Norsk, chilensk og bergenser: Miguel vil bli gammel i «nytt» land

Han hadde passert 60 og begynte å se frem til en pensjonisttilværelse da han i 2011 fikk kreftdiagnosen. Miguel Castillo ble operert, og fikk etterbehandling. De neste fem årene var gode. Han følte seg frisk og var tilbake i jobben ved Universitets-biblioteket i Bergen. Livet var slik det skulle være.

– Men så viste undersøkelser at den aggressive kreften var kommet tilbake. Det var en fryktelig tung beskjed å få, sier han stille.

Det ble nye omganger med cellegift og strålebehandling. Han var blitt 66 år og måtte også innse at han heller ikke kunne jobbe mer.

– Strålebehandlingen gikk bra. Jeg tålte den. Men alle kurene med cellegift har vært veldig tøffe for meg. Jeg blir kvalm, uvel og helt uten energi. Jeg orker nesten ingenting. Jeg klarer ikke en gang å ta frem gitaren, slik jeg alltid har gjort, sier Miguel, som har gitt ut to cd-er og spilt på utallige konserter og arrangementer siden han kom til Norge i 1974.

Kuppet som endret alt

Da var Miguel en flyktning etter å ha klart å unnslippe Pinochets etterretning og militærpoliti i Chile i over to måneder etter kuppet 11. september 1973. Sent i november fikk han asyl i den norske ambassaden i Santiago, etter først å ha fått avslag fra den norske ambassadøren, Julius Christian August Fleischer.

– Han mente kanskje at jeg var ung og kunne tåle ti år i fengsel, sier Miguel Castillo, som var 25 år den gang og leder for sosialistpartiet i den sørlige delen av Santiago.

– San Miguel var en stor bydelskommune, med mange industriarbeidsplasser. Som leder møtte jeg Salvador Allende flere ganger. Han var sympatisk og lett å like og respektere, sier han om presidenten som vant valget i 1970, og som døde etter at militærjuntaen angrep presidentpalasset den skjebnesvangre septemberdagen i 1973.

Vel vitende om at Pinochet hadde fengslet mange politisk aktive på venstresiden i dagene og ukene etter kuppet, fortsatte Miguel Castillo å ha kontakt med partikamerater og arbeidsplasser.

– Det var portforbud og det krevde mye planlegging for at jeg kunne bevege meg rundt. Militær-juntaen visste hvor jeg bodde, så jeg sov på forskjellige steder hver natt, forteller han.

Asyl i ambassaden

Utenriksminister Knut Frydenlund skjønte den dramatiske politiske situasjonen med mange på flukt og sendte sin betrodde mann, Frode Nilsen ned til ambassaden i Santiago. Det ble redningen for Miguel Castillo og mange andre som fryktet for sin fremtid, og sitt liv i Chile.

– Jeg har mye å takke Frode for. Han forstod alvoret, han hadde diplomatiske evner og han sørget for at flere kom i sikkerhet.

Miguel Castillo hadde giftet seg 31. august, elleve dager før kuppet, og hans kone og svigerforeldre fikk også asyl i den norske ambassaden. De fikk etter hvert utreisetillatelse. Men Miguel måtte vente i over et halvt år i den norske ambassaden før han fikk lov til å reise av myndighetene, og møte dem igjen i det som skulle bli hans nye hjemby, Bergen. 

– Jeg landet klokken 17.00, 27. mai i 1974. Da traff jeg også henne for første gang, smiler han og ser bort på sin kone, Anne Sofie.

– Jeg var 22 år, studerte spansk og var på flyplassen som tolk for Flyktningrådet. Da Miguel kom, var bergensavisene på plass. NRK var der med sitt team. Flere chilenere var også kommet for å ta imot ham. Det var stor oppmerksomhet siden det var en av de politiske lederne fra før militærkuppet som nå hadde kommet, minnes Anne Sofie Vik.

Vendepunkt for Miguel

Over 3000 opposisjonelle ble drept under diktaturet. Titusener ble arrestert, torturert og fengslet. De dramatiske og voldelige opplevelsene var vanskelige å leve med, og ekteskapet til Miguel og Sandra endte kort tid etter i Norge.

– Jeg møtte ikke Miguel igjen før mot slutten av 1974. Vi ble etter hvert kjærester, sier Anne Sofie.

I 1988 var det endelig folkeavstemning i Chile om en hardt presset Augusto Pinochet skulle få fortsette som president eller ikke. Flertallet sa nei – med Miguel Castillo som observatør.

– Jeg fikk innreisetillatelse og kunne for første gang vende hjem. Men det var fortsatt et militærdiktatur og mange av mine tidligere kamerater og kjente, var svært forsiktige med å ta kontakt med meg, forklarer han.

Året etter var det valg, og Pinochet tapte igjen. I mars 1990 gikk han endelig av som president.

– 2007 var et vendepunkt for Miguel, mener jeg. Da reiste vi tilbake til Chile, fikk møte mange av hans gamle venner og delt historier. Han ble også hedret for sin innsats før og etter kuppet, av ordføreren i bydelen San Miguel i Santiago.

– Jeg drev politisk aktivitet for et fritt Chile fra mitt liv i eksil. Det var viktig for meg å fortelle historien om hva som hadde skjedd. Dessverre førte det også til at min mor ble trakassert av myndighetene. Til slutt var det så vanskelig for henne at hun, og litt senere min lillesøster, også fikk asyl i Norge.

Miguel Castillos seks andre søsken fikk opphold i Canada. Faren hadde omkommet i en bilulykke i 1961.

– Jeg har hatt det godt i Norge. Jeg likte fra første stund tanken om sosialdemokrati, felleskap og solidaritet som jeg har opplevd her.

– Når slutter man å være flyktning?

– Aldri her oppe, sier Miguel Castillo og peker mot hodet.

– Og jeg er mer norsk enn nordmann, om du forstår hva jeg mener, for vi deler de samme verdiene. Dessuten er jeg bergenser, fastslår en smilende Miguel Castillo.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no