på, for det fine med meg er at jeg stort sett alltid har hatt mange prosjekter gående samtidig. Nå jobber jeg for eksempel med en par- og samlivsterapeut, og vi tenker å gi ut en bok om kjærlighet og seksualitet. Så jeg har hele tiden sånne prosjekter gående, forteller Gelius og understreker at det blir godt å kunne disponere tiden som han selv vil – når han en gang blir pensjonist.

– Som prest jobber jeg jo i en veldig fri stilling, men samtidig er jeg jo bundet opp i helger og høytider, og mye ut på kveldene. Så friheten gleder jeg meg til.

Hvordan merker du at du har blitt eldre?
– Jeg merker det mest på det fysiske. Hørsel, søvn, operasjon i prostata. Jeg merker at jeg har blitt eldre i kroppen. 

Er det noe du ville gjort annerledes hvis du ser tilbake på livet?
– Jeg begynte jo egentlig å studere juss før jeg begynte på teologien, og var sånn halvveis ferdig med det. Jeg angrer veldig i dag på at jeg ikke fullførte jussutdannelsen. 

Hvorfor det?
– Nei, for da hadde jeg kanskje hatt ett ben til å stå på. Men det å være advokat er jo på mange måter veldig likt det å være prest. Du har med mennesker å gjøre, du fortolker tekst i en bok, du forsvarer folk som kanskje har havnet litt utenfor. Så jeg tror jeg hadde fungert veldig bra som advokat. Så det angrer jeg litt på. Men sånn ble det. 

Hvordan vil du si at relasjonen til familie og venner har forandret seg etter hvert som du har blitt eldre?
– Det som er mest spesielt er å se sine egne barn vokse opp. Nå har datteren min to barn selv, og det å få barnebarn selv er jo en ny epoke i livet. Det er veldig rart å se min egen datter som jeg hadde i hendene mine som barn, plutselig har blitt mor. Det er en veldig rar følelse, og en veldig fin følelse. Og det er veldig ålreit for meg å være bestefar, altså. Det må jeg jo si, innrømmer han gjerne. 

– Og så er det kanskje i de stundene der at man selv ser at man har blitt eldre. For jeg synes ikke det er lenge siden hun var ti år selv, og plutselig er hun voksen og har en egen familie som har bygget seg eget hus og alt. 

Hva har du lyst til å lære dine barn og barnebarn fra ditt liv?
– Nei vet du, jeg er veldig forsiktig med det. For mitt eget liv har vært litt opp og ned, så jeg tror ikke jeg er i den posisjonen at jeg skal veilede så mye. Det viktigste er å være til stede og gjøre hyggelige ting med dem. Jeg har ikke noe mål om å skulle veilede dem noe særlig. Men det er veldig hyggelig å være sammen med dem. Det er det virkelig. 

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?
– Du vet, gjennom jobben min så har jeg jo vært sammen med mye eldre folk. Og jeg har vært på mange institusjoner, sykehjem og omsorgssentre. Og jeg ser jo at det er veldig mye bra som skjer der, men jeg har sagt til mine barn at jeg ikke skal på noen institusjon. For det har jeg sett for mye av gjennom jobben. Så jeg håper at jeg den dagen jeg skal forsvinne herfra, får lov til å dø i mitt eget hjem, sier han. 

– Det er egentlig ganske viktig for meg. Og det er ikke noe kritikk av helsevesenet eller av noen, men det er bare det at jeg har sett for mye av det. Jeg har sett at man dessverre ikke har tid eller ressurser til å gjøre det ordentlig. Men det er jo viktig å også si at det er veldig mange eldre som også har det veldig bra i Norge. Og så er det jo veldig avhengig av helsa di. Hvis man klarer å bevare en god helse så kan man jo leve lenge og ha et veldig godt liv. Det handler mye om hvordan man har det med seg selv også. Jeg har sett folk som er 30–40 år, som ser ut som de er urgamle, og så har jeg sett 80-åringer som er som 40-åringer i hodet. Fordi de har en helt annen tilnærming til livet. Så det handler mye om hva man gjør det til selv. 

– Både datteren og sønnen min er mellom tretti og førti nå, og jeg sier til dem at dette er veldig viktige år, for nå bestemmes mye av det som skal sette grunnlaget for hvordan livet videre skal bli. Da jeg selv var rundt 40 var jeg midt i en skilsmisse, og det opplevde jeg som veldig dramatisk forteller han åpent. 

Med årene har Gelius blitt vant til å være en person som mange kjenner igjen. Han er glad for at han har kunnet bruke sitt yrkesaktive liv til å hjelpe folk med å få det bedre i sine egne liv. 

– Skyggesidene ved samfunnet vårt er jo at det er mye psykisk lidelse og rus, og mye av det er jo selvmedisinering. Det synes jeg er skremmende, spesielt at det er så mange unge mennesker som har store utfordringer med dette. Jeg pleier å si at jeg har sett og hørt det meste, så det er ingenting som overrasker meg lengre. På godt og vondt er det blitt sånn, sier han. 

Han er også glad for at han ikke lengre føler behov for å måtte være med på alt som skjer. 

– Jeg tenker stort sett på samme måte, og mener mye av det samme som jeg gjorde da jeg var tretti. Engasjementet mitt og gløden er den samme. I perioden da jeg var på Vålerenga så skjedde det noe hele tiden, og det har jeg ikke noe behov for lengre. Jeg trenger ikke å være med på alt, og det er en fin erkjennelse å komme til. 

Hvor gammel vil du bli?
– Jeg tror jeg har gode gener, for faren min ble 88 og moren min som døde i fjor ble 93, så jeg har nok gode gener for å bli noe eldre. Men det viktigste for meg er at jeg er frisk og at jeg ikke havner på en institusjon. Moren min var helt klar helt til det siste, men hun hadde mistet litt av synet og gikk mye saktere, og da mister du jo litt av livsgnisten, sier han, og innrømmer at det ikke bare var enkelt å bli diagnostisert, og senere operert for prostatakreft. 

– Jeg tenkte litt over livet da jeg fikk kreftdiagnose med prostatakreft. Men jeg er ikke redd for døden. Det er jeg overhodet ikke, for jeg har opplevd så mye. 

– Noe av det jeg synes er det tristeste jeg vet er når jeg har begravelser der det for eksempel er småbarnsforeldre som er døde. Når man dør midt i livet og ikke får oppleve at barna vokser opp og alt det fine med det. Så det er jeg veldig takknemlig for at jeg selv har fått oppleve. Jeg tror også det å ha barn og barnebarn som man kan følge opp også holder mange eldre litt i vigør. At man har noen å følge opp. 

Er det noe du synes er vanskelig å snakke om når det gjelder alderdom?
– Ikke noe jeg selv synes er vanskelig, men jeg er veldig opptatt av noe. Jeg har jo utdannet meg til sexolog i godt voksen alder, og har jobbet sammen med Esben Esther Pirelli Benestad og kona Elsa, som jeg har kjent i mange år. Og jeg ser jo at dette er et veldig vanskelig om ømtålig tema blant eldre. Alderdom og seksualitet. Der er det veldig mye å hente for samfunnet, hvis man setter fokus på disse tingene.

– Mange tror jo at bare fordi man passerer 70 år så slutter man å ha lyst og behov for nærhet og kjærlighet. Men det er veldig tabu å snakke om det. Folk synes nesten det er litt ekkelt å snakke om det eller å tenke seg til at eldre mennesker kan ha seksuell lyst. Det er veldig rart at det skal være sånn, at vi tenker at fordi kroppen ser litt eldre ut og har blitt litt shabby kanskje – så har man ikke lyst lengre? Så dette er et tema jeg har lyst til å fokusere litt på framover. 

– Ofte er det jo fordi det fysiske og rent kroppslige endrer seg. Mange menn strever med at man kanskje har vært, som meg, operert for prostatakreft, med de konsekvensene det får. Og kvinner kommer i overgangsalderen, noen allerede i 40-årene og livet ut. Og det er viktig at vi kan snakke om disse tingene og at vi kanskje kan hjelpe folk. Gi dem noen tilskudd eller behandling. Dette er veldig skambelagt å snakke om, og kanskje i særdeleshet for den generasjonen som er eldre nå. Men også for yngre generasjoner som har litt problemer med å snakke om slike ting. Så dette håper jeg at jeg får muligheten til å være med og snakke mer om framover.