Fettceller er mer enn bare flesk

Et minstekrav for et organ er at det har et navn. Kroppens fettvev har ikke det. På engelsk brukes termen «the adipose organ». I norsk oversettelse skulle det bli «fettorganet» – men det lyder ikke så bra. Jeg har valgt å bruke «fettvevet» og «fettcellene».

Fettcellene lagrer energi når det er overflod og avgir energi når kroppen trenger det. Men fettvevet har også andre oppgaver: Det sikrer en høy nok kroppsvarme gjennom både å produsere varme og isolere mot kulde. Fettvevet hindrer skade når vi faller og «støtter opp» rundt organene. Fettcellene lager hormoner som påvirker en rekke kjemiske prosesser i kroppen. Men det estetiske må ikke glemmes: Fettvevet gir form til kroppen. En kvinnekropp er ikke det samme utsøkte kunstverket uten fettvevet som gir de runde formene.

Hvor mye fett er det i kroppen?
I dag brukes måling av høyde og vekt for å regne ut om man er overvektig. Mange mener at overvekt og fedme heller bør defineres ut fra hvor mye fett det er i kroppen. Det er ikke enighet om hvilke grenser man skal bruke for å skille mellom normal vekt og overvekt. En normalvektig kvinne har 14–28 % fett og en mann 8–18 %. Kvinnelige kroppsbyggere kan klare å senke fettprosenten til 8–11 % og menn muligens helt ned til under 5 %. Det synes å være sunnere med litt ekstra kroppsfett hos eldre enn hos yngre.

På nettet finnes en rekke kalkulatorer som regner ut prosentandel kroppsfett. Kvinner defineres gjerne som overvektig når fettandelen er over 33 %. For menn er grensen gjerne 25 %. Men fedmen har nesten ingen grenser: Hos de aller tykkeste kan fettprosenten nå opp til 70 % av kroppsvekten.

En slank, voksen person har ca. 35 milliarder fettceller som hver inneholder 0,4–0,6 μg (mikrogram) fett i form av triglycerider. Fettcellene inneholder da til sammen 14–21 kg fett. En person med alvorlig grad av fedme kan ha 125 milliarder fettceller som hver inneholder 0,8–1,2 μg fett. Dette tilsvarer 100–150 kg fett. Ved slanking reduseres mengden fett i hver celle. Det er også mulig at noen fettceller forsvinner, men dette er usikkert.

Overvekt
Hvor mye fett skal til for at kroppen skades? Og på hvilken måte påføres skaden? En aktuell teori er at alle har en genetisk bestemt maksimal størrelse som fettvevet kan utvide seg til. Når dette «volumet» overskrides, hoper det seg opp fett i organer der fettcellene ikke hører hjemme. For disse organene
er fettcellene skadelig. For eksempel fører fettopphopning i bukspyttkjertelen til svekket insulinproduksjon, i lever og muskulatur til dårlig insulinvirkning. På denne måten kan overvekt bidra til utvikling av diabetes.

En stor del av fettvevet ligger like under huden over hele kroppen. Dette fettet er spesielt viktig for en del pattedyr. For eksempel kan sel og hval omgi seg med vann som har temperatur nær frysepunktet.
Disse dyrene har et fettlag som er ca. fem cm tykt og som isolerer kroppen mot varmetapet, som i vann er 50–100 ganger så stort som i luft. Betydningen av underhudsfettets varmeisolerende effekt hos pattedyr som lever på land, er omdiskutert.

«Kuldekur»
I mange år har mantraet vært at du må spise mindre og bevege deg mer for å gå ned i vekt. Og dette gjelder fortsatt. Forskerne har kartlagt en tredje faktor som kan vise seg nyttig i kampen mot kiloene. Det er kulde.

I en banebrytende undersøkelse publisert tilbake i 2013 ble forsøkspersonene utsatt for kulde to timer om dagen i seks uker. Man målte varmeproduksjonen i kroppen forårsaket av kulden, aktiviteten i brunt
fettvev og mengde kroppsfett før og etter de seks ukene. En kontrollgruppe gjorde samme målinger, men ble ikke utsatt for kulde. Man fant at de som ble utsatt for kulde økte sin varmeproduksjon med i snitt 180 kcal per døgn og de fikk en klar økning i mengde brunt fettvev. I tillegg reduserte de mengden fett i kroppen med 5,2 %.

Man kan unngå å fryse på to måter. Den første er ved å varmeisolere kroppen med klær. Den andre
er å «fyre opp den indre ovnen». Kuldekur er foreløpig ingen anbefalt slankemetode, men det forskes på om de brune fettcellene kan brukes i kampen mot fedme.

Mangel på fettvev
Lipodystrofi er en fellesbetegnelse på sjeldne tilstander av mangel på fettceller. Fraværet av kroppsfett kan være begrenset til deler av kroppen. Lipodystrofi kan gi dramatisk endret utseende, økning av risikoen for en rekke folkesykdommer og hos kvinner unormalt høyt nivå av mannlige kjønnshormoner. Da kvinner naturlig har mer fett på kroppen enn menn, rammes de hardest. Studier av lipodystrofi har gitt mye ny innsikt. En viktig lærdom er at vi trenger et minimum av fettceller. Disse spesialiserte cellene
mellomlagrer fettet på en måte som sikrer effektiv energiomsetning uten store, usunne svingninger i
blodfettet i løpet av døgnet.

Fettcellene lager hormoner
Fettceller lager en rekke bioaktive stoffer som kalles adipokiner. Disse signalstoffene påvirker mange prosesser i kroppen, for eksempel fettopphopning, energibruk og matinntak. Ubalanse i adipokinene er en viktig årsak til diabetes 2, åreforkalkning og hjerteinfarkt.

Det første adipokinet som ble oppdaget var hormonet leptin (1994). Navnet kommer fra det greske ordet leptos som betyr tynn. Leptin blir gjerne kalt for metthetshormonet. Nivået på leptin i blodet stiger ved økende fettmengde i kroppen. Medfødt mangel på leptin er en sjelden sykdom som medfører alvorlig overvekt fra barndommen av, men ved tilførsel av leptin blir vekten normal. Imidlertid har leptin vært en skuffelse som slankemiddel for vanlig overvektige. Adiponektin, et annet viktig fettvevshormon, ble oppdaget i 1995. Desto mer overvektig, desto mindre adiponektin. Dette hormonet motvirker utviklingen av åreforkalkning og diabetes type 2.
Forskningen på fettcellens funksjoner er i en tidlig fase. Man regner med at det vil komme en
rekke gjennombrudd på dette feltet fremover.

Energilager
Fettcellenes hovedoppgave er å lagre energi i form av triglycerider og å avgi fettsyrer til blodet når kroppen har behov for energi.

Et ideelt energilager må lagre mest mulig energi på minst mulig plass. Kroppen kan hente ut energi fra tre grupper næringsstoffer: Fett, karbohydrater og protein. Et gram fett gir ni kcal, mens tilsvarende for karbohydrater og proteiner er fire kcal. I tillegg binder karbohydrater og protein mye vann og trenger ti ganger så stor plass som fett for å lagre like mye energi. Selv om fettcellene er forhatt, er de perfekt for sitt formål.

I naturen er fettlagre nødvendig. Dyr som ligger i dvale må ha store fettdepot før de starter dvalen. Alpemurmeldyret (marmota marmota) spiser ikke i seks til åtte måneder i vinterhalvåret. Det lagrer ca. ett kg fett om høsten og har 0,1–0,2 kg igjen om våren. Fett kan utgjøre 40-50 % av vekten til en trekkfugl før den flyr sørover om høsten.

100 års fedmeforskning
Selv om overvekt er vanlig er tilstanden ikke ny. Diskusjonen om årsakene til fedme er heller ikke ny. I 1907 beskrev den tyske patologen Carl von Noorden to typer fedme – en ytre og en indre. Den ytre var forårsaket av for mye mat i forhold til energiforbruket, den indre av sykdommer som medførte lav energiomsetning, blant annet lavt stoffskifte.

I 1950-årene viste dr. Jules Hirsch at kroppen svarer på slanking med å senke energibruken. Man kan si at kroppen prøver å bevare den vekten den har – også om man er overvektig.

I 1967 gjorde forskeren Ethan Sims en spesiell studie i statsfengselet i Vermont i USA. 20 fanger fikk i 200 dager 10.000 kcal daglig. De la i snitt på seg 10-12 kg. Det ble målt en økning i energiomsetningen
som tydet på at kroppen prøvde å kvitte seg med de ekstra kiloene. 18 av de 20 fangene gikk ned til normal vekt da de igjen begynte å spise vanlig fengselskost. To av fangene la lett på seg under «feitekuren» og strevde med å bli kvitt kiloene. Disse to var fra familier der overvekt var vanlig. Fedme synes å kunne være arvelig.

En studie fra 1986 støtter dette. Den viste at barn som ble adoptert ett år gamle hadde som voksne en kroppsvekt som samsvarte mye mer med deres biologiske foreldres vekt, enn med vekten til deres adoptivforeldre. I 1990 viste en studie at eneggede tvillinger endte opp med samme kroppsvekt uavhengig av om de vokste opp sammen eller hver for seg.

I 1994 tok fettforskningen en ny retning da man oppdaget metthetshormonet leptin og sulthormonet
ghrelin. I dag foregår mye av forskningen på fedme innen fagfeltet molekylærgenetikk.

Etter 100 års fedmeforskning konkluderer vi med at fedme ofte skyldes genetisk disposisjon og lett tilgang på energirik mat i et miljø med minimalt behov for fysisk aktivitet.

ORD OG UTRYKK