Carl I. Hagen: – For meg er det først og fremst familie som gjelder 

– Vi sier jo alle at alternativet er verre. Men jeg merker jo at jeg har blitt dårligere etter at jeg hadde et hjerneslag i fjor. Jeg har blitt dårligere til bens, fått dårligere balanse og kroppen svekkes. Hukommelsen er heller ikke som før, jeg sliter mer med navn nå enn jeg gjorde for 20–30 år siden. Men jeg tar det egentlig med ro, og har slått meg til ro med at jeg har min fremtid bak meg. Livet går mot sin slutt. Det vet jeg, men jeg har et optimistisk syn på livet likevel, sier han. 

Er det noe du ville gjort annerledes i livet?

– Jeg får innimellom spørsmålet fra journalister, om jeg angrer på noe, men jeg svarer alltid nei til det. For hvis jeg skulle begynne å tenke over det og gruble på hva jeg ville endret på, eller gjort annerledes, så graver jeg meg bare ned i et sort psykisk hull og blir deprimert. Og det vil jeg ikke. Jeg er tilfreds med at ting har vært som de har vært. Og jeg pleier å si at jeg har en drøm om at jeg dør mens jeg står på en talerstol. For hvis jeg holder et foredrag, så må jo det bety at jeg er både fysisk og mentalt til stede, og det hadde vært den beste måten å dø på. At jeg ikke har blitt dement og fått Alzheimer. 

Er du redd for det?

– Ja, for det opplevde jeg med min egen mor. Det siste året hun levde, var jeg på sykehjemmet og matet henne. Og hvis jeg trodde at hun kjente meg igjen, da hadde jeg en god dag. Mange ganger matet jeg henne og hun ante ikke hvem jeg var. Det var ikke noe hyggelig. Og jeg unner ikke min egen kropp, eller mine pårørende – barn, barnebarn og ektefelle å oppleve det. Så jeg håper jeg er frisk nok til å fortsette slik jeg gjør nå, forteller han. 

– Ved utgangen av neste stortingsperiode, er trolig hans lange liv på Stortinget over for godt. Selv om den endelige avgjørelsen foreløpig ikke er helt bestemt. 

– Jeg håper jeg er frisk nok til at jeg kan gå på Stortingets talerstol hele denne stortingsperioden. Jeg har ikke tatt den endelige beslutningen om hva jeg skal gjøre om to år, men alt tyder jo på at jeg ikke fortsetter. Såpass oppegående er jeg fremdeles i toppen, at jeg innser at det snart er slutt, i motsetning til Joe Biden, som ikke er det. 

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– I hovedsak har de eldre i Norge i dag det veldig bra. Det er fremdeles en liten andel eldre som havner på sykehjem, og så er det dessverre en del som trenger sykehjemsplass som ikke får det. Terskelen for å få innvilget den type tjenester har sakte, men sikkert gått oppover, men vi har det sammenlignet med mange andre det veldig bra i Norge. Og så tenker jeg at vi kan lære en del av innvandrerbefolkningen. Der har man et helt annet utgangspunkt i at det er familien som skal ta seg av de eldre. Sånn hadde vi det jo i Norge for 200 år siden. Da hadde vi ikke en velferdsstat eller kommune vi kunne ringe til og be om hjelp. Terskelen for å forvente at det offentlige skal stille opp og gjøre ting har blitt veldig høy. Jeg er absolutt en stor tilhenger av det, og vi burde ha en bedre eldreomsorg. Og det er derfor vi vil at finansieringen skal flyttes til Folketrygdsystemet der behovet styrer pengebruken. 

Hva er du mest stolt av at du har utrettet?

– Jeg er mest stolt av at jeg har holdt ut gjennom veldig mange kriser i Fremskrittspartiet. Nå for tiden blir man jo krenket for både ditt og datt, og skulle nesten tro at ingen tidligere har møtt noen motstand. Men jeg har jo vært igjennom en del. Jeg husker Blitz-gjengen, som kastet stein og flasker på meg i sin tid. Jeg måtte ha politibeskyttelse hvor de gikk foran meg med skjold. Og så har jeg en vesentlig del av ansvaret for at Fremskrittspartiet har blitt 50 år, og heldigvis går det fremover der. Så jeg er veldig stolt av den helheten. Fremskrittspartiet er på mange måter mitt livsverk. 

Bruker du mye tid på å reflektere på det som har vært?

– Ja, jeg gjør nok det nå. Jeg har nok kommet dit, det må jeg si. Det er jo hyggelig å tenke tilbake på alle de hyggelige tingene jeg har fått oppleve. Jeg har jo vært privilegert, og som stortingsrepresentant fått reise verden rundt på komitéreiser. Og den gangen kunne man jo ha med seg ektefelle. Så Eli og jeg har jo vært i Japan, Canada, Sør Amerika, Washington, Bangkok, ja mange steder sammen. Jeg må vel i disse dager føye til at vi betalte hennes kostnader selv.

– Jeg har hatt et rikt liv og fått oppleve mye. Jeg har betydd en del. Og det er fint å vite at hvis det går helt galt med Norge så kan jeg si at jeg gjorde det jeg kunne for å forhindre det. 

Hvordan har forholdet til venner og familie endret seg etter hvert som man blir eldre?

– Dette er jo veldig individuelt, og det varierer veldig for folk. Eli og jeg har først og fremst familie. Vi har ingen nære venner eller omgangskrets, og det skyldes at jeg var en veldig omstridt og offentlig person. Og et par tilfeller av det som kan kalles nære venner ble, på grunn av politisk uenighet, plutselig det motsatte. Og sånn er det jo i politikken. Man kan være gode kolleger, men så skjærer det seg. Og derfor har vi ikke hatt noen stor omgangskrets. For meg er det først og fremst familie som gjelder. 

Har du savnet å ha nære venner?

– Jeg har ikke tenkt på det egentlig. Vi har hatt vårt liv i så mange år, vi har vært gift i 40 år og vi har greid oss med hverandre. Det hender selvsagt jeg tenker på det. 

Lærer du noe av barnebarn og den yngre generasjonen i familien?

– Jeg ringer barnebarn når jeg ikke greier PC-en. Eller ting på telefonen. Jeg er oppvokst med at telefonen var noe du ringte med og snakket i telefonrøret. Og nå er det jo en datamaskin som jeg ikke skjønner noe av. Vi har elleve barnebarn til sammen. Jeg har syv og hun har fire, og de er nå fra 15 år og opp i tyveårene, og det er de som hjelper oss når vi står fast i den digitale verden. I likhet med veldig mange andre. For barnebarna vokser jo opp med det, og uten at de får mye undervisning i det så tar de jo dette veldig fort. Det er helt rått. 

Hva lærer du dem?

– Egentlig bruker jeg ikke så mye tid på å lære dem så mye. De har vært hos meg hvis de skal ha en oppgave på skolen og trenger å undervises i noe spesielt, men det er ikke så voldsomt. Min generasjon bør bli brukt mye mer aktivt i både barnehager og skoler. Jeg tror det kunne vært fornuftig å hyre inn noen som meg for å fortelle litt om gamle dager, historie og kanskje formidle noen verdier. Det synes jeg hadde vært en god idé. 

Hvor gammel har du lyst til å bli?

– Du, det har jeg ikke tenkt på. Det viktigste for meg er at jeg slipper alvorlig demens og at hodet sykner hen før kroppen. Jeg vil ikke være i en situasjon der kroppen har lyst til å dø og at man visner hen. Da er det bedre å skru av. Før man må tvangsmates og sånn. Når hodet gir tegn på at det ikke er noe mer liv der, da er det på tide å gi slipp.